LESERBREV

An-Magritt Jensen: Etter Røros (29.1.06, 16:29)

Så har strategidiskusjon og “eventuell” samlokalisering vært oppe til diskusjon blant NTNUs ledersjikt. I forkant for møtet har rektoratet sendt nyttårshilsen som ikke etterlater tvil om deres ønske. Vi får vite at samlokalisering frigjør ressurser, det vil gi sårt tiltrengte og fleksible arealer, forbedrede undervisningsarealer og med nye bygg ved Gløshaugen åpnes nye muligheter for sambruk. Fine ord og ingen tvil. Dermed er det også fritt fram for andre meninger.

Røros-møtet var på mange måter en merkelig seanse. På forhånd hadde det nye styret gjennom omfattende diskusjoner fått vedtatt at både éncampus (som det heter på norsk) og tocampus-løsninger skulle utredes (30.8.05). På Røros var tocampus-løsningen blitt til et lite Dragvoll-ikon i hjørnet av de framlagte scenarier (som det også heter på norsk). Alle de fire alternativer handlet om utbygging rundt Gløshaugen. Om økonomiske konsekvenser, også en sterk oppfordring fra styret (8.12.05) gis noen luftige bemerkninger om salg av Dragvoll. Resten blåser i vinden.

Hva er begrunnelsen for å flytte Dragvoll? Er dette et dårlig universitetsområde? Dragvoll er tegnet av en av Danmarks mest kjente og prisbelønnede arkitekter, Henning Larsen, og sto ferdig for 25 år siden. Det ligger som et glass-slott med utsikt over vakre Trondheimsfjorden og Fosen-alpene. Her er gode parkeringsmuligheter. Dragvoll er bygget for det barske klimaet. Bygninger er sammenbundet i innendørsgater som er beplantet med grønt. Studenter og undervisere har kort vei til biblioteket, plassert midt i komplekset. Vi skal ikke kle på oss. Det er like for hånden. Nettopp biblioteket, nå omdøpt til “læringssenter”, er et sentralt argument i flyttesaken fordi det gir “sambruksmuligheter”. Det kan bygges et felles bibliotek som kan plasseres, for eksempel ved Studentsamfunnet. Dermed skal alle skal ut på ekspedisjon gjennom den “nye” Elgesetergate. Det er vel demokrati at alle skal ut og gå?

For oss som har vår daglige gange på Dragvoll er kontrasten til den arkitektoniske utforming av Gløshaugen slående. Etter å ha sett framstillingen av forbedringspotensialet kan man ikke annet enn å være enig. Nå skal det skapes nye møteplasser, caféer, det skal plantes store trær – ja, gangbroer skal gå over “rainforest” – og det skal åpnes mot elven. Elgesetergate skal bli “upgraded” – og ingen er vel uenig i at Trondheims’ tristeste og mest trafikkerte gate trenger en ansiktsløsning. Hvem blir ikke begeistret over slike vyer? Så er også gaten inntegnet med store, grønne trær. Hva som skal gjøres med Elgesetergate, og hvem som skal betale for dette, ble betimelig ikke tatt opp.

I motsetning til Gløshaugen, en steinørken paradoksalt skapt i hjertet at Norges fremste miljø for arkitektur og planlegging, vil jeg hevde at Dragvoll er Norges flotteste universitetsområde. Problemer er et resultat av manglende oppfølging av nye behov. Kantine og møteplasser må utbedres både med hensyn til plass, åpningstider og kvalitet på det som serveres. Biblioteket må ha mer plass. Transport til og fra Dragvoll, og ikke minst mellom de to områdene, må og kan utbygges. Men den nødvendige forbedring av Gløshaugen, så vel som av Dragvoll, kan vel gjøres uten et flytteprosjekt? Det viktige spørsmålet må være hva vil man oppnå faglig.

Det er forstemmende for en som tilhører Dragvoll å høre hvordan diskusjonen om strategi knyttes sammen med samlokalisering uten at man tar opp den faglige utvikling. Nå skal altså NTNU bli blant de beste i Europa “innen hovedprofilen”. Hva vil det si for humaniora og samfunnsvitenskap? Skal Hestnes II være veiviser for den faglige utvikling – at “humaniora og samfunnsvitenskapene kommer nærmere nyskapingsmiljøene” (s. 45 og 46)? Det er i det hele tatt interessant å merke seg at Hestnes II nevner “nyskaping” rundt 30 ganger, “Dragvoll” rundt 10 ganger, “humaniora og samfunnsvitenskap” 7 ganger og “grunnforskning” 6 ganger. Flyttesaken står i nyskapingens tegn – forstått som kommersialisering og patentering. Er kommersialisering det et universitet skal bedrive? Bør det ikke tas opp til diskusjon? Er, på den andre siden, ikke “nyskaping” - forstått som idérikdom, kreativitet og erkjennelse - hva universiteter alltid har bedrevet, også innen humaniora og samfunnsvitenskap? Hva N TNU vil med humaniora og samfunnsvitenskap er det kanskje best å tie med, inntil miljøene vel er plassert i en Elgesetergate som i mellomtiden er enda mer belastet med trafikk, støy, forurensning og med en skrikende mangel på parkeringsplasser, men altså klar til bruk for de “nyskapende miljøene”.

Et motargument i hele flyttesaken har vært at det tar fokus bort fra faglige og universitetspolitiske spørsmål. Dette er allerede et problem. Universitetene står midt i Kvalitetsreformen, der “produksjon” (jo, det er ordet) av så vel studenter som publikasjoner er et viktig grunnlag for statlige bevilgninger. Fremmer det kvalitet? Gir det mer rom for forskning? Åpner det for mer juks? Nylig kan vi lese i Universitetsavisa (ved Aaslestad, 28.1.06) at NTNU som eneste universitet ikke har lagt inn kommentarer til NOKUT’s høring om akkreditering og evaluering av høyere studier. Alle andre universiteter har omfattende diskusjoner om dette. NTNU er taus. Flyttesaken tar allerede oppmerksomheten fra andre saker. Det vil den fortsette med å gjøre i mange år fremover dersom flytting blir vedtatt.

An-Magritt Jensen,
NTNU-styremedlem