Flaut at jukset ikke ble oppdaget før
- Det var helt surrealistisk, artikkelen beskrev en virkelighet som ikke finnes, oppsummerte Vatten, som er beskjemmet på standens vegne over at det som var så åpenbart juks ikke ble oppdaget tidligere. I ettertid synes han det er merkelig at en artikkel med så mange påviselige feil slapp gjennom kontrollen hos The Lancet.

En del av forklaringen tror han ligger i at forskere utvikler ”kikkertsikte” – de har fokus på egen forskning og egne publikasjoner, og har ikke kapasitet til å skaffe seg en bredere oversikt slik at de kan skille klinten fra hveten.

EINSTEINSITAT: Arnulf Kolstad siterte Albert Einstein anno 1908, som var lykkelig fordi han jobbet på patentkontor og ikke på et universitet, fordi da slapp han publiseringspresset.

Publiseringspress
- Kan vi stole på forskerne? Er det noen vits i å drive forskningsjournalistikk? Det var spørsmål som Arnulf Kolstad fikk i oppgave å svare på.

- Jo, formidling er viktig, sa Kolstad, som ikke tror det er så utbredt at forskere jukser.

- Men det ligger noe strukturelt her, sa han videre. – Nå er det blitt mye mer vanlig at finansiering er knyttet til publisering og til støtte fra oppdragsgivere. Da blir det et press for å levere resultater. Vi risikerer at kvalitet viker for kvantitet. Forskningens publikasjonsfokus og avhengighet av oppdragsgivere er noe forskningsjournalister bør interessere seg for, mener Kolstad.

Forsker vi for mye?
Kolstad benyttet anledningen til å lansere et par kontroversielle påstander, kanskje i håp om å få noen journalister på kroken:

- Betydningen av forskning er sterkt overdrevet, dere journalister har for stor respekt for forskerne, sa han. – Er det egentlig fornuftig å bruke så mye penger på forskning, fortsatte han, og viste til målsettingen om at vi skal øke forskningsinnsatsen fra 1,62 prosent av BNP (27,7 milliarder kroner per år) til 3 prosent. Kolstad stiller spørsmålstegn ved denne målsettingen.

- USA er et av de landene som forsker mest, mens Kina forsker minst og vokser mest, konstaterte han, og foreslo at vi heller burde etterstrebe et bedre, mer moralsk samfunn.

BARNDOMSVENNER: Kathrine Skretting og NRK-direktør Tormod Kjensjord kjenner hverandre fra oppveksten på Gjøvik. Det gjorde kanskje sitt til at det ble en forholdsvis vennskapelig diskusjon.

Kathrine er en tåreperse
Sammen med kollega Alex Iversen fra Høgskolen på Lillehammer hadde Kathrine Skretting fått i oppdrag å se med en medieviters kritiske blikk på programserien Tore på sporet.

De to mente at Tore tok for mye plass i programmet, og var for påtrengende i å fortolke deltagernes følelser. Programmet ville bli bedre om man lot følelsene tale for seg selv, mente professorene.

Samtidig innrømmet Katrine at hun er en tåreperse som griner flere ganger i løpet av et Tore på sporet-program. Hun synes også at programskaperne er flinke til å ivareta deltagernes verdighet.

Tekst og foto: Arne Asphjell