|
LESERBREV Ove Kr. Haugaløkken: Læringssenter og universitetsbibliotek
(25.3.06, 19:14)
Harald Bøhn skriver i Universitetsavisa 22.3.06 at utvikling av læringssenter må være et satsingsområde, uavhengig av campusvalg. Det er jeg helt enig i. Han skriver videre at interessen rundt samlokalisering gir biblioteket muligheten for å involvere flere i utvikling av et konsept som styrker studentenes læringsmiljø på en best mulig måte. Den muligheten griper jeg gjerne, for det læringssenteret som presenteres i utredningsrapporten om NTNU 2020 framstår ikke som hensiktsmessig i forhold til de aktuelle behovene.
Det er to grunner til dette. For det første var læringssenterideen slik den ble lansert ved NTNU basert på ønsket om forbedring av læringsmiljøet for de to campusene, slik at læringssentrene på henholdsvis Dragvoll og Gløshaugen kunne utvikles i nær tilknytning til de eksisterende bibliotekene og den øvrige faglige aktiviteten på campusene. For det andre har teknologisk utvikling og forbedret infrastruktur de siste 2-3 årene skapt nye muligheter både når det gjelder tilgang på digitale læringsressurser, og for samarbeid og kommunikasjon.
Dette gjør ikke læringssenterideen mindre interessant, men det betyr at det vil ligge delvis andre premisser til grunn for organiseringen og utviklingen av innholdet i læringssentrene nå enn det gjorde i 2002, da ideen ble presentert først i UBiTs visjonsdokument for nytt bibliotekbygg på Dragvoll (08.02.2002), og senere i sammenheng med strategi- og handlingsplan for området IKT og læring for perioden 2003-2005 (november 2002). Premissgrunnlaget for læringssenteret som nå er tegnet inn i Hesthagen må i alle fall endres, for her har en distansert seg vel mye fra det som begrepet opprinnelig inneholdt. Jeg skal utdype dette, og forklare hvorfor jeg mener at det læringssenteret som presenteres i utredningsrapporten NTNU 2020 har mangler både med tanke på innhold og lokalisering.
I utredningsrapporten står ”Det antas at et slikt læringssenter kan dekke behovet for biblioteksfunksjoner, studentarbeidsplasser og noe studentsosiale formål for hele NTNU ved en samlokalisering”. Samtidig pekes det i rapporten på sambruksgevinster med HIST. Det betyr at det skisserte læringssenteret skal dekke en universitets- og høyskolebefolkning på mer enn 30 000 studenter og ansatte. Og ikke nok med det, men i læringssenteret skal også SiT inn med kafeer, idrett, bokhandel og barnehage. I følge rapporten har læringssenteret også plass til aktiviteter som inviterer byens befolkning inn. Her blir det liv. Men blir det nødvendigvis læring i den betydning vi ønsker det i et universitetsstudium?
I utredningsrapporten heter det videre at læringssenteret bør invitere til både arbeid og hvile. La oss stoppe opp litt her. Det er selvsagt viktig at studentene tar seg en pust i bakken av og til. Men vil det ikke være mer hensiktsmessig om alle som har ansvar for å forbedre læringsmiljøet foretar en viss arbeids- og funksjonsdeling? Derfor bør læringssenteret primært ha fokus på studentenes læring, og overlate rekreasjonsdelen til SiT og resten av støtteapparatet. Det forhindrer ikke at læringssenteret kan by på tilleggskvaliteter som en avslappende stund med lokalavisa hjemmefra.
Læringssenteret skal være et viktig tilskudd til studentenes læringsmiljø, men det utgjør ikke hele læringsmiljøet. Begrepet læringsmiljø omfatter de ytre rammene eller omgivelsene for den enkeltes læringsarbeid. I universitetssammenheng vil dette dreie seg om laboratoriet, auditoriet og andre fysiske arenaer der forsøk, undervisning, veiledning, seminarer og kollokvier foregår. For profesjonsstudiene er praksisfeltet en vesentlig del av læringsmiljøet. Læringsmiljøet omfatter også viktige støttefunksjoner som bibliotekressursene, teknisk infrastruktur som gjør innhenting og utveksling av informasjon mulig, og det omfatter medstudenter som danner det faglige og sosiale nettverket som regnes som nødvendig i en læringssituasjon.
