|
LESERBREV Rigmor Austgulen: Stabbesteiner og scenarier i flyttediskusjonen
(12.2.06, 23:06) Styret har vedtatt at spørsmålet om samlokalisering er så viktig at det skal sendes ut på høring, og avgjørelse i saken vil først bli tatt på styremøtet 10. mai - etter at høringsrunden er gjennomført. Dette er en skisse til en god prosess. Saksgrunnlaget. Men dersom beslutningen skal bli god, er det viktig at nødvendig og relevant informasjon foreligger i saksgrunnlaget. Der ligger hele fundamentet for prosessen. Svikter saksgrunnlaget, er det fritt spillerom for tro og fordommer - fra både tilhengere og motstandere.
Høringsrunden. For at høringsrunden skal bli konstruktiv og gi tydelige signaler, må vi i styret sørge for at uttalelsene blir strukturerte. Det innebærer at vi må formulere noen problemstillinger som vi ønsker at høringsinstansene skal forholde seg til. Med det håper vi å unngå lange prosatekster som det kan være vanskelig å fortolke fordi høringsinstansen uttrykker både ”på den ene siden og på den annen side”. Styret vil om kort tid ta fatt på arbeidet med å formulere problemstillinger vi spesielt ønsker tydelig respons på.
Engasjement. Spørsmålet om samlokalisering av NTNU skal avgjøres i vår. ”It’s now or never”. Vi får meldinger om avmakt, spesielt fra Gløshaugen-miljøene. ”Ledelsen gjør likevel akkurat som de vil. Det er ingenting vi kan gjøre for å influere på avgjørelsen”. Dette er å fraskrive seg ansvaret. Alle er gitt en anledning til å uttrykke seg. Og høringsrunden er vinduet for reell påvirkning.
Stabbesteiner eller scenarier? Slik utredningen ligger nå, har vi fått uttegnet fire scenarier - med sine fordeler og ulemper. Dem vil jeg ikke forholde meg til - uten å ha fått svar på ”grunnmur” spørsmålene under. Faller svarene ut slik at samlokalisering av Dragvoll/Gløshaugen er et realistisk prosjekt, skal jeg ta på meg brillene og finstudere alternativene.
Men, de store spørsmålene først.....
Reglene for kommunenes engasjement i utbyggingssaker er endret slik at de selv kan bestemme om de vil gå inn og bidra til oppbygging av infrastruktur i et utbyggingsområde. Det innebærer at om utbyggingen skal foregå i et område som kommunen ikke prioriterer spesielt høyt, vil infrastrukturkostnadene bli overført på utbygger - og influere på boligpris. Med negative effekter på etterspørselen. Trondheim kommune har siste 15 år drevet en fortetningspolitikk, og i forbindelse med utbyggingen av Vikåsen fikk vi et eksempel på at ansvaret for infrastrukturen ble lagt på beboerne.
Trondheim kommune har planer om utbygging av Brattøra, og store arealer rundt Brøset vil bli lagt ut for boligbygging. Begge prosjekter passer pent inn i en fortetningspolitikk. Hvor stort er Trondheims behov for boligekspansjon? Er det sannsynliggjort at både Brattøra, Brøset og Dragvoll går med? Og, er det noen forpliktende signaler som tilsier at kommunen vil forplikte seg i forhold til infrastruktur i Dragvollområdet?
Og hvilken spennvidde har de økonomiske estimatene når det gjelder verdifastsetting av Dragvoll?
Løsningen med en tredje part (prosjektallianse) er en hensiktsmessig organisering for å redusere risiko for utbygger. Fase 2 i utbyggingen av St. Olav er organisert slik. Men det er en krevende modell som krever profesjonalitet på begge sider av bordet. Tredjepart vil nødvendigvis ta seg betalt for å overta risikoen for NTNU. Slikt innebygges i smarte kontrakter. Er vi, med hovedgesjeft innen forskning og undervisning, profesjonelle nok til å lese den slags tekst? Eller, kunne det være lurt å engasjere en ”konsulentgruppe” for å vurdere skissen til organisering - der dennes kommentar blir sendt med saken ut på høring? Sammensetningen av en slik konsulentgruppe kan diskuteres, men forutsetningen er å få en ”second opinion”. Representanter fra Helsebygg Midt-Norge burde være selvskrevne. Der finnes fersk og relevant erfaring.
Løsningen med tredje part blir ikke enklere av at utbyggingen får to byggherrer; HiST med rede penger, og NTNU som skal selge tomter først. Dette gjør også noe med spillet rundt bordet. Helse Midt-Norge har noen erfaringer på det området også. St. Olavs Hospital bygges av Kunnskapsdepartementet og Helsedepartementet. Kunnskapsdepartementet har holdt sine bevilgninger fast, Helsedepartementet har kuttet. Begges aktiviteter skal inn i samme hus, og standarden i bygningene bør fortrinnsvis være gjennomgående. Det har ikke vært like enkelt i alle svingene.
Tidsperspektivet må avklares. Et langt tidsperspektiv gir bedre kontroll over økonomi, men innebærer risiko for uventede endringer. Igjen er sykehusutbyggingen på Øya et godt eksempel. Faseoppdelingen har ført med seg at vi får en fundamental diskusjon om hele utbyggingen ved avslutningen og begynnelsen på hver fase. Og en tilhørende kamp om å sikre budsjettene for å fullføre neste trinn. Slike refleksjoner forventer jeg bygges inn i saksgrunnlaget som legges ut for høring. Samt en grov kostnadsberegning av kort eller langvarig byggeprosess.
Jeg vet at de forskjellige scenariene vil ha varierende prislapp. Men disse differensene ligger i en annen divisjon enn selve ”storprosjektet”. First things first...
Herved er bestillingslisten fra ett av styrets medlemmer levert.
Rigmor Austgulen
Styremedlem, vitenskapelig ansatt | 
