|
LESERBREV Hroar Klempe: Syv teser om samlokalisering av NTNU
(24.3.06, 11:35)
Selv begynte jeg som stipendiat på Dragvoll i 1988. Da syntes jeg campusen var en av de fineste jeg kunne tenke meg. Det hersker ingen tvil om at Henning Larsen sin arkitektur peker seg positivt ut på flere måter. Den kunne vært en perle i universitets-Europa. Nå - atten år senere - er jeg imidlertid av en helt annen oppfatning.
Få eller ingen av de store visjoner er blitt realisert. Grunnen er ganske enkel. Dragvoll-miljøet har levd i skyggen av Gløshaugen og en blanding av manglende styring og interesseløshet har gjort at Dragvoll har kommet inn i en bakevje. Det vil koste mer enn en kraftanstrengelse å komme seg ut av den. Det viktigste grep en kan ta blir faktisk en samlokalisering. Jeg vil her utdype dette gjennom syv teser jeg mener nødvendiggjør en samlokalisering av NTNU.
1. Det gamle skillet mellom NTH og AVH blir ikke avviklet før etter en samlokalisering
For femten år siden var til og med departementet fortvilet over hvor lite samlet Universitetet i Trondheim faktisk var. Flere ganger måtte det gå ut og belære universitetsledelsen om at det var ett universitet. Navneendringen fra 1996 var et viktig skritt i riktig retning, tross alt. Når det nå er et så stort engasjement fra Gløshaugen mot samlokalisering, må ønsket om å opprettholde denne splittelsen fortsatt være en underliggende faktor. Vi har fått presentert alternativer der bebyggelsen på Gløshaugen ikke vil bli berørt. Likevel argumenteres det sterkt for at flyttingen vil skape uro. Slike argumenter kan ikke bli oppfattet som annet enn vikarierende.
Sett i dette perspektivet blir det mindre forståelig hvorfor Dragvoll-miljøet viser så sterk motstand mot samlokalisering. Det er lite trolig at det er noen nevneverdig interesse for å gjenskape AVH der. Tradisjonelt har Dragvoll-miljøet argumentert for at NTNU bør være noe mer enn en teknisk-naturvitenskapelig ingeniør-utdanning. Det er jeg enig i. Etter det jeg skjønner er det flere som også bruker akkurat det som et argument mot samlokalisering. Min påstand er imidlertid at konsekvensen fort kan bli den stikk motsatte. Nettopp fordi det teknisk-naturvitenskapelige representerer en hovedprofil for NTNU, er det først og fremst den som vil bli synliggjort.
Ved å ha et klart skille og en distanse mellom humaniora og samfunnsvitenskap på den ene side og ingeniør- og nauturvitenskap på den annen, skal det utrolig mye til for å vise at NTNU faktisk er noe mer enn et teknisk-naturvitenskapelig universitet.
2. Et forent breddeuniversitetet er den beste forutsetning for en ambisiøs realisering av hovedprofilen
Dette skillet er det ikke bare humaniora og samfunnsvitenskap som taper på. Med et selvbestaltet mål om å bli internasjonalt fremragende kreves det et løft ingeniørfagene neppe er i stand til å utføre på egenhånd. Da jeg selv var stipendiat forsøkte man å forene de to miljøene gjennom felles samlinger. På en slik samling kom Lars Walløe en gang og redegjorde for den hypotetisk-deduktive metode. Dette var før ex.phil var innført som en obligatorisk del av ingeniør-utdanningen. Umiddelbart etter reiste det seg en stipendiat fra Gløshaugen-miljøet som uttrykte: ”Endelig er det noen som setter ord på det jeg har holdt på med i mange år”. Slike manglende kunnskaper innen elementær vitenskapsteori vitner slett ikke om noe solid grunnlag for å kunne bli internasjonalt fremragende.
Heldigvis er denne mangelen nå rettet opp. Men problemstillingen er ikke blitt mindre aktuell. Ser vi nærmere på strategiplanen til NTNU, Kreativ, konstruktiv og kritisk, så er disse ordene nærmere definert. ”Kritisk” har fått følgende definisjoner: ” (1) som har lett for å kritisere, nøye, streng / granskende, skeptisk (2) avgjørende, farlig (3) fys.: som danner en overgang el. en ytre grense”. Her mangler den definisjonen som vil være mest sentral for humaniora og samfunnsvitenskap, nemlig den som knytter seg til blant annet kritisk teori og der betydningen er knyttet opp mot ”betingelser” og ”kriterier”.