Læringssenterideen ble utviklet i en tid da tilgang til fysiske nettverk var en forutsetning. Til en viss grad vil dette fremdeles være viktig, men bare til en viss grad. I løpet av de siste årene har NTNU gjort en stor innsats med utbygging av raskt trådløst nett. Stadig flere studenter skaffer seg bærbare PC-er med trådløs nettverkstilkopling, og er mindre avhengig av fysisk lokalisering for å få tilgang til digitale læringsressurser. I disse dager er Trådløse Trondheim under utvikling, med NTNU som deltaker. Innholdskomponenten i dette prosjektet er ennå ikke utviklet. Men i forbindelse med ønsket om mer tverrfaglig samarbeid og kontakt på tvers av campusgrenser, som ligger i bunnen for hele samlokaliseringsideen, bør vi gjøre oss noen tanker om hvordan Trådløse Trondheim vil påvirke våre egne og studentenes muligheter til å kommunisere og samarbeide, og ikke minst tenke over hva slags innhold vi kan bidra med.
Læringssenterideen har vakt interesse nettopp fordi den representerer et rom for arbeidsfellesskap der ulike støttefunksjoner for læring kan samordnes. Den praktiske organiseringen av læringssentrene bør vi se på med et nytt blikk. Mens enkelte institusjoner har etablert læringssentret som en organisatorisk enhet med egen ledelse, har andre valgt løsninger der de ulike funksjonene utgjør egne enheter, men har etablerte samarbeidsfora som sørger for nødvendig koordinering av aktivitetene. Kanskje vil utviklingen av Trådløse Trondheim gi mulighet for å legge enkelte av funksjonene som er tiltenkt læringssenteret til andre eksisterende kompetansemiljøer ved NTNU, som for eksempel Multimediesenteret som har kommet svært langt i utviklingen av digitale medier.
Fysiske arenaer for kollokvier, seminarer og samarbeid vil det være stort behov for framover. Men det er ikke sikkert alt dette bør lokaliseres til et læringssenter. Sentralt i premissene for etablering av læringssenter ved NTNU har vært at en må sikre nærhet til fakultetenes forsknings- og studiearealer slik at tilbudene på best mulig måte kan integreres i fakultetenes virksomhet for øvrig. I visjonsdokumentet som UBiT presenterte i 2002 er lokaliseringen tett opp til forskningsmiljøene et framtredende og helt nødvendig trekk. Denne tenkningen går også igjen i de forsøkene som er gjort med læringssenter på Dragvoll, og som må karakteriseres som en suksess tross plassmangel. I utredningsrapporten for NTNU 2020 plasseres læringssenteret i Hesthagen. Det betyr atskillelse fra forskningsmiljøene, og utelukker dermed det dynamiske samspillet mellom læringssenter og forskningsmiljø som en kunne ønske.
Når en nå har fått inntrykk av at nytt bibliotek eller læringssenter står og faller med samlokalisering, har debatten om NTNU mot 2020 kommet på ville veier. Biblioteket er og har alltid vært en sentral del av et universitets virksomhet. Det må være en svakt fundert kunnskapspolitikk som føres i dette landet, og NTNUs ledelse må ha framført sitt budskap til departementet på en utydelig måte, når svaret på ønsket om utbygging av universitetsbibliotek ved landets nest største universitet er at det ligger minst 10 år fram i tid.
Å blande utvikling av læringssenter med samlokalisering er en tilsløring av debatten, som professor Sølvberg uttrykte det i denne spalten den 7. mars i år. Vi trenger en utvidelse av de eksisterende arealene for universitetsbiblioteket ved NTNU. Det er i første rekke på biblioteket vi kan forvente å få bibliotekfaglig veiledning i forhold til å finne relevant informasjon. Den vellykte kombinasjonen av bibliotekfaglig kompetanse og studentarbeidsplasser i en læringssentermodell som er utprøvd på Dragvoll bør oppmuntre til videreføring.
Jeg deler Hroar Klempes oppfatning (Universitetsavisa 24.3.06) om at det er en blanding av manglende styring og interesseløshet som har gjort at Dragvoll har kommet inn i en bakevje. Strategidebatten som vi nå er inne i kan få mange positive effekter. Men forutsetningen er at innholdskomponentene vies mer oppmerksomhet. Selv med forslagene om flytting av Dragvollmiljøene ned langs Elgsetergata vil NTNU bestå av flere campuser. ”Samlokalisering” blir derfor i denne sammenhengen et misvisende begrep. Ideen om læringssenter i Hesthagen har et lignende preg. Her ønsker en, i lutter velvilje, å samle alt som godt er, fra auditorier til barnehage, grupperom, idrettsaktiviteter og kafe.
I farten glipper taket i det som skulle være senterets bærende ide: tilrettelegging for læring. For å få denne dimensjonen på plass kan det være klokt å se nærmere på erfaringene som allerede er gjort, samt undersøke hva slags tiltak fagmiljøene etterlyser for å forbedre læringsmiljøet. Sentralisering i form av et multifunksjonsbygg i Hesthagen synes ikke å være vegen å gå.
Ove Kr. Haugaløkken | 
