Ulik praksis i medforfatterskap (19.1.06, 09:10)

Forskningsjukset som er avslørt ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet i Oslo er en stor belastning for hele det norske forskningsmiljøet. Ikke bare rammer det forskeren som har innrømmet juks, men også de 13 medforfatterne. Hvilke kriterier som brukes for medforfatterskap varierer, også på NTNU.

For to år siden skrev Universitetsavisa om at antall medforfattere til vitenskapelige artikler øker – også ved NTNU. NTNU-rekorden for 2003 var hele 17 forfattere bak én vitenskapelig artikkel.

Som det fremgår av Universitetsavisa sin sak, behøver det ikke å være noe galt i at mange mennesker krediteres i et fellesarbeide. Problemer oppstår gjerne når man ikke opererer med klare kriterier for hva som er forfatterskap, og hva som er bidrag.

Standarder for medisinsk publisering
Egentlig er det litt pussig at det var innenfor medisinsk forskning at bomben sprang i forrige uke, for akkurat i disse fagmiljøene eksisterer det svært klare kjøreregler.

Professor Magne Nylenna, medforfatter av boken som ble omtalt i Universitetsavisa tirsdag, er tidligere redaktør i Tidsskrift for Den norske lægeforening, det mest prestisjefulle organet for publisering av medisinsk forskning i Norge.

Samfunnsmedisineren Nylenna har i løpet av sine 15 år som redaktør også vært medlem i den internasjonale komiteen for medisinske redaktører, Vancouver-gruppen. Denne gruppens konvensjon om medisinsk publisering er blitt standarden som mer enn 500 medisinske tidsskrifter skal følge, og som alle seriøse forskere bør følge.

Vancouver-konvensjonen
Vancouver-konvensjonen sier at

Enhver forfatter skal ha deltatt i arbeidet i en slik utstrekning at han/hun kan ta offentlig ansvar for angjeldende deler av innholdet. En eller flere forfattere må ta ansvar for integriteten i helheten av arbeidet, fra planlegging til publisering.

Samtlige kriterier, både a, b og c, må oppfylles.

Takksigelser
Det er blitt mer og mer vanlig at bidragsytere til en artikkel regnes som medforfatter. Det er imidlertid viktig å huske at det er omfanget av bidraget som avgjør om bidragsyteren tas inn som medforfatter.

Har forskeren vært med på kun en del av prosjektet, uten å ha innsikt i helheten, skal hun ifølge Vancouver-konvensjonen ikke være medforfatter, men nevnes i punktet ”Acknowledgements”, med spesifisering av hva vedkommendes bidrag i prosjektet har vært. En forsker som nevnes under Acknowledgements må også samtykke skriftlig i takksigelsen.

Utlån av autoritet
Skjønn kan utøves i fortolkning av data, og det kan også være et element av skjønn i hva som regnes som medforfatterskap. Da får vi eksempler på noe som omtales som gjesteforfatterskap, fantomforfatterskap, eller gaveforfatterskap (Tidsskriftet, 1/2006. Se link nederst på siden).

Dette kan oppstå når en yngre forsker ”låner autoritet” til sin artikkel ved å føre opp en eldre og mer merittert kollega som medforfatter. Samme problemstilling inntreffer når en seniorforsker presser seg inn som medforfatter av yngre kollegers artikler uten å ha bidratt nevneverdig. Slike tilfeller er vinn-vinn-situasjoner for begge, både prestisjemessig og, ikke minst, økonomisk. Men det er en tvilsom, uetisk praksis.

Ulik praksis innad ved NTNU
Dersom alle fagmiljøer følger de strenge kriteriene som Vancouver-konvensjonen legger til grunn for forfatterskapsbegrepet innenfor medisinsk forskning, minimeres risikoen for publisistiske feilskjær. Universitetsavisa har spurt dekanene ved NTNU om hvilken praksis som er innarbeidet ved deres respektive fakulteter.

Vi lurte på hvilke retningslinjer som gjelder for fakultetets forskere sine medforfatterskap i vitenskapelige artikler. Vi ville også vite hvordan dette følges dette opp, og hvilke kontrollsystemer/-rutiner som finnes ved fakultetet. Til slutt spurte vi om hvilken informasjon som går ut til forskerne vedrørende disse retningslinjene.

Åse Krøkje, prodekanus ved Fakultet for Naturvitenskap og teknologi:
- Allerede på bachelornivå blir våre studenter opplært i å ha en bevisst holdning i forhold til kildehåndtering og eierskap til vitenskapelige data, for eksempel gjennom opplæring i skriving av laboratoriejournaler. På masternivå er opplæringen forskjellig i de ulike fagmiljøene. I PhD-utdanningen følger vi Forskrift for graden philosophiae doctor (PhD) ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).I søknadsprosessen til vitenskapelige stillinger ved fakultetet, og ved søknad om opprykk til professor, foreligger det krav om at bidraget til medforfattere på publikasjoner identifiseres.

