|
LESERBREV Kolbein Bell: Om Klaging, Konting og Kvalitet
(9.9.05, 15:16) Det brukes uforholdsmessig mye ressurser på klagearbeid ved NTNU. Prosedyrene for klaging bør revideres. "Konten" er blitt en farse, og siv.ing-studiet er for slapt. Så er sommerlekene, også kjent som ”konten”, over for denne gang, og de fleste av oss er vel ferdige med å behandle klagene fra våreksamen. En ny klagerunde fra konten står vel nå for tur. Etter å ha brukt en god del timer denne sommeren på begge disse aktivitetene, og i lys av den sterke fokus vi har på kvalitet om dagen, har jeg gjort meg noen tanker om bruk av tid og ressurser. Mitt ståsted er Institutt for konstruksjonsteknikk, IVT, og det er derfor primært sivilingeniørstudiet jeg er opptatt av.
Mange klagerunder
Veldig kort så fungerer nå dette slik at alt en student behøver å gjøre er å krysse av på et skjema om at han eller hun klager på sensurvedtaket i et gitt emne. Ingen krav til begrunnelse for klagen, og ikke noe krav til at en først må ha fått en begrunnelse fra faglærer – en kan be om slik begrunnelse, men den er ikke påkrevd. Fakultetet som mottar klagen oversender kopi av skjemaet til vedkommende institutt – med studentens navn sladdet – og ber om at det blir oppnevnt ny sensurkomité bestående av ett (nytt) internt medlem og ett eksternt medlem.
Disse skal forspørres, brev skrives til fakultetet med forslag på to navn, som så fakultetet skal godkjenne og sende brev til med kopi av kandidatens besvarelse. Den nye komiteen skal ikke ha kjennskap til utfallet av opprinnelig sensur, men de får løsningsforslag til oppgavene og eventuelle skriftlige retningslinjer for bedømmelsen. Dessuten, dersom karakteren er fastsatt på grunnlag av flere delvurderinger (f.eks prosjekt og avsluttende eksamen), må alle disse sensureres på nytt. Den nye sensurkomité skal så sette seg inn i oppgavene, vurdere besvarelsen hver for seg og så komme sammen og fastsette ny karakter, som blir endelig karakter (som ikke kan ankes videre).
Vi har regnet litt på dette og kommet til at den første som klager i et emne koster systemet vårt et sted mellom 1½ til 2 dagsverk (inklusive prakk og heft).
Få klager gir endring
Vårt institutt hadde i sommer relativt mange klager, og ryktene ville ha det til at bunken med klager på fakultetskontoret vårt var anselig. På forespørsel har jeg fått opplyst at man enda ikke har oversikt over alle klagene for våreksamen 2005, men jeg fikk opplyst at for studieprogrammet Bygg og miljøteknikk klaget 64 på karakteren etter høsteksamen 2004. Av disse endte 9 opp med bedre karakter, 3 med dårligere og 52 med uforandret. Jeg vil gjette på at antallet klager er høyere for årets våreksamen, og alle de 9 kandidatene jeg har vært med på omsensur for i sommer (som medlem av klagenemnd i 2 emner) endte opp med nøyaktig samme karakter som den de hadde i utgangspunktet.
Er så dette vettug bruk av ressurser? Før jeg svarer kan det være nyttig å ha en formening om hvor ”nøyaktig” en karakter er. For min del setter jeg karakterer ut fra en på forhånd oppsatt poengskala. Det er mulig å score 100 poeng, og maks antall poeng for hver oppgave er påført oppgaveteksten. Dersom vi er flere som retter sørger jeg for at samme person retter den (de) samme oppgaven(e) for alle besvarelsene. Vi har i forkant blitt enige om hvor mye de enkelte delspørsmål skal telle. Dersom alle delspørsmål er besvart riktig (ikke nødvendivis av samme student) og at minst en student har svart på alle spørsmål (ikke nødvendigvis riktig), gjør jeg ingen justeringer, men følger (rimelig slavisk) de karaktergrenser vi har fått av FUS (hvor en E i dag starter på farlig lave 36 poeng). Jeg vil ikke hevde at ordningen er ideell, men jeg tror den er rimelig rettferdig. Tidligere brukte jeg, som vi alle var pålagt, ekstern sensor, men på bakgrunn av erfaringer over mange år, med svært liten forskjell mellom meg/oss og sensor, har jeg i det siste også satt karakter uten ekstern sensor, men med en viss intern kvalitetssikring.