Kritisk teori handler i utgangspunktet ikke om å være negativ til samfunnet. Det blir snarere en konsekvens etter å ha undersøkt betingelsene for det. Og Kant sitt anliggende var ikke å være negativ til fornuften, snarere tvert imot. Det samme må man si om Karl Popper, som kalte sin tenkning for en ”kritisk rasjonalisme”. Slik sett burde denne forståelsen være den som ga strategiplanen løft og perspektiver. Slike mangler viser ikke noe særlig betryggende grunnlag for å løfte ambisjonene opp mot det internasjonalt fremragende - med mindre det blir gjort til et fellesløft på bakgrunn av et breddeuniversitet.
3. Tverrfaglighet lar seg best realisere gjennom en samlokalisering
Samlokalisering er selvfølgelig ingen garanti for tverrfaglighet. Men denne problemstillingen må snarest mulig snus på hodet: Geografisk avstand kan fort bli et hinder for tverrfaglighet. Det er flere fag som har identitet i flere retninger. Det gjelder alle de tre fagområdene jeg selv har bakgrunn i: Musikkvitenskap, medievitenskap og psykologi. Forankringen kan være klart innenfor en samfunnsvitenskapelig eller humanistisk ramme, men likevel være avhengig av en aktiv og bred berøringsflate med helt andre fagtradisjoner, det være seg naturvitenskap, ingeniørfag eller medisin. Jeg vil våge den påstand at noen tverrfaglige prosjekter i dag lider stort under en geografisk distanse til sine samarbeidspartnere.
En ting er forskningssamarbeid, noe annet er tverrfaglige studieprogram. Her ligger det et uforløst potensiale. Eksperter i team viser at man kan trekke tverrfaglig samarbeid langt. Men pr. i dag har ikke dette faget resultert i noen innovative tverrfaglige studieprogram. Det snakkes altfor lite sammen om disse mulighetene på lærersiden. Det må skapes arenaer der også lærerkreftene kan møtes. Samlokaliseringen er selvfølgelig ingen garanti for at det skjer. Det må villes først. Men geografisk distanse kan fort umuliggjøre realiseringen av en slik vilje, spesielt i begynnerfasen når viljen er skjør, uklar og prøvende.
4. En samlokalisering av HiST og Gløshaugen uten Dragvoll-miljøet i nærheten vil kunne bli dødsstøtet for realiseringen av NTNU som universitet
Samlokaliseringen av HiST og Gløshaugen ser ut til å kunne bli en realitet uansett. Det burde i seg selv være grunn til at Dragvoll-miljøet også hadde satset alt på å komme i nærheten. Det er en forskjell på universitet og høgskole. En av dem er at høgskolene først og fremst forvalter profesjonsutdannninger og dermed ser på forskningen som et middel til å utvikle yrkesutøvelsen. For universitetene, derimot, blir forskningen et mål i seg selv.
Med den store porteføljen av profesjonsutdanninger ligger NTNUs helt spesielle styrke i at den kan forene disse perspektivene. Gløshaugen-miljøet har allerede en lang tradisjon for å gjøre akkurat det. Med større bevissthet om dette kombinert med tanken om breddeuniversitetet, vil NTNU kunne stå frem som noe helt særegent. Gjennomføringen av kvalitetsreformen viste imidlertid at bevisstheten om universitetsidentiteten står svakt. Da henviste man til læringsformer utviklet ved høgskoler og forsøkte delvis å gjøre de frie studiene om til profesjonsutdanninger. Mulighetene for å utvikle universitetsspesifikke læringsarenaer vil bli ytterligere svekket dersom Gløshaugen-miljøets tradisjonelle høgskole-kultur blir forsterket av et nærliggende og premissettende HiST.
