|
LESERBREV Stig Berge: Samlokalisering og læresenter
(20.2.06, 21:23) Bibliotek/læresenter er et sentralt element i Sasaki-scenariene. Men ideen om læresenter er allerede foreldet, og tre av Sasaki-alternativene representerer en lite fremtidsrettet løsning. Det er kun tocampusløsningen som er tilpasset fremtidens fleksible arbeids- og læringsformer. Det amerikanske konsulentfirmaet Sasaki har på oppdrag fra NTNU lagt frem fire alternative forslag til fremtidig utbygging av universitetet. I alle alternativene er bygninger for bibliotek/læresenter uthevet med rød farge på kartet, med spesiell beskrivelse. Disse bygningene er åpenbart en kjerne i den fremtidige utbyggingen, og en premissgiver for de respektive alternativene. Hva er et læresenter, og hva er forbindelsen med bibliotek?
Modellen ble utviklet, særlig i Storbritannia, i første halvdel av 1990-årene og er realisert ved flere universiteter både der og i andre land. Bakgrunnen for ideen om læresenter var utviklingen av det digitale bibliotek som skjøt fart gjennom 1990-årene. Faglitteratur ble i stadig større grad lagt ut elektronisk og gjort tilgjengelig over nett gjennom abonnement. Fortsatt var prisen like høy (faktisk litt høyere), og bare de store fagbibliotekene ved universiteter, høgskoler o.l. kunne holde seg med abonnement av noe omfang. I dag er praktisk talt alle vitenskapelige tidsskrifter, konferanser, rapportserier, referanseverk, industrielle standarder, patenter m.v. tilgjengelig elektronisk over nett, og papirutgavene er i ferd med å bli faset helt ut. Det gjelder også faglitteratur innen humaniora og samfunnsvitenskapelige fag, om noen skulle være i tvil om det.
Modellen for læresenter baserer seg følgelig på at faglitteratur skal finnes over nettet. For ti år siden var det ensbetydende med tilgang til stasjonær pc med tilknytning til nettet gjennom kontakt i veggen. Det logiske var selvsagt å legge forholdene til rette i bibliotekene, slik at forskere og studenter kunne gå til hyller og magasiner og finne stoff der når det var nødvendig, og bruke elektroniske ressurser ellers. I tillegg kunne brukerne på en enkel måte få kyndig hjelp og veiledning av de ”nye” bibliotekarene med god datakompetanse. Bibliotekene ble følgelig bygget ut med rom, møbler, pc-er og nett for arbeid individuelt eller i grupper, og omdøpt til læresenter.
Det var i 1990-årene. I dag, eller i alle fall om kort tid, er denne tankegangen allerede foreldet. De aller fleste tidsskrifter og annen faglitteratur fra de siste ti årene er tilgjengelig elektronisk. Eldre litteratur blir digitalisert i stort tempo. Alle har bærbar pc, og nettet er trådløst og tilgjengelig over hele campus og etter hvert i hele byen. Programvaren for å finne litteratur blir stadig enklere å bruke. Dagens og fremtidens forskere og studenter har ikke lenger behov for dedikerte bygninger med spesiell infrastruktur for å arbeide med faglitteratur, det holder med et hvilket som helst kontor eller grupperom. Brukervennligheten bestemmes i første rekke av lokalisering i forhold til forelesninger, laboratorier og fagmiljøer. En passende betegnelse kunne være det integrerte biblioteket.
Det er satt opp ti planleggingskriterier for det fremtidige NTNU. Ett av kriteriene er ”Utvikle fleksible fysiske løsninger for fremtidens arbeids- og læringsformer som tilfører campus formelle og uformelle arenaer for faglige og tverrfaglige aktiviteter. Utvikle gode arbeidssteder for studenter og ansatte.” Hvis en holder fast på ideen om å samle studenter og forskere i egne læresentra og ser på de fire alternativene som Sasaki har laget, vil bare forslaget om fortsatt delt campus (Gløshaugen og Dragvoll) oppfylle dette kriteriet. Her ligger det et bibliotek/ læresenter på hvert sted, slik at den geografiske nærhet til resten av miljøet blir optimal. Spesielt løsningen på Dragvoll kan fungere bra, takket være den integrerte bygningsmassen med korte avstander.
De tre alternativene for samlokalisering rundt Gløshaugen oppfyller ikke kriteriet i det hele tatt, verken med hensyn på fleksibilitet, fremtidighet eller kvalitet. I alle alternativene er bibliotek/læresenter plassert i én stor og dedikert bygning, med en alt for lang gangvei til at det vil fungere godt. Spesielt alternativet ”byen som campus” med læresenter i parken ved Samfundet virker håpløst, med en gangavstand på rundt en kilometer fra store deler av fagmiljøene. På sommeren kan det være en hyggelig spasertur. Resten av året, og det sammenfaller dessverre i stor grad med studieåret, er det ikke alltid like hyggelig, og det planlagte læresenteret har alle muligheter til å bli en fiasko.
Det er forbausende at Sasaki i så stor grad har vært bundet til en forestilling om at bibliotek/læresenter nødvendigvis må ligge i monumentale bygninger, det virker som om et stort bibliotekbygg har vært en del av programmet. Utviklingen går mot læresenter i form av det integrerte biblioteket, der nærhet til fagmiljøene og til annen infrastruktur og fleksibilitet med hensyn til gruppearbeid vil være viktige momenter. Diskusjonen om det fremtidige NTNU vil ikke være komplett uten et slikt alternativ.
Stig Berge
Instituttleder
Institutt for marin teknikk NTNU | 
