LESERBREV

Lars O. Svaasand: Om å kaste stein når man bor i glasshus (6.3.06, 15:04)

NTNU bestreber seg på internasjonal anerkjennelse som vitenskapelig institusjon, og nøkkelen er at vi legger vekt på vitenskapelige kvalifikasjoner og potensiale hos våre nyansatte professorer.

I den senere tid har to av våre seniorprofessorer gått sterkt ut mot det de kaller ”innavl” på NTNU, og uttalelser om at NTNU er degenerert av innavl har blitt fremmet i Universitetsavisa.

Ja, utsagnene er så sterke at jeg føler som Apuleius uttrykker i Det Gyldne Esel: ”Hva du forteller, kjære Sokrates, er like forunderlig som forferdelig - du har fylt meg med slik engstelse eller rettere sagt frykt”

Et vitenskapelig aktivt universitet må i henhold til de to erfarne professorer legge vekt på ansettelse av vitenskapelig personell, som på samme måte som de selv, har utdannelse og erfaring fra utenlandske miljø.

Det å oppnå anerkjennelse i internasjonalt vitenskapelig miljø er avhengig av å gjøre seg gjeldende i internasjonale fora. I de internasjonale rangeringslistene av universiteter anses registrering i databasen ISI som en meget viktig faktor.

Det kan derfor være interessent å se hvordan mitt institutts nyrekrutterte, ”innavlede” professorer gjør seg gjeldende i ISI sammenheng. Resultatet er i sannelighet oppløftende: de to unge professorer hadde henholdsvis 27 og 18 registerte papirer over ca. 10 år - og dette er tall som mang en erfaren eksternrekruttert professor kan ha problem med å matche.

Jeg mener ikke at denne lille undersøkelsen har noen statistisk signifikans, men mener så absolutt at man må være varsom med å komme med en bastant generell fordømmelse og stigmatisering ved ansettelse av vitenskapelig personell fra egne rekker.

Ved å utvise klokskap og innsikt ved ansettelser kan man kanskje oppnå å ansette professorer, det være seg både intern- og eksternrekrutterte, med potensiale til å oppnå det antall peer-review publikasjoner og citations som internasjonalt anses å være rimelig i løpet av en vitenskapelig karriere.

Lars O. Svaasand