5. Trondheims omdømme som landets beste studentby knytter seg først og fremst til Samfundet
Trondheims rykte som Norges beste studentby stikker dypt. Det er noe som har bygd seg opp gjennom nesten hele forrige århundre. Det burde ikke herske noen tvil om at det først og frremst er knyttet opp mot aktiviteten i Samfundet. Uten noen som helst tilknytning vurderte jeg selv å dra til Trondheim i studietiden på grunn av studentmiljøet. Det er nok mange som har realisert akkurat den drømmen. Derfor blir det naturlig at studentene nettopp i Trondheim søker mot boligområder, der avstanden til Studentersamfundet blir overkommelig.
Det gjelder ikke Dragvoll. Derfor kan man til og med på fredags- og lørdagskvelder oppleve at overfylte busser kjører forbi på strekningen mellom Dragvoll og Samfundet. På dagtid er det en mobilisering fra TT sin side. Det gjelder ikke om kvelden. Og det er heller ikke et diskusjonstema i to-campus løsningen. Forsøk på å få i gang kveldsaktiviteter på Dragvoll har slett ikke vært enkelt. Vi har forsøkt og det krever notorisk kunstig åndedrett. Slik sett vil studentmiljøet også videre bli forbundet med Studentersamfundet.
6. Dragvoll campus er rett og slett blitt stemoderlig behandlet
Studentersamfundets studentikos er en ting, mens dagaktiviteter på campus er noe annet. Men heller ikke primæraktiviteten er det blitt tatt høyde for på Dragvoll. Det er rett og slett ikke plass til den mengde studenter som har tilhørighet der. Dette var et problem før samlokaliseringen ble et tema. Da Psykologisk institutt skulle flytte opp på Dragvoll høsten 2003, ble det flere år i forveien forsøkt formidlet at det i tillegg til et institutt med ca. hundre ansatte kom en studentmasse på ca. 1700. De hadde og har delvis fortsatt ingen steder å gjøre av seg.
Etter hvert hadde ”noen” skjønt at det var trangt om plassen og man er nå i ferd med å bygge Bygg 6b. Sammen med omdisponering av idrettsbygget er det et forsøk på å finne en akutt løsning for studentene. I tillegg til at verken studenter eller ansatte ble informert om hva slags bygg dette egentlig er, bryter det radikalt med det som var tenkt på Dragvoll. Tanken var nemlig at studenter og ansatte skulle være integrert på en slik måte at den faglige kontakten mellom ansatte og studenter kunne være av både formell og uformell art i løpet av en arbeidsdag. Det er et viktig prinsipp for læringsarenaer i et universitetsmiljø. Bygg 6b og omdisponeringen av Idrettsbygget er et brudd med dette prinsippet. Her har man gått ut ifra en utrangert og høgskoleforankret idé om ”læringssenter”, der isolering og segregering blir konsekvensen.
7. Universitetet har alltid trengt byen, men byen har sjelden innrømmet behovet for et universitet
Det har alltid stått strid om lokaliseringen av utdanningsinstitusjoner. Det gjorde det også da Universitetet i Oslo ble etablert på begynnelsen av attenhundretallet. Det var sterke krefter den gang for å plassere det på Tøyen. Da Hamar lærerskole ble etablert i 1860-årene, ville svært mange plassere den på Helgøya i Mjøsa. Og det hadde vært morsomt å gå dypere ned i debatten omkring plasseringen av AVH, som endte med Dragvoll. En ting er i hvert fall sikkert: det er sjelden et flertall av politikere, lokalbefolkningen og delvis ansatte innrømmer viktigheten av nærhet mellom utdanningsinstitusjoner og byens sentrum.
Ikke desto mindre er de fleste europeiske universitet knyttet tett opp mot sentrale byer. Det er ingen tilfeldighet, men helt naturlig av flere grunner. For det første er universitetet som samfunnets øverste forvalter av kunnskap avhengig av et større tankefellesskap som ikke er begrenset til et forskerfellesskap. Dernest er universitetet premissleverandør for den kompetansen som gir grunnlag for næringsvekst i storsamfunnet. Slik sett er det selvfølgelig ingen tilfeldighet at Fast, Google og Yahoo etablerer seg med egne kontorer i Trondheim, selv om akkurat det er oppsiktsvekkende nok.
Hroar Klempe, Psykologisk institutt | 
