LESERBREV

Martin Ystenes: Kvalitetsreform, ambisjonsnivå og sytere (1.7.05, 10:16)

Det er vanskelig for utenforstående å vurdere om karakternivået i et fag er for høyt eller for lavt.

Selv hadde jeg suksess med et undervisningsopplegg som var ”kvalitetsreform på forskudd” og som gav store forbedringer i interesse, kunnskap, forståelse og karakterer og tilsvarende reduksjon i strykprosenten. Se her for detaljer. Resultatet var så bra at jeg var redd for mistanke om snillisme. ”Heldigvis” har jeg også hatt grupper med liten innsats, de prøver seg gjerne med motsatte karakteristikker.

Men jeg erfarte også dette: Kvalitetsreformen øker studentenes kunnskap, men ikke nødvendigvis deres evner og selvstendighet. Det ubetinget positive er at vi får flere studenter som jobber mer og riktigere, slik at færre av de talentfulle ødelegger mulighetene sine med ren latskap eller feil fokus. De beste har blitt fabelaktige, og kule unnalurere blir lettere avslørt, både av dem selv og av medstudentene. Det problematiske er at vi også produserer studenter som ikke nødvendigvis er like dyktige som de som klarte de samme karakterene før.

Derfor blir det feil om vi tar ut hele gevinsten av kvalitetsreformen som bedre karakterer. Skal vi ende opp med bedre kvalitet totalt sett må vi også ta ut en del i høyere ambisjonsnivå. Jeg savner åpen debatt og signaler ovenfra på dette punktet.

Dessverre er dagens klageordning et hinder for en slik ambisjonsskjerping. Det hjelper ikke for en faglærer å øke ambisjonsnivået hvis det overprøves av en ny sensor som ikke skal kommunisere med faglærer. Ingen studenter klager på for gode karakterer, men det strømmer inn med klager hvis man mener bedømmingen er for streng – spesielt hvis det ryktes at tidligere klager har vært vellykkede. Med mange studenter i et fag kan økt ambisjonsnivå fort bli et kostbart og mislykket eksperiment.

Dette er også et punkt hvor jeg gjerne hadde sett klarere signaler ovenfra. Satt på spissen kan det bli syterne som bestemmer vårt ambisjonsnivå.

Martin Ystenes