- Det er ingen spesifikke kontrollsystemer/-rutiner ved fakultetet. Etter hva vi kjenner til er det i de fleste faggrupper vanlig at manuskripter blir lest og vurdert av kollegaer før innsendelse til journaler for publisering. Journalene som ansatte ved NT-fakultetet publiserer i, har ulik praksis i hvordan de forholder seg til medforfattere i publikasjoner. Noen tidsskrifter krever signatur av alle medforfatterne ved innsendelse, mens andre forholder seg kun til førsteforfatter. Enkelte journaler krever informasjon om hver enkelt forfatters bidrag til publikasjonen.

Stig Slørdahl, dekanus ved Det medisinske fakultet:
- De retningslinjer som foreligger er Vancouver-deklarasjonen, som er en etisk standard for publisering. Mer enn 500 tidsskrifter har blitt enige om å følge denne standarden, som også omtaler medforfatterskap. Dette er retningslinjer som vi også ønsker å følge som institusjon. Derfor ligger de også under emnet forskerutdanning på fakultetets nettsider.

- Siden dette er en etisk standard som forfattere av artikler forplikter seg på ved innsending av et manuskript, så har det ikke vært kontrollrutiner. Det har vært en tillit til at forskermiljøene følger disse.

- DMF vil nå se på om vi bedre kan sikre at den etiske standard for publisering og medforfatterskap følges, og én mulighet er å knytte en slik oppfølging til det instituttet som er adressat på publikasjonen. Temaet berøres i den obligatoriske undervisningen for PhD kandidater.

Kari Hag, fungerende dekanus ved Fakultet for informasjonsteknologi, matematikk og elektroteknikk:
- Vi har ingen formelle krav eller retningslinjer ved IME, men forholder oss til den sedvane som er utviklet internasjonalt innen de respektive fagområder. Publikasjonskulturene innen fakultetets fagområder er forskjellige. Innen matematikk er det for eksempel vanlig å liste medforfattere i alfabetisk rekkefølge. For noen av de andre fagene er det vanlig at førsteforfatteren har gjort en spesielt stor innsats og er hovedforfatter.

- Utstrakt medforfatterskap er ikke så vanlig hos oss som for en del andre fagområder. Innen de fleste av IMEs fagområder er det sjelden mer enn 4-5 medforfattere til samme artikkel, ofte mindre. Et unntak er tunge eksperimentelle fag, der det er vanlig at mange har deltatt i oppbygging og gjennomføring av eksperimentet.

- Vi har ingen særskilt oppfølging eller kontrollsystemer/-rutiner ved IME, og ser heller ikke hvordan disse skulle være. Vi må nesten "følge skikken der vi er" rent faglig, men Sudbøsaken vil nok skjerpe årvåkenheten. Vår mening er at fagfellevurderingen fungerer gjennomgående bedre enn de fleste byråkratiske kontrollsystemer vi kan komme opp med, men vil aldri kunne bli et vanntett filter mot juks.

- Når det gjelder spørsmålet om hvilken informasjon som går fra fakultetet ut til våre forskere, forutsetter vi at de forskerne vi tilsetter, etter inngående saumfaring av deres tidligere vitenskapelige arbeider, opptrer forskningsetisk korrekt. Skal vi inn med opplæringstiltak, bør disse i første rekke rettes mot studenter og stipendiater. At det som har skjedd ved Radiumhospitalet er grov juks skjønner vel alle, men det finnes en gråsone som man kan fristes til å bevege seg inn i, f.eks. plagiering.

- Mange av oss har sett hovedoppgaver med ordrett gjengivelse av lange avsnitt sakset fra litteraturen uten kildeanvisning. Videre har "kok" av øvinger vært den rene folkesport på NTH/NTNU i alle år. De fleste av oss har imidlertid regnet dette for ganske uskyldig. Skulle vi foreta oss noe preventivt på fakultetsnivå, kunne vi kanskje invitere noen "big shots" til å gi seminar om forskningsetikk for IMEs stipendiater og ansatte. Vi har mer tro på det enn på byråkratiske retningslinjer og kontrolltiltak.

Kathrine Skretting, dekanus ved Det historisk-filosofiske fakultet:
- Innenfor humaniora råder en helt annen medforfatterpraksis enn den synes å ha på medisin og andre teknisk-naturvitenskapelige fag. Forfattere som skriver sammen, utfører som regel forskning i fellesskap, eller har et prosjekt sammen. Medforfatterskap er altså et resultat av reelle samarbeidsrelasjoner ut fra forskningskulturen innen humaniora.

- Vi er et lite og oversiktlig fakultet. Den enkelte medarbeiders forskningsfelt er som regel kjent i miljøet. Forskning legges ofte fram underveis, som papers på konferanser eller på interne forskningsseminarer. Instituttlederne er bevisst at de har et lederansvar også for forskningen, og at dette medfører fokus også på etiske problemstillinger.

- All doktorgradsforskning er kontrollert. Veilederordningen er viktig i så måte, og lederansvaret på institutt- og fakultetsnivå. Dette er en del av opplæringen og sosialiseringen for Ph.D-studenter, og en del av sosialiseringen til forskerrollen også i internasjonal sammenheng. Innen humanistisk forskning er kritikk en grunnleggende holdning. Alt arbeid som legges fram, er gjenstand for kritisk diskusjon. Dokumentasjonskravene til forskning holdes også i hevd i forskerfellesskapene.