Ikke hundre prosent
Kan jeg så garantere at absolutt alle kandidater har fått helt riktig karakter? Nei, jeg kan ikke det, og jeg kan heller ikke påstå at det ikke unntaksvis vil kunne forekomme tilfeller hvor, f.eks, en besvarelse som har fått en meget god C kanskje er like god og sogar bedre enn en besvarelse som har fått en svak B. Med den tid og de ressurser vi har til rådighet, er dette det nøyaktighetsnivå vi etter min mening opererer med, og det må studentene kunne leve med.
Dersom min fremstilling er rimelig representativ for sivilingeniørstudiet, hvilket jeg tror den er, vil jeg hevde med tyngde at det har lite med rettferdighet å gjøre at en ny sensurkomite skal kunne ta for seg en enkelt besvarelse, og med liten kjennskap til hvordan de øvrige studentene ble bedømt, sette ny karakter som blir gjeldende, selv etter at det er godtgjort at det ikke ble begått feil ved den opprinnelig sensur.
Jeg har ingen problemer med å skjønne at det kan være surt å få en vesentlig dårligere karakter i et bestemt emne enn det man mener man er god for. På den annen side, hvor ofte hører vi fra studenter som har fått for god karakter? Med et sted mellom 30 og 40 eksamener i løpet av studietiden skal ingen fortelle meg at ikke dette slår begge veier (det gjorde det i hvert fall for meg i min studietid), og jeg vil tro at snittet kommer temmelig riktig ut for de aller, aller fleste.
Høyere klageterskel
Dette betyr selvsagt ikke at det ikke skal være noen klagemulighet, men før man kan klage må det foreligge en uttalelse fra faglærer som fastslår at det ikke er gjort noen feil. Vi kan ikke utelukke at det begås feil av ett eller annet slag, og slike vil jeg tro vi retter opp uten videre og uten å sette noe større apparat i bevegelse. Men kan det ikke påvises at vi har gjort feil - og her bør det presiseres at streng vurdering av et delspørsmål er ikke en feil når den er praktisert likt for alle - bør man være ytterst forsiktig med ny vurdering i ettertid av en eller bare et fåtall besvarelser, av en komité som har vesentlig mindre kjennskap til hvordan emnet har vært undervist enn det faglærer har. Insisterer kandidaten allikevel på ny sensur bør det være et minimum at klagen begrunnes skriftlig, og aller helst bør den følges av et gebyr som bare refunderes dersom klagen fører til forbedret karakter.
Dermed har jeg vel svart på det spørsmålet jeg stilte ovenfor. Ikke bare er dette sløsing av ressurser, det skaper også irritasjon og frustrasjon hos alle som kommer i befatning med disse sakene. Dersom dagens praktisering er diktert av lovverket, er det på høy tid at noen ser nøye på loven.
Kontinuasjonseksamen er blitt en farse
Denne ordningen, som ved NTNU visstnok bare praktiseres på Gløshaugen, dvs innen sivilingeniørstudiet, har etter hvert utviklet seg til noe bortimot en farse. En grovtelling på listen over emner med ”kont” i sommer, ga som resultat ca 490 emner med totalt ca 4900 studenter. Med andre ord, i gjennomsnitt ca 10 studenter pr emne – en del emner sto riktignok oppført med null, hva nå det betyr. Av de 4900 er det mange programhelter – jeg vil ikke bli forbauset om det viser seg at mindre enn 1/3 del av dem møtte opp. I enkelte emner (med mer enn 5 oppmeldte kandidater) har vi laget eksamen, for så å oppleve at ingen møter!
