LESERBREV

Lars Johan Materstvedt: Professoral synsing av verste sort (24.2.06, 15:01)

Til Universitetsavisa 22.2. sier professor Claes-Göran Gustafson: "NTNU ansetter personer i faste vitenskapelige stillinger, som mer eller mindre har fått sparken fra Sintef. Det råder et utpreget kameraderi der man hjelper tidligere klassekamerater og tidligere arbeidskamerater ved Sintef over til NTNU".

Dette er meget alvorlige påstander. Gustafson sier her at flere vitenskapelige vurderingskomiteer ikke har gjort jobben sin ved å innstille inkompetente søkere, og at de har opptrådt manipulativt for å forfordele stillinger til "kamerater". En så grov anklage må Gustafson kunne dokumentere. Forskere må selvsagt kunne belegge de påstander de fremsetter med solid, etterprøvbar empiri. Dersom Gustafson ikke kan dokumentere dette, burde han i utgangspunktet ha holdt kjeft. I tillegg skylder han da de komiteer og NTNU-kolleger han mener å ramme en uforbeholden unnskyldning.

Til Universitetsavisa 24.2. sier professor Knut Holtan Sørensen: "Jeg oppfatter antydningen om at noen håndplukker folk fra "egne rekker" som usedvanlig uforskammet og på grensen til det injurierende. Hele spørsmålsstillingen avslører en frapperende men utbredt kombinasjon av uforskammethet og uvitenhet om elementære sider ved instituttdrift og prosedyrer for tilsetting i vitenskapelige stillinger. Det er ingen som kan sitte og håndplukke folk til faste stillinger." Glitrende og treffende formulert - som alltid fra den kanten, har jeg lyst til å tilføye.

Jeg har etter hvert sett meg grundig lei på akademiske kolleger som driver med uakademisk synsing i ulike sammenhenger. En tittel er ikke noe carte blanche til å bedrive løst snakk og ta ting rett ut av luften. La meg avslutte med et eksempel: Jeg har hørt professorer av den litt eldre garde beklage seg over at "det er alt for lett å bli professor i dag", med henvisning til den individuelle opprykksordningen. Underforstått: Det var mye vanskeligere da jeg selv ble ansatt; da var det bare de mest intelligente som ble professor.

Men jeg har til gode å se noe empirisk belegg for påstanden, i form av historiske, sammenlignende studier. For alt vi vet, kan jo det stikk motsatte være tilfellet: At den harde konkurransen det ofte er om vitenskapelige stillinger i dag faktisk gir oss enda mer kompetente forskere enn tidligere, forskere som etter hvert helt rettmessig får tilkjent professorkompetanse. Men meg bekjent er heller ikke dette dokumentert.

Gudmund Hernes skal ha sagt at det i hans tid var farlig å bevege seg på Nygårdshøyden hvor Universitetet i Bergen er lokalisert, for man risikerte å bli dratt inn på ett eller annet kontor og ansatt. Røverhistorie eller ei, poenget er klart nok: I oppbyggingsfasen var det en skrikende mangel på kompetente vitenskapsfolk som kunne bekle alle de nyopprettede stillingene.

Lars Johan Materstvedt,
Filosofisk institutt