LESERBREV

Ove Kr. Haugaløkken: Gode forskningsfellesskap og campusløsninger (20.3.06, 11:27)

Per Egil Mjaavatn stiller i Universitetsavisa den 16. mars spørsmålet om hvilke faglige fordeler en to-campusløsning vil innebære i år 2020. Spørsmålet har et visst retorisk preg.

Det er vanskelig å forutsi hvilke utfordringer eller muligheter en vil stå overfor såpass langt fram i tid. Det vi vet, er at vi bør holde et skarpt faglig fokus de aller nærmeste årene dersom vi skal nå noen av de ambisiøse målene vi har satt oss gjennom NTNUs strategiplan fram mot 2010. Spørsmålet blir da hvordan en best kan konsentrere seg om å bli bedre "når det gjelder samspill og samarbeid på tvers av disiplingrenser" og "et internasjonalt ledende universitet innenfor sitt hovedområde" som det står i strategidokumentet.

På enkelte områder er vel NTNU allerede i teten. Vi leser at verdens fremste søkemotor for internett er utviklet i datamiljøet på Gløshaugen. En kan selvsagt spekulere på om Fast ville vært enda fastere om Institutt for datateknologi og informasjonsvitenskap hadde vært samlokalisert med lærerutdanningen eller historisk institutt. Men jeg føler meg slett ikke trygg på at så ville vært tilfelle.

I stedet tror jeg vi skal innse at enkelte miljøer ved NTNU framstår som fremragende - ikke til tross for at NTNU har to campuser, men på grunn av at de respektive fagmiljøene har dyktige forskere med tilgang på forskningsmidler.

Ser vi på universitetets nære historie på den tverrfaglige fronten, finnes det også tiltak fra Ladetiden og Dragvoll som grundig har bidratt til å gjøre NTNU kjent og anerkjent.

Norsk Senter for Barneforskning er et godt eksempel. Jeg skal vokte meg vel for å forsøke å score billige poeng på denne parallellen, for dette er en historie Per Egil Mjaavatn kjenner bedre enn noen. Forskningssenteret ble kjent langt ut over landegrensene - ikke til tross for at det lå på Dragvoll, men på grunn av at lederen og styret for senteret maktet å tiltrekke seg noen av de fremste forskerne innen sine felt som fikk arbeidsro til å utvikle gode forskningsprosjekter i et tverrfaglig og dynamisk miljø i inspirerende omgivelser.

Både når det gjelder suksessen bak søkemotoren og den nyskapende barneforskningen mener jeg det finnes en fellesnevner i at forskere og ledelse hadde felles fokus, samt at ressursene ble brukt der de skulle brukes: på bedre forskning.

NTNU står overfor mange oppgaver som må løses i god tid før 2020. Noen av dem burde vært løst for lengst. Anbefalingene fra prosjekt NTNU 2020 har i stor grad gått ut på at løsningen ligger i samlokalisering.

Det finnes flere eksempler som viser at viktige mål for NTNU er nådd og at flere kan nås med langt andre og mer innholdsfokuserte virkemidler. En viktig premiss for å nå felles mål må være at alle ledd i organisasjonen trekker i samme retning. Det synes ikke å være tilfellet nå. For mange framstår samlokaliseringsprosjektet som for risikofylt og med for mange usikkerhetsmomenter, noe som kan gå på bekostning av den faglige virksomheten.

Innspillene som hittil har kommet fra prosjektorganisasjonen og NTNUs ledelse har viet mye oppmerksomhet til struktur, og mindre til innhold. Med utgangspunkt i de erfaringene en har, ser en at samlokalisering ikke nødvendigvis fører til samarbeid (ref Richard Sliwka: Flytting med tall, Universitetsavisa 5.11.2004).

Samtidig foregår det interessant samarbeid på tvers av både campusgrenser og faglige skillelinjer ved NTNU. Felles mål, målrettet ressursbruk og entusiasme ser her ut til å være av større betydning enn geografisk beliggenhet. Geografisk nærhet kunne muligens gjort samarbeidet både enklere og bedre, men da måtte samlokalisering for disse prosjektene bety tilhold i samme bygning. Det siste vil i de fleste tilfeller være urealistisk å få til.

Det som har hemmet og forsinket det tverrfaglige samarbeidet er etter min erfaring mangelfulle administrative rutiner i NTNUs sentraladministrasjon for å betjene tverrfakultære prosjekter. Her har NTNUs ledelse noe å ta fatt i, uansett campusløsning.

Studentenes ønsker om å kunne ta fag "?på tvers" må også konkretiseres, slik at en gjennom studie- og timeplanlegging og utredning av transportbehov kan legge til rette for dette.

Einar J. Aas har i tre innlegg i Universitetsavisa (7.04.2005, 6.01.2006, og 17.03.2006) bedt studentene konkretisere sine ønsker slik at vi kan komme i gang med planleggingen. Jeg kan ikke se at det har kommet noe konkret innspill fra studentene etter Aas' oppfordring.

Videre har vi ved Dragvoll akutte plassproblemer, både med tanke på arbeidsplasser for studentene, og i forhold til implementering av Kvalitetsreformen. Alt dette er utfordringer som må møtes i dag.

Jeg har her pekt på tre ønskemål som forhåpentligvis vil bli innfridd gjennom prosjekt NTNU 2020. Det går både på tverrfaglig samarbeid, fag "på tvers", og løsning av plassproblemer. Poenget mitt er at disse representerer akutte behov som kan og må løses uavhengig av Styrets vedtak den 10. mai.

Løsningen ligger ikke nødvendigvis i kreative scenarier med campuser langs Elgsetergata eller på Kalvskinnet, slik en herværende kjøpmann nå har foreslått. Løsningen kan ligge i noe så enkelt som å bygge på det eksisterende anlegget på Dragvoll, eller at studentene gir instituttene en ønskeliste over nye fagkombinasjoner, eller at Universitetsdirektøren gjennomgår rutinene for betjening av tverrfakultære prosjekter.

Som kjøpmannen som vil ha campus på Kalvskinnet bruker å si det: "Det enkle er ofte det beste".

Ove Kr. Haugaløkken