LESERBREV

Rigmor Austgulen: Etterlysning av erfaringer med relevans for samlokaliseringsdebatten (19.3.06, 15:14)

Vi har fått saksdokumentene som skal ligge til grunn for Styrets vedtak 10. mai. Høringsrundene har startet. Bunken er stor – og stoffet vanskelig.

Samlet utbyggingsbehov i Trondheim kommune
Vi universitetsfolk har god kompetanse på mange slags felt. På andre områder er kunnskapen hos de fleste av oss ganske så skrinn. Eksempler på slike er kommunens behov for utbyggingsarealer de neste tiårene og den betydning det nødvendigvis får for verdisetting av Dragvoll-arealene. Er estimatene som ligger i saksdokumentene realistiske eller preget av ønsketenking? Det er problematisk at slike prognoser ikke er tatt med i saksgrunnlaget for de vurderingene som skal gjøres. Blant annet savner jeg en helhetsvurdering av Brattøra-, Nedre Elvehavn, Jacobsli- og Brøset- og en eventuell Dragvoll-utbygging under ett. Er det rimelig å anta at Trondheim har behov for å ’jafse i seg’ alt dette arealet i den aktuelle perioden? Noen av områdene er allerede inne i reguleringsplanene og har, sånn sett, kølapp foran arealene NTNU kan tilby.

NTNU som byggherre og forhandler
Jeg dømmer ut fra meg selv og går videre til et annet område der kompetansen i NTNU-befolkningen sannsynligvis er mangelfull. NTNU kan i denne saken bli oppdragsgiver i et gigantisk byggeprosjekt. Det krever sin mann. Denne bransjen er tøff og ikke for amatører. I den aktuelle saken er det foreslått at vi skal kjøpe oss ut av risikoposisjonen ved at en ekstern part tar ansvaret for prosessen, slik at blir dennes ansvar å kjøpe, selge og å se til at budsjettet går i balanse. Dette virker tilforlatelig. Men, desto flere usikkerhetsmomenter, desto rimeligere er det å anta at det kommer til å koste oss dyrt å kjøpe oss fri for risikoer som ligger der. Har NTNU en profesjonalitet som vi kan lene oss på i denne sammenhengen? Helsebygg Midt-Norge har etablert ordninger som ligner for utbyggingen av fase 2. Forhandlingene har vært knallharde, og erfaringene fra fase 1 har vært nødvendig ballast i håndteringen.

Tidligere erfaringer kan kanskje ta vare på mine bekymringer. NTNU (og Kunnskapsdepartementet) har vært (og er) med-byggherre i sykehusutbyggingen på Øya, sammen med sykehusorganisasjonen (og Helsedepartementet). Kan noen, som har stått tett på denne saken, dele sine erfaringer med oss når det gjelder NTNU som byggherre? Og som samarbeidspartner i et prosjekt der bygg-aktørenes interesser til tider kan være kryssende? Erfaringen kan være relevant for et eventuelt samvirke med HiST i samlokaliseringssaken. Videre har vi Medisinsk teknisk senter, med NTNU som en av flere medeiere. Har universitetsorganisasjonen skjøttet sin rolle slik at jeg kan overbevises om at dette kan vi? Prognosene for prosjektet som ligger på bordet bedres av at vi kan vise til erfaringer som faktisk dokumenterer at vi besitter forhandlingsferdigheter på disse feltene – som ligger langt utenfor våre tradisjonelle kjerneområder.

Samlokalisering avler samarbeid. Erfaringer fra Realfagbygget?
Til slutt, en vesentlig begrunnelse for samlokalisering er ønsket om å utvikle flere tverrfaglige aktiviteter, både når det gjelder forskning og undervisning. Målet kan vi fort enes om. Men, er det slik at det gror i sporene av samlokalisering av fagmiljøer? I NTNUs midte har vi faktisk et samlokaliseringsprosjekt i mini-utgave. I 1996 ble miljøer fra Gløshaugen, Lade og Rosenborg flyttet sammen i Realfagbygget. Dette var faglig sett nær beslektede miljøer som sånn sett burde ha lett for å finne hverandre.

Richard Sliwka (Universitetsavisa 05.11.04) gjennomgikk publikasjoner fra ISI databasen (for 2003) og fant sparsomme indikasjoner på at samlokalisering i Realfagbygget hadde avlet nye samarbeidsrelasjoner. Samarbeidet mellom Gløshaugen-, Lade- og Rosenborg-miljø kan ha bedret seg i løpet av de siste par årene. Statistikk fra FRIDA som dokumenterer det, vil være et interessant fakta-basert argument i diskusjonen.

Rigmor Austgulen,
Medlem i NTNUs styre, vitenskapelig ansatt