At Kolstad oppfatter kronikkens språk og argumentasjon som svulstig og argumentasjonen ”far fetched”, fordi den henviser til forhold utenfor Norge, er selvfølgelig beklagelig. Men det er nå engang slik professor Kolstad, at NTNU ønsker å utvikle seg til et fremragende internasjonalt universitet og være blant ti på topp i Europa. Da er det kanskje ikke så dumt å skule til hvilke virkemidler man angriper den oppgaven med ute i verden, og tilpasse disse til våre lokale utfordringer. Kronikken prøvde å si noe om dette.

At professoren syns det er greit å sitte på sin egen tue med nisselua ned over øynene er hans eget ulykkelige valg. Jeg ønsker i alle fall fra mitt ståsted og med mine tilgjengelige virkemidler å bidra til at NTNU når sine mål. Jeg regner med at professor Kolstad ønsker det samme fra sitt ståsted.

Da blir det direkte tøvete å tolke innholdet i kronikken i retning av at undertegnede mener rekrutteringen av gode studenter til NTNU oppnås gjennom å lokke studenter med cappucino og hjørnekafeer i vinterkulda i det rurale Trondheim. Hadde Kolstad gjort seg noe større anstrengelser for å lese mer enn halve setninger, hadde han lett oppdaget at også undertegnede selvfølgelig mener at de primære virkemidlene i rekrutteringsarbeidet må være ”interessante og grenseoverskridende studietilbud, gode studieordninger, dyktige pedagoger, sterke, internasjonale forskerteam samt ressurser til avansert forskning.”

Jeg er selvfølgelig enig med Kolstad i at det er vår egenart og originalitet vi skal dyrke og utvikle i arbeidet for å nå NTNUs ambisiøse mål. I kronikken prøver jeg å gjøre oppmerksom på noen hittil lite utprøvde muligheter for akkurat det. Det er trist at Kolstad ikke ønsker å ta fatt i det som er ment å være konstruktivt og kreativt. I stedet for lader professoren med løskrutt og fyrer i øst og vest i forhold til en agenda som bare eksisterer i Kolstads hode. Da blir resultatet lett, som her, skivebom. ”Drep meg herre konge, men ikke med graut….”

Axel Christophersen