Hvem kliner med hvem i Oslo? (13.10.05, 14:01)

Det gikk åtte uker. Så ble Carina rammet av akutt hjemlengsel.

Carina Alice Bredesen er student i medievitenskap ved NTNU og skriver for Universitetsavisa om det å være ny student ved NTNU og i Trondheim.

Nå er jeg lei. Lei av skolen og Trondheim. Fed up av vaskelister, felleskasse og dusjkø. Orker ikke at TV-en alltid er okkupert av andre. Det er nok pasta og fiskepinner, nå. Jeg vil ha mammas lapskaus og kål-i-form. Jeg vil ha nachspiel uten å måtte spørre om lov. Nå vil jeg hjem!

Tro det eller ei. Roomiesen min betrodde meg at hun til og med savnet moren og faren sin. "Jeg har jo savna venna mine og miljøet i Fredrikstad, og nå vil jeg virkelig hjem å treffe alle sammen. Men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle savna mamma og pappa sånn ordentlig, og det gjør jeg nå, se," sa hun til meg nesten uten å tro det selv. For ikke å snakke om tantebarna sine. De forguder hun over alt på jord. Nå har det gått over to lange måneder uten at hun har sett dem. Bilder gjør liksom ikke den samme nytten.

Hun er ikke den eneste som går rundt med savnet i magan og bestiller seg billetter hjem for tida. Jeg merker det selv. Til å være den rastløse og ikke fullt så hjemmekjære personen jeg er, så merker jeg at livet går videre uten meg der hjemme i Oslo. Jeg savner ting der hjemme. Å vite hvem som har klina med hvem? Hvem har dumpa hvem? Festen forrige helg, Vålerenga på Ullevål istedet for på TV2. Savner bilen min, leiligheten, Britney og Conan (ilderne mine), kvalikspill for opprykk med fotball-laget jeg egentlig spiller på, kusina mi sin nyfødte Andrea. Lista blei plutselig veldig lang, og enda har jeg ikke kommet til lillesøstra mi... Kjenner et stikk av vemod og snur meg etter fotoalbumene mine (som jeg heldigvis tok med, var i tvil en stund...).

Før diskuterte vi i kollokviegruppa om det er kulest på Tiger eller på Down Town, filmen fra forelesninga, den kjekke gutten på bakerste rad. Nå derimot spør Camilla om vi veit hvor man får billige flybilletter, for ellers må hun sitte 20 timer på tog for å komme seg hjem. Fullt så koselig er det virkelig ikke med tog assa, NSB! Og vi andre snakker i munnen på hverandre om bikkja til naboen, kaféen hjemme. Lillesøster og storebror. Alle sånne særegenheter som man tror andre er interessert i, men som strengt tatt ikke er mer spennende enn bilder av en stolt mors barn, og beretninger om amming og bleier.

Roomisen min har reist. Hun bestilte seg en billett, satte seg på toget og kom endelig hjem til sine. Akkurat nå storkoser hun seg. "Tenk at jeg var drittlei hele Fredrikstad, se! Nå er det så og si drømmestedet mitt! Hehe.. Sprøtt.. "teksta hun til meg her om dagen. For det er noe med det. Man veit ikke hva man har før man har mista det. Og absolutt alle jeg kjenner som har vært hjemmefra for en lengre periode, det være seg reise, studier eller hva som helst. Alle har sagt at noe av det beste med hele turen var å sette pris på det man har hjemme!

Så det er jammen bra vi får reisestipend fra Lånekassa gitt! Hele åtte kroner regner de med skal holde til en tur hjem per semester. Nei, her gjelder det å legge unna litt, ellers kommer en seg ikke til Midtbyen en gang. Og jeg vil hjem! Nå!