|
LESERBREV Asbjørn Aune: En frimodig ytring om NTNU 2020
(7.2.06, 12:15) Er det hele eller deler av NTNU som skal bli blant de ti ledende universitet i Europa? Og hvordan skal NTNU kunne bli det? Ved å kjøpe inn dyre toppforskere fra utlandet? Ved å gå sammen med HiST? NTNUs ledelse ønsker at NTNU i 2020 skal være et av Europas ti beste universiteter. Hvorvidt målet gjelder hele eller deler av NTNU og med eller uten integrering av HiST, er ikke konkretisert. Det burde det vært.
Adresseavisens artikkel med fire senarier etter NTNUs ledersamling på Røros er lett å tolke slik at samlokalisering og integreringen av HiST er en avgjørende forutsetning for at målet skal kunne nås. Hvorfor skal NTNU ellers engasjere seg i byutvikling?
Enere, andre professorer og samlokalisering
Utredninger og uttalelser omkring NTNU 2020 forteller at måloppnåelse avhenger av at NTNU tiltrekker seg et betydelig antall internasjonale og nasjonale forskningsenere og gir disse topp internasjonale betingelser.
En professor og gründer hevder i Teknisk Ukeblad at en forskningsbasert næringsutvikling i Norge betinges av at halvparten av dagens forskere - professorer og førsteamanuenser - sies opp og lønningene deres brukes til å betale de gjenværende (enerne og noen toere?). Forslaget er interessant om man ser bort fra realiserbarheten. Følges forslaget opp, vil forskningsbasert undervisning kreve at antall studenter minst må halveres, og det vil eliminere behovet for samlokalisering.
Forslaget utelukker også integrering av HiST. Gløshaugen eller Dragvoll kan selges – for eksempel til HiST. Adressas oppslag 6. januar hvor byens største eiendomsbesitter (?) foreslår Dragvoll og HiST plassert på Kalvskinnet er et interessant eksempel på hva næringslivet i Trondheim legger i uttrykket ”forskningsbasert næringsutvikling”.
Kvalitet - omvendt proporsjonal med antall kvadratmeter?
Etter Maudals uttalelse under en femspalters overskrift i Adressa noen dager siden er det store antallet kvadratmeter pr student - spesielt på Gløshaugen - et argument for samlokalisering og integrering av HiST. I hvor stor grad og på hvilken måte HiSTs bruk av laboratorier på Gløshaugen vil bidra til å løfte NTNU opp blant Europas ti beste universiteter fremgår ikke. Imidlertid – hvis man går ut fra at antall kvadratmeter pr student ved KTH i Stockholm er ideelt, kan NTNU og HiST greie seg med ca 100.000 færre kvadratmeter enn NTNU disponerer i dag.
Usaklig – fordi det i følge Adressa er kontorplasser på Gløshaugen det er for meget av? Selvsagt.
Men før man angir og begrunner hvilke normer utrederne har lagt til grunn for ”optimalt” areal pr student, professor, amanuensis, ingeniør, sekretær, direktør osv - er det like usakelig å ta inn i begrunnelsen for integrering av HiST at deler av undervisningen der kanskje kan benytte enkelte av NTNUs laboratorier. Det opplyses forøvrig ikke hvor Havlaboratoriets og Slepetankens vannkvadratmetre befinner seg i regnestykket.
Argumentasjonen gjør det forståelig at Adressa i artikkelen 6. februar bruker uttrykket ”Mens NTNU/HiSTs samlokaliseringslokomotiv ruller videre…” - det er jo ikke ufarlig å komme i veien for et lokomotiv…
Hvordan henge med mens man venter på forsterkninger?
Uansett hvor stort NTNU vil være i 2020, bør universitetet allerede nå på bred front akselerere arbeidet med å krabbe oppover listen over europeiske universiteter. De beste i dag vil bli bedre år for år – det er på den måten de har blitt de beste.
Kan man vedta samlokalisering med eller uten HiST uten at det foreligger konkrete ideer om hvordan ”ordinære professorer skal motiveres til å levere ekstraordinære resultater”? Uten slike resultater på alle områder - forskning, undervisning osv - vil NTNU ikke kunne hale inn på de beste før de nye fremragende forskerne som man i dag neppe vet om og når vil innfinne seg er på plass.
Å forbedre universitetets relative posisjon i forhold til de beste vil være utfordrende nok uten å bli heftet av de uunngåelige, utvalg, arbeidsgrupper, prosjekter, diskusjoner en samlokalisering og HiST-integrering vil dra med seg.
Lederskap og teamarbeid
Det er godt mulig at NTNU har for mange professorer med for stor frihetsgrad til å styre sin egen hverdag. Hvis så er tilfelle, slår dette først og fremt tilbake på de som har gjort dem til professorer og gitt dem de betingelsene de har. Om så er finnes det andre løsninger enn å stemple 50 prosent som ubrukelige.
Hva med å finne noen gode lederemner – om nødvendig utenfra - og ta sjansen på at et engasjerende lederskap kan få ”ordinære forskere” i team til å yte langt mer enn i dagens individualistiske system. Fremover mot 2020 kan man heller ikke på universitetene lede i kraft av å være best på ett område. De akademiske områdene blir som kjent stadig spissere og tverrfaglige forskningsoppgaver viktigere og viktigere..
Fremragende i går; fremragende i 2020 – 40?
Avisoppslag tidligere i samlokaliseringsprosessen antyder at de nye enerne som skal sikre at NTNU i 2020 og videre fremover er og forblir blant Europas ti beste, skal plukkes ut etter kriterier som gjaldt da dagens 50-60 år gamle ledende akademikere vant sine sporer. Det kan tenkes at interessedrevet tverrfaglighet og ekte teamarbeid da vil gi de beste resultatene. Finner man de beste forsknings- og undervisningslederne for 2020 – 2045 ved å telle sitater og publikasjoner i dag og noen år fremover?
Kandidatenes evne til å få topp fagfolk innen forskjellige fagområder til å trekke sammen fremgår ikke nødvendigvis av slike lister. Er det rimelig sikkert at de som i dag er virkelig tverrfaglig interessert får sine artikler antatt i anerkjente internasjonale tidsskrifter - de er jo ikke i fremste front på noe anerkjent område?
Boken The Me-We Generation antyder at attenåringer i dag tenker annerledes enn de gjorde for en generasjon eller to siden. Kanskje man bør spørre noen elever i videregående skole – det kan hende at doktorgradsstudentene allerede er smitte av virus karireus individualis spesialiseris.
Asbjørn Aune,
Professor emeritus | 
