LESERBREV

Trond Andresen: Klager og begrunnelser - står vi foran en kraftig økning? (1.7.05, 15:22)

Martin Ystenes skriver "Ingen studenter klager på for gode karakterer, men det strømmer inn med klager hvis man mener bedømmingen er for streng - spesielt hvis det ryktes at tidligere klager har vært vellykkede. Med mange studenter i et fag kan økt ambisjonsnivå fort bli et kostbart og mislykket eksperiment."

Tiltredes. Og med e-post har terskelen blitt enda lavere, spesielt for å be om begrunnelse, noe de også har krav på. I teknologiske fag er første trinn i sensuren gjerne å gi besvarelsen et visst antall poeng av hundre. Studentene kjenner dette poengsystemet.

La oss si at karakteren B er besluttet gitt på de besvarelser som ligger i intervallet 76 til 85 poeng. Hvis den aktuelle student har den minste mistanke om at poengsummen ikke er så langt under 85 poeng, vil han/hun da ikke ha det minste å tape på å e-poste til faglærer og be om begrunnelse.

Ja, i og med at det er så lite arbeid for en student å be om begrunnelse, kan man jo rutinemessig slenge inn en slik forespørsel i mange fag uansett hvor man tror at man havnet i et gitt karakterintervall. Med tre hundre studenter kan faglærer fort være involvert i telefoner og/eller e-korrespondanse med - la oss si - 10 slike.

Som et rasjonaliseringstiltak kan da faglærer bli fristet til å legge ut på nett det komplette retteskjema, som for hver enkelt student viser poeng på oppgaver, underoppgaver og total poengsum inklusive bokstavkarakter (jeg har ikke gjort dette - ennå). Dermed unngår man likelydende korrespondanse med alle studenter som er ute etter denne informasjonen.

Men dette vil sannsynligvis utløse en uønsket bivirkning: Nærmere halvparten av studentene vil da oppdage at de ligger nærmere å sprette opp en bokstavkarakter enn å gå ned, noe de ikke visste i utgangspunktet. Dette blir et insentiv til å be om mer detaljert begrunnelse enn bare å få vite hvilke poeng man fikk på alle deloppgaver, dvs. hvilke vurderinger ble gjort på visse oppgaver. Og så har man det gående. Fanden har fått lillefingeren.

Det blir også et meget forsterket insentiv for å klage, fordi en student med en poengsum som ligger nærmere en øvre enn en nedre grense nå veit at sannsynligheten for å gå ned etter omsensur er lavere enn å rykke opp. Nær halvparten (statistisk sett) av studentene er i et slikt scenario dermed informert om at de har alt å vinne og minimalt å tape. For faglærer kan dette bety at de - la oss si - 5 klagene av 300 som til da har vært vanlig, kanskje øker til det tidobbelte. Loven setter ingen grenser på studentenes anledning til å klage, om så det måtte være på hver eneste sensur hvert eneste år.

Hva skal man gjøre for å hindre at slike scenarier blir virkelighet? Vi er muligens allerede på vei dit.

Trond Andresen
teknisk kybernetikk