Et åpenbart kvalitetsproblem
Kontinuasjonseksamen er ikke bare en gedigen misbruk av ressurser. Sammen med våre særdeles liberale gjentaksordninger representerer den også en betydelig bremsekloss i arbeidet med å heve kvaliteten på studiet. Med så mye fokus som vi nå har på kvalitet, er det forunderlig at man ikke tar tak i det mest åpenbare kvalitetsproblemet vi har, nemlig at gjennomsnittstudenten bruker ca 30% mindre innsats på studiene enn det vi forventer/forutsetter.
I gjeldende studieplan står alle emner i sivilingeniørstudiet oppført med 12 timer pr uke, fordelt mellom forelesninger, øvinger og selvstudium. Med 4 emner pr semester blir det 48 timer pr uke. Jeg har ikke sett noen seriøse undersøkelser som kommer ut med mer enn noe mellom 30 og 35 timer pr uke i gjennomsnitt for våre heltidsstudenter.
Nå kan man selvsagt diskutere hva de 12 timene i studieplanen betyr. I mangel av klare føringer har jeg valgt følgende tolkning: en gjennomsnittstudent som bruker 12 rimelig effektive timer pr uke på emnet, gjennom hele semesteret, bør kunne regne med en gjennomsnittskarakter i emnet. Denne oppfatning danner basis for hvordan jeg dimensjonerer og evaluerer de emner jeg er ansvarlig faglærer for. Om dette er feil oppfattet, kunne det være greitt om noen i ledelsen, som måtte føle seg kallet, kan gjøre rede for hvordan de 12 timene pr uke skal forstås. I parentes bemerket tror jeg en skikkelig diskusjon om hva 7,5 studiepoeng står for ville være betimelig. Her spriker det mye.
Neppe et kvalitetsstudium
Jeg er av den oppfatning at vi som universitet er - over tid - så gode som våre studenter. Dersom noen tror at vi skal forbedre vår ranking blant verdens universiteter med dagens studieinnsats, så må de selvsagt få lov til det, men jeg er ikke blant dem. Jeg tror at det store flertall av de som nå begynner å studere til sivilingeniør ved NTNU har forutsetninger for å gjennomføre et kvalitetsstudium, men med dagens innsats er det bare et mindretall som realiserer sitt potensial.
At innsatsen er for lav er ikke bare studentenes ansvar. De vil manøvrere innenfor de rammer som settes, og med dagens rammer, som er vårt ansvar, har jeg liten tro på at vi vil se noen vesentlig endring. Jeg ser ikke at vi har så mye i retning av ”gulrot” å tilby, og dermed tror jeg vi må ty til ”pisken” om vi skal heve innsatsen og dermed kvaliteten. Og ”pisken” i denne sammenheng er en radikal innstramming av gjentaksordningene og av kontinuasjonseksamen.
Ikke studentfiendtlig
Noen vil kanskje synes at dette er studentfiendtlige tanker. Det er det definitivt ikke ment å være. Jeg er rimelig sikker på at de meget liberale klage- og gjentaksordninger våre studenter har tilkjempet seg, er ris til egen bak. Og jeg er etter hvert blitt meget betenkt på at vi skal bruke så mye av knappe ressurser på å yte førstehjelp til et ikke ubetydelig mindretall av våre studenter som åpenbart ikke gjør sin del av jobben. Og dette går selvsagt på bekostning av oppleggene vi kan tilby de studentene som skjøtter sine studier på en tilfredsstillende, og for manges vedkommende utmerket måte. Jeg er mye mer opptatt av de studentene som er her for å lære og forstå, enn av de som ikke har høyere ambisjoner enn å bestå.
Må bli tøffere
Et par ting til på tampen: Jeg tror ikke det vil være en ulempe i rekrutteringsarbeidet om vi får ord på oss for å være litt ”tøffe” – snarere tvert i mot, i hvert fall dersom vi er ute etter de dyktigste studentene, og det er vi vel? Mange av våre studenter tar et år ute. Noen drar til prestisjetunge universiteter og kommer tilbake med bakoversveis, men beklager egentlig ikke at de måtte jobbe beinhardt. Heller ikke synes de som planer å dra til slike steder å bli skremt når de får høre at de må regne med å trappe opp innsatsen mange hakk. Det er altså greitt å stå på i Berkeley, men ikke på Gløshaugen?
Kolbein Bell
Institutt for konstruksjonsteknikk | 
