LESERBREV

Mathisen og Kjelsberg: Forskningsjuks - et symptom (7.3.06, 06:45)

Begivenheter den siste tiden har satt fokus på juks og uærlighet innen forskningen. Dette har også ført til et fokus på de belønningsmodellene som råder på dette området.

Publiserte artikler gir status og penger, og økonomi blir nå brukt som incentiv for forskning i en slik grad at ansatte på universiteter selv må sørge for å generere midler til å dekke deler av sin lønn.

Alt kan ikke måles
Denne utviklingen - økonomiske modeller som fordeler «belønning» og «straff» etter forhåndsdefinerte indikatorer - hviler på en bestemt tro om at alt kan måles, og at slike belønningssystemer er den mest effektive måten å drive en offentlig virksomhet på. Dette er sentrale elementer i det som har blitt kalt «New Public Management», og inngår som en naturlig del av den nyliberale tenkningen, eller «økonomismen» som har hjemsøkt verden de siste par tiårene.

Denne utviklingen er ikke uten problemer. En slik blind tro på målbarhet og på tallenes tale finner man knapt lenger engang i realfagene, og den sterke plassen den har fått i økonomimodellene som skal styre offentlig sektor er urovekkende. Når problemer dukker opp, som det nå har gjort i forbindelse med indikatoren omkring forskningspublisering, søker man løsningen i flere indikatorer, og en ennå mer nitidig kontroll. Man tar derimot ikke høyde for de grunnleggende problemene en slik modell fører med seg. Desto mer en kontrollerer, jo mer vil de som kontrolleres se på de som utfører den som en fiendtlig motpart heller enn en medspiller med felles mål, og mens en med dette kanskje kan avsløre flere juksemakere, senker man samtidig den moralske terskelen for å jukse og trikse blant alle - bare muligheten til å slippe unna med jukset byr seg.

Toppstyrte modeller
Disse svært toppstyrte økonomimodellene avslører liten eller ingen tiltro til fornuften til personer lavere i systemet. Alle mål settes på toppen, og det forventes at alle lavere i hierarkiet tilpasser seg som automater. Med en minimal kjennskap til mennesker og samhandling mellom mennesker, burde en ikke bli forbauset når det viser seg at de i stedet tilpasser seg som mennesker med egne mål og meninger, mennesker som når de ikke blir hørt eller stolt på, heller bruker systemet for å finne sin egen lykke og sine egne mål heller enn fellesskapets. Slike toppstyrte prosesser genererer en elite med enorm tro på seg selv, og en tilhørende mistro til alle andre. Når alle målene settes på toppnivå gjør dette at det kreves et enormt kontrollapparat nedover i systemet for å sikre at målene oppnås.

Idealene forvitrer
Det man her ikke ser, er at de som jukser oppfører seg helt rasjonelt etter den nyliberale tidsånden. Slike økonomiske belønningssystemer baserer seg på grunntanken om at enhver er seg selv og sine nærmest. Mens forskere tidligere (og mange på tross av dette også fremdeles) har forsket med bakgrunn i en genuin glede over yrket, og av vitenskapelige idealer, blir de nå lært opp i at forskning er noe en må gjøre for å få sin økonomiske belønning. Når man slik ikke står ansvarlig overfor noen høyere idealer, hvorfor skal man da ikke jukse?

Norge er ikke den siste sovjetstat, slik enkelte har ymtet frempå om. Norge er en av de nye sovjetstatene, en av de statene som dukket opp da Sovjetunionen brøt sammen, bygd etter nyliberal oppskrift. All makt blir konsentrert i så få hender som mulig, med en hær av byråkrater, kontrollører og advokater til å passe på at alt skjer som mandarinene på toppen har planlagt. Som i gamle Sovjet, tilpasser aktørene nedover i systemet til planens bokstav, ikke planens ånd. Der byråkratene i gamle Sovjet fant på å produsere bare store spiker fordi spikerplanen målte produksjonen i tonn, fant byråkratene i nye Sovjet ut at helsetjenester til folk langveisfra betaler bedre enn syke i lokalbefolkningen, og la om inntaket deretter. Og hvorfor skulle de ikke det? Tall, prognoser og belønningssystemer inspirerer ingen til respekt, samhold eller ærlighet. Slike følelser har vi ovenfor våre medmennesker og medspillere, ikke ovenfor en motpart med en arrogant overmakt.

Økende papirmølle
Dette systemet har selvsagt den konsekvensen at stadig mer tid brukes på å fylle ut skjema, søknader, rapporter etc., og at offentlig ansatte bruker stadig mer av sin tid på denne papirmølla. Stadig flere kontrollører spiser i tillegg av det offentliges budsjetter, og det som visstnok skulle bli en «modernisering» og «strømlinjeforming» av offentlig sektor, ender opp som et pengesluk. Antall byråkrater øker i et mye større tempo enn antall leger på norske sykehus, og legene bruker i tillegg stadig mer tid på byråkrati.

Stykkprisfinansiering åpner for private
Men hvorfor skjer så dette? Og hvor blir pengene av? Som andre reformer i nyliberalismens ånd, skjer dette som en tilpasning til næringslivet. Ikke fordi næringslivet selv driver slik, det ville overhode ikke vært lønnsomt, men fordi en slik modell gir enorme muligheter for næringslivet. Når alt fra helsestell og eldre til forskningsartikler og søppeltømming får stykkprisfinansiering, da er det mye enklere for private aktører å tilby sine tjenester til det offentlige. Slik kan kommersielle selskaper gafle til seg de mest lønnsomme bitene og etterlate det offentlige med ansvar for alle de oppgavene som ikke lønner seg, ikke er stykkprisprioritert eller er håpløse å sette en stykkpris på, slik som diffuse lidelser som utbrenthet. Det åpner gode markeder for anbud, konsulenttjenester og privatisering. På denne måten har vi laget en modell som er skreddersydd til å gi private kommersielle aktører gedigne sugerør rett ned i statskassa.

Utnytte systemet?
Vi blir «sjokkert» over alt jukset, men hvorfor det? I følge nyliberal teori er ærlighet kun rasjonelle menneskers tilpasningspunkt mellom mulighetene for risiko og gevinst. Når vi leser om hvor enkelt det er å jukse, burde vi ikke føle oss dumme som ikke utnytter systemet bedre til egen vinning?

På den andre siden, det er også mulig at den nyliberale teorien ikke gir noen gode løsninger på de problemene vårt samfunn står overfor, og at det er noe mer til begreper som ærlighet, samhold, solidaritet og samfunn. Noe vi har mistet i all tallmagien, alle reformene og all kontrolliveren.

Per Inge Mathisen
Hovedfagsstudent, Filosofi, NTNU