|
LESERBREV Brit Mæhlum: Utdrivelsen fra Dragvoll
(13.2.06, 10:52) I over ett og et halvt år har ledersjiktet ved NTNU holdt på med planlegging, fintenkning og visjonsbygging omkring prosjektet som nå går under navnet ”NTNU 2020/HIST 2020 – Eventuell samlokalisering”. Etter at 20 millioner kroner er svidd av på utredningsarbeider, begynner det kanskje nå å utkrystallisere seg noen avklaringer på alle de spørsmålene som skeptikerne har framført til dette gigantprosjektet? Beklageligvis Nei. Derimot har en rekke nye spørsmål og uklarheter blitt virvlet opp, og hele samlokaliseringsideen fortoner seg mer og mer som et av de desidert største luftslottene en hittil har sett nord for Dovre.
De færreste har vel kunnet unngå å registrere den massive og nærmest unisone motstanden mot flytteplanene innad i universitetsbefolkningen. Siden universitetsdirektør Maudal på forsommeren 2004 friskfyraktig slo fast at Dragvoll-miljøene med 90 prosents sikkerhet ville bli flyttet til sentrum, har samlokaliseringsspøkelset ikke latt oss i fred. Mengder av leserinnlegg og kronikker er forfattet, utallige møter er avholdt og to store underskriftsaksjoner gjennomført – alt som et forsøk på å stoppe vanviddet før det var gått for langt. To av de basale spørsmålene en har forsøkt å utfordre universitetsledelsen på, er for det første selve motivasjonen for samlokalisering, og for det andre omkostningene – økonomisk, faglig og psykososialt.
Frykten for at dette er en prosess som vil resultere i en årelang avsporing av universitetets kjernevirksomheter, er påtrengende. Svarene en blir møtt med, er imidlertid like vage og unnvikende i dag som de var i 2004. Beveggrunnene for hele flytte-ideen hviler fortsatt på to postulater: Fysisk samlokalisering vil automatisk fremme tverrfaglighet; og så selve kronargumentet – en samlet campus i sentrum vil gjøre universitetet i Trondheim til en mer slagkraftig og attraktiv forsknings- og undervisningsinstitusjon, internasjonalt sett. Problemet er bare at ingen av disse påstandene på noe vis lar seg dokumentere. Snarere tvert imot. Som kollega Sigurd Skogestad påpekte i Universitetsavisa forleden, har ingen universiteter til nå blitt verdensledende på grunn av sin administrasjon, visjonære strategier eller campusløsning. Klarere kan det ikke sies.
Universitetsledelsen, med en dertil hørende stab av flyttegeneraler, har imidlertid vist seg å være immune overfor all slik argumentasjon. Og da er vi framme ved det mest skremmende ved hele denne saken: Spørsmålet om hvorvidt en virkelig skal foreta en stor rokade og flytte Dragvoll-miljøene til sentrum, har i praksis aldri vært et reelt spørsmål. For konklusjonen har hele tiden vært gitt – samlokalisering er mantraet, og hele prosessen fra og med våren 2004 har utelukkende vært orientert omkring dette alternativet. Men saken har da vært utredet!, vil sikkert noen innvende. Jo da, et utall utvalg, komiteer, konsulent- og arkitektfirmaer har vært involvert, for å utrede pro- et contra-argumenter – trodde vi. Inntil utredningene begynte å komme. Da ble det åpenbart, iallfall for alle som ønsker å se, at den i utgangspunktet mest nærliggende campusløsningen, med Dragvoll fortsatt beliggende på Dragvoll, den er de facto aldri blitt utredet som noe reelt alternativ. Vi har heller aldri blitt presentert for noen overordnet, prinsipiell kalkyle som kunne dokumentere at ledelsen virkelig har tatt inn over seg alle de uomtvistelige omkostningene en flytteprosess ville medføre. Derimot har en nå brukt sine 20 millioner kroner på å lete opp gode argumenter for hvor kult det vil bli om vi alle med tid og stunder kunne bli samlet i byen.
Foreløpig siste akt i dette spillet foregikk på Røros i midten av januar, i anledning det årlige seminaret for samtlige ledere ved NTNU. En hel dag var her satt av til orientering og diskusjon om ”eventuell samlokalisering”-spørsmålet. Rapportene etter seminaret, muntlige så vel som skriftlige, er ikke direkte oppløftende verken for den ene eller den andre. Manipulering, rystende; merkelig seanse, blandet fornøyelse, nagende uro (Universitetsavisa) er noen av karakteristikkene som blir brukt. Særlig skjellsettende var det at det innleide amerikanske konsulentselskapet Sasaki, som presenterte sine spektakulære framtidsscenarier over alternative campusløsninger, overhodet ikke hadde inkludert Dragvoll-alternativet i noen av sine forslag. Kanskje noen hadde glemt å fortelle dem om Dragvoll?
En annen viktig dimensjon ved hele denne prosessen er hvordan det som i utgangspunktet var en idé om en – tross alt – ”avgrenset” flytting av universitetsbygninger, gradvis har blitt transformert til å bli et gedigent byutviklingsprosjekt (se f.eks. Adresseavisen 28.1.2006). Og hvilket prosjekt! Her er aktørene mange og framfor alt store. Bygge- og eiendomsbransjen, samt en rekke andre lokale og nasjonale interessenter sitter nå bare og gnir seg i hendene og venter på det som kan bli tidenes byggeprosess i Midt-Norge. Er det rart at universitetsledelsen kroer seg, for nå har det virkelig begynt å svinge her!
Etter at en slik har fått sauset en potensiell flyttesak ved universitetet inn i storstilte byutviklingsplaner for Trondheim, er lapsusen komplett. Ikke bare har selve flytteregnestykket, som allerede i utgangspunktet var heftet med betydelig usikkerhet, blitt supplert med nye, ukjente størrelser. Minst like ille er det at universitetsledelsen synes å mene at det er gjennom byutvikling at en hever den faglige og vitenskapelige kvaliteten ved den institusjonen de er satt til å lede. Dette er ganske oppsiktsvekkende.
Med de sterke kreftene som her er satt i bevegelse, er det ikke overraskende at pessimismen og resignasjonen brer seg i universitetsbefolkningen. Men heldigvis – det er Styret ved universitetet som til sjuende og sist skal avgjøre denne saken, og vi har et oppegående Styre. Mange er likevel bekymret for om selve beslutningsgrunnlaget er for mangelfullt, all den stund ingen andre alternativer enn samlokalisering er skikkelig utredet. Det hele vil stå og falle på Styrets evne og vilje til å gå motstrøms.
Brit Mæhlum,
Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap
(Innlegget ble publisert som kronikk i Adresseavisen 9. februar 2006) | 
