LESERBREV

Morten Hovd: Om prosessen rundt ”eventuell” samlokalisering (31.1.06, 12:47)

Var hensikten med Rørosmøtet å legitimere et allerede fattet valg om samlokalisering?

Den 23. og 24. januar hadde jeg den litt blandede fornøyelse av å delta på Rørosmøtet, for meg var dette første gang. Jeg traff der både gamle kjente og folk jeg ellers sjelden møter. Det hele var meget hyggelig, og alle gir inntrykk av å være oppriktig opptatt av NTNUs beste. Likevel sitter jeg igjen med en nagende uro etter møtet. Det dreier seg igjen om samlokaliseringssaken, og hvordan denne blir drevet fremover ved NTNU.

Først til tema den 23. januar, som var NTNUs strategi. Her var det en rørende enighet om at NTNU innen 2020 skal være internasjonalt fremragende. Hvorvidt dette skal gjelde bare innen ”hovedprofilen” eller for alle fagområder er litt mer uklart – men med eget tilholdssted trygt innenfor den nevnte hovedprofilen overlater jeg til andre å klargjøre dette.

Så til tema for møtet den 24. januar, ”eventuell” samlokalisering. Det hele startet med interessante og (ut fra en legmanns betraktning) isolert sett gode presentasjoner fra det amerikanske konsulentselskapet Sasaki om fremtidige campusutforminger. Men hvor var Dragvoll? Jo – gjemt bort i et lite hjørne av en enkelt plansje! Det ble fra administrasjonen forklart at videre utvikling av Dragvoll ikke hadde vært inkludert i det opprinnelige oppdraget til Sasaki. I stedet fikk vi utlevert enkle skisser som viste et videre utviklet Dragvoll, utarbeidet av et lokalt arkitektkontor. Dette var tydelig langt mindre gjennomarbeidet enn de vakre vyer fra Sasaki. Amerikanerne leverte altså svar på sitt oppdrag, men disse presentasjonene innga ikke tillit til hvordan prosessen blir drevet fra NTNU-hold. Det eneste man kunne se av Dragvoll-skissene var at man ser for seg å bygge ned størstedelen av parkeringsplassene også der oppe. Samme hvilken løsning som blir valgt – parkeringsplasser skal dere i hvert fall ikke få!

Verre skulle det bli. Det som fulgte var gruppearbeid, der vi skulle si vår mening om hvordan de forskjellige campusutformingene legger til rette for forskjellige ønskemål for en god campus. Her var problemstillingene gjennomgående utformet slik at det ville være naturlig å rangere en encampus-løsning høyest. Et slikt eksempel er i hvilken grad de forskjellige campus-løsningene legger til rette for tverrfaglig kontakt og samarbeid. Dette blir nok (marginalt) lettere dersom man (etter en lengre bygge- og flytteperiode) har en velfungerende campus, men representerer den korte avstanden mellom Dragvoll og Gløshaugen virkelig noe alvorlig hinder for tverrfaglig kontakt og samarbeid? Mange av oss har aktivt forskningssamarbeid med kollegaer i fjerne himmelstrøk. Andre mekanismer enn geografisk avstand må således være viktige. Noen vil sikkert hevde at vi her bør tenke mer på studentene, og deres mulighet til å velge fag ”på tvers”. Til det er det å si at dette ofte er vanskelig selv internt på Gløshaugen, på grunn av begrensninger i timeplanen. På den annen side har jeg vært med på EU-søknader hvor vi foreslår å undervise studenter i Tyskland og Spania ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi. Skulle vi ikke kunne klare det samme internt ved NTNU, og kunne ikke dette være en mindre risikofylt og ressurskrevende måte å gi mulighet for å velge fag ”på tvers”? Ingen av de problemstillingene som gruppene skulle ta stilling til inviterte til refleksjon rundt hvorvidt samlokalisering er et nødvendig virkemiddel. Alternative løsninger (som for eksempel kunne utnytte moderne teknologi) var heller ikke etterspurt.

Under plenumsdiskusjonen mot slutten av dagen ble omsider sammenhengen med tema for første dag etterlyst. Vil en opprivende og ressurskrevende bygge- og flytteperiode virkelig hjelpe i våre bestrebelser mot å bli internasjonalt fremragende? Vil det ikke heller være slik at flytting av Dragvoll-miljøene til Gløshaugen vil fjerne fokus fra det mål alle var så enige om? Fra ledelsens side kom det forsikringer om at man må sørge for at så ikke skjer. Ja vel.

Likeledes ble vi forsikret om at usikkerhet i forhold til prosjekts økonomi blir nøye vurdert. Igjen: Ja vel?

Måten dag to av Rørosmøtet ble gjennomført på, gir næring til en nagende tvil om formålet ved det hele. En vantro kunne få inntrykk av at formålet var å legitimere et allerede fattet valg om samlokalisering. Jeg er derfor spent på hvordan det innsamlede materialet fra gruppearbeidene vil bli brukt. En oppriktig bruk av dette materialet kan i hvert fall ikke brukes til å dokumentere en støtte blant instituttlederne og andre møtedeltagere til en ”eventuell” encampus-løsning.

Morten Hovd
Instituttleder, Institutt for Teknisk Kybernetikk.