Tore I. Haugen, dekanus ved Fakultet for arkitektur og byggekunst:
- Når det gjelder medforfatterskap til artikler, så er vår tradisjon innen arkitekt og bygg, at vi bare har aktive forfattere bak en artikkel, paper eller bok. Situasjonen med 13 medforfattere, som har blitt beskrevet fra medisin, er helt unormalt innen våre fagområder. En, to eller tre forfattere er normalt, og vi har ikke "gjester/venner" som ikke har deltatt.

- Medforfattere skal etter vår oppfatning være aktivt med i utarbeidelse av en artikkel, og artiklene bygger normalt på et direkte samarbeid mellom forskere eller doktorgradsstudenter i samarbeid med veiledere og/eller forskere. Normalsituasjonen er derfor at vi i tillegg til "egenkontroll" har "sidemannskontroll" – dette er innarbeidede uttrykk for kvalitetssikring innen bygg- og anleggsprosjekter, som kan illustrere også forskning/artikler. Tredjepartskontroll, eller ekstern kontroll, skjer gjennom fagfellevurderinger (referee/dobbel blind referee).

- For øvrig har ikke fakultetet, så langt jeg kjenner til, egne interne krav eller rutiner, men vi har disse systemene for symposium og konferanser vi arrangerer, tidsskrifter vi er engasjert i, og ved utarbeiding av publikasjoner. En god del av artikler og rapporter som vi skriver, blir utgitt i SINTEF-regi, og der er det etablerte systemer med både faglig godkjenning (faglig overordnet) og administrativ godkjenning.

Ingvald Strømmen, dekanus ved Fakultet for Ingeniørvitenskap og teknologi:
- Er du medforfatter, så har du også ansvar for helheten. Det kan det ikke være noen som helst tvil om. Hos oss er det flere typer kvalitetssikring. Innad i gruppen av forfattere av en artikkel, skjer den første og viktigste delen av kvalitetskontrollen. I noen grad benyttes den ytre faggruppen, det vil si nære kolleger, men jeg tror ikke vi kan si at alle gjør dette.

- Fakultetet hadde en strategisamling rett før jul, der vi ble enige om å starte faglige seminarer der det som skal publiseres legges frem for kolleger. Referee-systemet representerer en solid kvalitetssikring, mener vi. Innleverte papers går mange ganger frem og tilbake, så både tidsskrifter og konferanser utgjør en god kvalitetskontroll på det vitenskapelige arbeidet som utgår fra vårt fakultet.

Jan Morten Dyrstad, dekanus ved Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse:
-Innenfor de tradisjonelle samfunnsvitenskapelige fagene er medforfatterskap langt mindre utbredt enn eksempelvis medisin. Over tid har det vært en økning i medforfatterskap også innen våre fag, noe som bl.a. skyldes en bevisst policy om å arbeide i forskergrupper. Vektleggingen av tverrfaglighet har også bidratt til det samme. Men antallet medforfattere er langt lavere enn i medisin og teknisk-naturvitenskapelig forskning.

- Vi har ikke egne krav eller retningslinjer fra fakultetets side når det gjelder medforfatterskap. De ulike fagene har over tid - og som deltakere i sine respektive nasjonale og internasjonale fagmiljøer - utviklet egen praksis som jeg har inntrykk av fungerer godt. Jeg tror det er riktig å si at det er en fellesnevner for våre fagmiljøer at alle medforfattere aktivt bidrar i den forskningen som publiseres.

- I de relativt få fagmiljøene hos oss hvor det er en viss tradisjon med mange medforfattere, vet jeg om at de såkalte Vancouver-retningslinjene benyttes. Ved bedømmelser benyttes medforfattererklæringer. Fakultetet følger ikke opp medforfatterskap på noen formell måte, og vi har heller ikke formelle kontrollsystemer/-rutiner. Dette følger for så vidt av det jeg nevnte ovenfor om at fagene har utviklet sin egen praksis.

- Det sentrale her er at formelle kontrollsystemer og regler ikke løser problemer knyttet til juks og uhederlighet i forskningen. Det fakultetet har lagt vekt på gjennom flere år overfor instituttene/fagmiljøene, er at de må etablere forskergrupper og seminarserier hvor forskerne legger fram forskningen sin. Diskusjoner med fagfeller bidrar til å heve kvaliteten på forskningen, og det øker også sannsynligheten for at eventuelle juksemakere blir avslørt. Som sagt har ikke fakultetet egne retningslinjer, men i kjølvannet av svindelen som nylig er avslørt, vil forskningsetiske problemstillinger bli tatt opp i fakultetets ledermøte med det første.

Av Kenneth Stoltz

Kilder: Foruten Vancouver-konvensjonen kan tre artikler i Tidsskrift for Den norske lægeforening fungere som rettesnor omkring emnet medforfatterskap i vitenskapelig publisering: