|
LESERBREV Tord Larsen: Det glemte alternativ
(29.8.05, 17:48) Kvalitetsreformen er bare delvis vellykket. Den amerikanske modellen er langt å foretrekke. I universitetsdebatten har det skjedd en uheldig frontdannelse mellom motstandere og tilhengere av ”Kvalitetsreformen”. Begge leire har imidlertid glemt et alternativ som knapt har vært diskutert siden 1960-tallet: det amerikanske systemet. Den amerikanske ”liberal arts education” skiller seg fordelaktig fra både det gamle og det ”reformerte” universitetet og løser problemer som begge de norske variantene er belemret med.
Passiv læringsform
Det er ingen grunn til å felle tårer over det systemet som nå er gått i graven. Det var basert på en passiv læringsform, og studentene skrev ikke en linje før vi satt ved eksamensbordet og ble passet på av vennlige, men årvåkne pensjonister. Da skulle vi reprodusere den leksa vi hadde trent på et års tid i et fag med et fastfrosset og evigvarende pensum (godkjent av Kongen) som ga oss en eller annen kompetanse. Studiene var stort sett begrenset til tre fag, helst innenfor det samme fakultet.
Et stykke på vei er reformen en forbedring av dette systemet. Nå er de gamle store enhetene (grunnfag etc) delt opp i mindre enheter - emner eller kurs - som gjør det mulig å kombinere biter fra flere disipliner. Studentene skal arbeide mer aktivt, skrive mer og bruke bibliotekene mer selvstendig enn før. Dessuten blir studentene opppmuntret til å ta et utenlandsopphold i løpet av grunnutdannelsen (bachelor-graden). Utmerket.
Viderefører svakheter
Men det nye systemet bærer med seg det gamles svakheter og forverrer flere av dem. Studentene må melde seg på en studieretning før de ankommer universitetet - før de får anledning til å se hva et universitet har å by på - og det er en tendens til at det treårige løpet må planlegges i detalj. Som før er det slik at studenter som ønsker et profesjonsstudium (medisin, jus, ingeniørfag osv.) begynner med det umiddelbart etter videregående skole, uten å ha en almendannelse på universitetsnivå i bunnen.
I tillegg er det tendens til at den lavere graden blir forsøkt omgjort til yrkesutdannelser, og det blir gjort forsøk på å innskrenke almenutdannelsen ved at man her og der oppmuntrer til to ”fordypninger” til fortrengsel for utdannelse i bredden. Man skal på død og liv begrense, kanalisere, spesialisere, instrumentalisere det som skulle være fritt og åpent.
Amerikansk modell
Det amerikanske systemet har ingen av disse svakhetene. En ting er at amerikanske universiteter har fremragende ”graduate schools” (forskningsutdannelse på master- og doktornivå) som jeg ikke har sett maken til noe annet sted i verden. Men minst like viktig er at de har en fireårig bachelorgrad. Det vi nå har fått ved Bologna-prosessen, er det britisk-australske systemet med en treårig grad. Spørsmålet om et fjerde år kan virke som en bagatell, men er det ikke.
La meg skissere en variant av det amerikanske systemet. Denne varianten deler studieåret opp i tre terminer – høst, vinter, vår (med mulighet for å ta kurs i sommerterminen). I hver termin tar studenten tre emner/kurs. Det gir 9 kurs i året, 36 kurs i løpet av den fire-årige bachelorperioden. Minst 10 av kursene skal være i det faget studenten velger som sin fordypning (”major”). I tillegg finnes det breddekrav (”distribution requirements”) som gjør at studenten må ha minst fire kurs i hver av emnekretsene humaniora, samfunnsvitenskap og naturvitenskap (inklusive matematikk). Dette gir til sammen 18 kurs (man trenger ikke ta fire ekstra kurs i det området man har sin ”major” i, men kan selvfølgelig gjøre det hvis man vil). Det utgjør halvparten av de 36 kursene. Da har man altså 18 kurs igjen som man kan bruke til å fortsette sin egen faglige reise. En forrykende intellektuell odyssé!
Bred horisont
Også studenter som vil bli leger, jurister og ingeniører osv. må gjennom en slik almendannende bachelorgrad før de begynner med profesjonsstudiene. Dermed risikerer man ikke at vordende leger og jurister får sin intellektuelle horisont innsnevret i 19-årsalderen fordi de går rett fra videregående skole til sin yrkesrettede utdanning. Vi risikerer heller ikke å få humanister og samfunnsvitere som er blottet for innsikt i naturvitenskap, siden de må ha minst fire emner i realfag..
