LESERBREV

Knut H. Sørensen: NTNU – et godt nok universitet? (21.3.06, 09:05)

Det er et politisk mål at norske universiteter skal hevde seg bedre internasjonalt. NTNUs ledelse har proklamert at NTNU skal være blant de ti beste teknologiske universiteter i Europa innen 2020, og det virker som om mange synes dette er en bra målsetting.

Et påfallende trekk ved den pågående samtalen om å bli internasjonalt fremragende, er imidlertid mangelen på interesse for å analysere hvorfor NTNU ikke har en slik anseelse allerede, utover litt NTH-nostalgi. I dag er trolig NTNU på en tredjeplass blant norske universiteter og så vidt synlig på internasjonale rangeringer. Det er åpenbart en lang vei å gå. Det er også uklart hva som menes med å være ”internasjonalt fremragende”.

Det er imidlertid lite som tyder på at drømmen vil bli oppfylt. Til det er det for liten interesse for å analysere den situasjonen NTNU befinner seg i og betingelsene for å lykkes bedre. Framfor alt er det for stor oppmerksomhet omkring lokaliseringspolitikk og alt for liten interesse for forsknings- og vitenskapspolitikk. Kanskje er det også slik at store ambisjoner kommer i veien for reelle forbedringstiltak?

Samlokalisering for å bli bedre?
Hva består utfordringene i? Det for tiden hyppigst framførte argumentet er at NTNU ikke er samlokalisert. En samling av NTNU i området rundt Gløshaugen påstås å være det viktigste tiltaket for å bli mer fremragende. Dokumentasjonen for denne antakelsen er imidlertid svak, for å si det pent. Det er ingenting som tyder på at encampus-universiteter er mer tverrfaglige eller holder høyere faglig standard enn universiteter som er mer spredt.

De faglig svake konsulentrapportene om temaet er hermetisk frie for dokumentasjon som sannsynliggjør at samlokalisering i seg selv har betydning overhodet for NTNUs faglige nivå.

En annen utbredt problemforståelse er at NTNU har en svak faglig ledelse som ikke evner å prioritere bruken av ressurser. Dokumentasjonen for dette er heller ikke spesielt sterk, men påstanden blir stadig gjentatt.

En tredje forklaring er at det er for liten forskjell i lønnsnivå mellom universitetsansatte, gjerne koplet til at en påstand om at det er for mange som har fast stilling. 40 prosent midlertidig ansatte er tydeligvis for lite.

Noen mener også at det er et problem at NTNU ikke ansetter tilstrekkelig mange utenlandske forskere. Prestasjonene til RBK de siste årene kan imidlertid være en nyttig illustrasjon på problemene med å bli god ved å ”kjøpe” stjerneforskere – gitt at slike overhodet vil vurdere å bosette seg i Trondheim.

NTNU gjør det riktige?
I følge antatt kyndige observatører gjør NTNU de riktige omstillingene ved å skaffe seg en mer tidsmessig organisasjonsstruktur og bli mer slik næringslivet en gang var. De samme observatørene hevder at Universitetet i Oslo gjør alle de gale tingene. De omstiller seg ikke på rett måte, de beholder en gammeldags styringsstruktur, og de scorer mye bedre enn NTNU på nasjonale og internasjonale rangeringer.

Kanskje er det bare et tidsspørsmål før NTNU kan innkassere gevinsten av å gjøre de riktige tingene, men ingenting peker i den retning. Internasjonale sammenlikninger tyder snarere på at alle de riktige tingene som NTNU har gjort, egentlig er betydningsløse.

Nå kunne en mene at det ikke er rettferdig å sammenlikne NTNU med utenlandske universiteter med en relativ ressurstilgang som er 2 til 10 ganger større. Men i Norge bruker vi helst ikke slike feige argumenter, siden det er typisk norsk å være god – uansett. Dessuten er jo Universitetet i Oslo finansiert etter samme modell, så vi burde jo i det minste kunne delta i den nasjonale kappestriden.

Er problemet at de ansatte ved NTNU ikke jobber nok? En normalarbeidsuke på rundt 50 timer er vel ikke tilstrekkelig? Her møter vi et annet dilemma, nemlig at det også er typisk norsk å legge større vekt på å være gode foreldre for mange barn, å være attraktiv og å ha et rikt sosialt liv, enn på å gjøre en god jobb.

For NTNU blir det følgelig en stor utfordring å understreke at disse fornuftige verdiene bare gjelder for alle andre enn egne ansatte. Er forutsetningen for å bli et internasjonalt fremragende universitet på norske vilkår å rekruttere ansatte som jobber mer og lever mindre?

For sentralisert?
Er det noe å lære av å sammenlikne NTNU og Universitetet i Oslo? En slående forskjell er graden av sentralisering. NTNU er langt mer sentralisert. De administrative ressursene her er konsentrert på toppen og i fakultetene, mens Universitetet i Oslo har fordelt dette i vesentlig større grad på det operative nivået – instituttene.

En konsekvens av dette er at NTNU satser mer ensidig på et sentraldirigert endringsarbeid, uten forankring i fagmiljøene. NTNU skal bli bedre først og fremst ved at Styret gjør de riktige vedtakene. Det er kanskje ikke så lurt?

En annen forskjell er NTNUs tette kopling til SINTEF. Det er vanlig å anta at den virker positivt for NTNU, men er det ubetinget riktig? Bidrar koplingen til SINTEF til at forskningen ved NTNU blir for anvendt? Eller er ikke koplingen produktiv nok? Er det mulig for et forholdsvis lite fagmiljø å lage både et fremragende NTNU og et fremragende SINTEF? Dette burde vel i hvert fall diskuteres?

Det kan også virke som om Universitetet i Oslo har bedre administrativ støtte i forhold til forskning enn NTNU. I hvert fall er ikke NTNU særlig dyktig på dette feltet. Ansatte ved UiO slipper dessuten å gå rundt med pinlige slagord på visittkort og andre trykksaker. Det er bare ved NTNU at man må presisere at man er ansatt ved ”det skapende universitet”. Ved gode universitet er dette så selvfølgelig at en ikke behøver å kaste bort millioner på en ”kommunikasjonsplattform”. Så vidt vites er ikke nobel-pristildelinger avhengig av skrifttype – i hvert fall ikke ennå.

Et universitets rykte er basert på hvordan de enkelte fagmiljøene blir vurdert, ikke en abstrakt helhet. NTNUs styre har ikke forutsetninger for å vurdere hvilke av universitetets fagmiljøer som er gode, og hvilke faglige tiltak de selv må gjøre for å bli bedre. Styret kan imidlertid skape bedre betingelser for fagmiljøenes egen, lokale strategiske utfoldelse. Dermed kan det bidra mer konstruktivt til at noen miljøer kan bli gode. Den nåværende sentralistiske forståelsen er et blindspor.

Det er også nyttig med mål som kan nås, snarere enn mål som bare fungerer som symbolpolitikk. Kanskje NTNU kan bli godt nok bare vi slipper tankespinnet om å skulle bli fremragende.

Knut H. Sørensen
professor, Institutt for tverrfaglige kulturstudier