For et halvt hundre år siden ble det satt likhetstegn melllom det amerikanske ”college” – som amerikanerne kaller den fireårige grunnutdannelsen - og europeiske gymnas, siden begge skulle gi almendannelse og forberedelse til videre studier. Men det likhetstegnet hadde lite for seg den gangen, og enda mindre nå.
Et intellektuelt univers
De amerikanske studiene krever aktiv læring ved utstrakt bruk av skriftlige arbeider og muntlige innlegg. Den type arbeid blir muliggjort av døgnåpne og helge-åpne biblioteker med førsteklasses og lett tilgjengelig ekspertise, og selvsagt kilometer på kilometer med åpne bibliotekshyller. Et svimlende vell av kurs åpner et intellektuelt univers for studentene som ikke behøver å lete vettet av seg for å få adgang til den kunnskapen og de forståelsene vi faktisk råder over.
For en tid tilbake ble det foreslått å gå tilbake til den gamle ordningen med et 12-årig skoleløp før eventuelle universitetsstudier, mot dagens 13-årsskole. Det er sikkert mange gode argumenter for å opprettholde 13 års skolegang, men ett argument for en reduksjon til 12, er at det antagelig vil gjøre det lettere å innføre en fireårig bachelorgrad, som studentene vanligvis kan gjennomføre fra de er 18 til de er 22 år.
Inngrodd skepsis
Opp gjennom årene har folk som Bernt Hagtvet og Dagfinn og Andreas Føllesdal tatt til orde for det amerikanske systemet, men argumentasjonen har ikke slått igjennom der beslutninger fattes. Jeg tror motstanden mot systemet (eller tausheten omkring det) blant annet skyldes en inngrodd og århundrelang skepsis til amerikansk akademisk liv som vi bør kvitte oss med.
Litteraturen om ”liberal arts education” er omfangsrik, og systemet er selvsagt under stadig debatt. Interesserte kan hekte seg på debatten ved å begynne med Martha Nussbaums Cultivating Humanity. A Classical Defense of Reform in Liberal Education, Harvard University Press, 1997, og så arbeide seg videre derfra. I slike publikasjoner vil leseren støte på et helt annet vokabular enn den bedriftsøkonomiske ordlisten som styrer den norske og den europeiske debatten. I stedet for å terpe på ”konkurranse” og ”inntjening” skriver Nussbaum om hva slags selvrefleksjon utdannelsen skal muliggjøre, betydningen av klassisk dannelse, oppøvelse av fantasien, dannelsen av en kosmopolittisk bevissthet. Den amerikanske debatten føres i et helt annet retorisk register. Deltagerne i den debatten er folk som ikke har gitt opp ideen om at noe har verdi i seg selv, som ikke har forfalt til et nivå der alt oppfattes som midler til noe annet, som anerkjenner andre begrunnelser enn de som er formulert i et økonomisk språk.
Instrumentell fornuft
Noen svever i den villfarelse at vekten på nytte, funksjonalitet, lønnsomhet i universitetssammenheng er en import fra USA. Det er ikke tilfelle - når det gjelder instrumentalitet, er vi mer enn selvforsynte her tillands. Vi er antagelig netto-eksportører av nyttetenkning. Og det er denne instrumentelle fornuft som i høy grad styrer samordningen av den europeiske universitetspolitikken. Ifølge Forskningsrådets nettsider har danskene nå fått seg forelagt en rapport om at humanister og samfunnsvitere skal bruke sin kulturanalytiske evne til å tyde forbrukertrender og markedsutvikling, slik at Danmark kan bli en ”kreativ stormakt” (se Klassekampen, 13. august). Kanskje de skal få lov til å stelle med noe annet også, men slike formål kan komme til å erstatte alle andre legitimeringer av kulturanalytisk virksomhet.
Det pussige er at en del av begrunnelsen for Bologna-prosessen var å ta opp konkurransen med amerikanske universiteter. Den paradoksale konsekvensen kan bli at europeerne nyttemaksimerer seg bort og ender opp med et intellektuelt mindreverdig universitetssystem, mens våre studenter og forskere (fortsatt) må dra til USA for å oppleve et vitalt akademisk liv som ikke utelukkende er begrunnet i økonomisk gevinst og bedret konkurranseevne.
Tord Larsen,
Inst. for sosialantropologi | 
