LESERBREV

Arnulf Kolstad: Fler-campus løsning sikrer stor variasjon (26.3.06, 13:06)

Per Egil Mjaavatn etterlyser faglige argumenter for en to-campus løsning: ”Hvordan kan en to-campus løsning framfor en en-campusløsning føre til et faglig sterkere universitet i 2020?”.

Det er et interessant og utfordrende spørsmål. Jeg vil forsøke å svare ved å gå fra det veldig generelle og til det konkrete og erfaringsbaserte.

I prinsippet er mangfold en fordel. Ulikheter og stor spredning av egenskaper er på de fleste områder en styrke for overlevelse i fremtida. Det gjelder for artenes utvikling og for de fleste levende prosesser. Også i organisasjoner er ensidighet og lite variasjon en trussel for tilpasning til endrede eksterne vilkår. Tilpasning til nye miljøer og omstendigheter lykkes best når det er mange tangenter å spille på. Å ha to eller flere ”campuser” som er forskjellige kan derfor sies å være en styrke fram mot 2020. Det å sentralisere og forsøke å skape større likhet og enhet kan svekke tilpasning og overlevelse.

Å ha minst to universitetscampuser som dyrker sin egenart og spesielle styrke vil også være en faglig styrke, ikke minst ved tverrfaglig samarbeid. Innenfor de enkelte fagene/disiplinene er det en fordel med fordypning og spesialisering i tillegg til variasjon. Å dyrke det særegne og spesielle kan med stor fordel foregå i isolasjon og i samarbeid med de kolleger som faglig står en nærmest. Det oppnås vel så godt ved å ha ulike campuser som å samle det meste under ett (glass)tak. Når man har tilegnet seg den spesialiserte kunnskapen kan samarbeid og tverrfaglighet utvikles. Da kan man møte de andre med eget faglig bidrag og det kan skje et tverrfaglig samarbeid basert på grundig spesialkunnskap.

For et universitet som ønsker å bli bedre og å profilere seg som ”tverrfaglig” er folk som kan litt om alt i lengden ikke så viktige som dem som kan mye om noe spesielt. To campus som er særegne og forskjellige og der spesialitetene dyrkes, legger et godt grunnlag for kunnskapsbasert samarbeide på tvers av disiplinene. Hvis forskjeller utviskes og alt blir likt, forsvinner poenget med samarbeid og tverrfaglighet.

Ser vi på de to største campusene ved NTNU i dag finner vi samfunnsvitenskapene og humaniora på Dragvoll og teknologene/medisinerne nær Gløshaugen. Det er kulturforskjeller og særtrekk, dels som et resultat av ulike vitenskapelige paradigmer, men også ut fra historie og tradisjon. I vitenskapene er dette forskjeller som heller bør ses som en styrke enn som en svakhet. Ved å spre virksomheten også geografisk understrekes betydningen av disse forskjellene. En geografisk samling vil lettere kunne utvanne den spenningen som bør være mellom ulike paradigmer, fag og vitenskapelige tradisjoner. Det eklektiske samrøret hører ikke hjemme i den vitenskapelige diskurs, der bør forskjellene fremheves.

Noen mener at kulturforskjellene mellom Dragvoll og Gløshaugen skaper problemer og er et hinder for samarbeid. Det finnes muligens gjensidige fordommer og stereotypier hos enkelte, men de som har erfaring med samarbeid vet at forskjellene på folk er minst like store internt på Gløshaugen og på Dragvoll som de er mellom campusene.

Geografisk avstand av den størrelsesorden vi snakker om i Trondheim er ikke noe hinder for tverrfaglig samarbeid. De fleste vitenskapelig ansatte ved universitetet samarbeider i våre dager utmerket med kolleger i andre verdensdeler. Studenter som vil sette seg inn i mange fagtradisjoner vil klare å gjøre det uansett om det er en eller ti campuser. Som regel er det lysten og motivasjonen som driver verket, ikke de organisatoriske løsninger. Selv studerte jeg på NTH, ble sivilingeniør, men har ikke hatt problemer med å bli professor i sosialpsykologi selv om ikke alle fag var samlet på ett sted. Vi får jo håpe at dagens studenter klarer å hente kunnskap der den faktisk finnes. Det er jo nok av den, tilgjengelig på nettet og i bibliotekene.

Etter å ha vært ansatt på tre universiteter i Norge, og etter lange gjesteopphold på universiteter i bl.a. China, Australia og Sør-Afrika, har det slått meg at det er mulig å bedrive godt faglig arbeid under svært ulike organisatoriske og geografiske betingelser. Kolleger som var engasjert i faget sitt, som var opptatt av å forstå, tilegne seg kunnskap og skape ny innsikt, klarte det under de mest varierende betingelser. Rammene synes temmelig underordnet. På den annen side var det en liten gruppe universitetsansatte som utmerket seg ved å klage og kritisere betingelsene, uansett. Jeg fikk inntrykk av at kravet om organisasjonsendringer og nye rammer kompenserte for manglende vilje eller evne til å fokusere på de faglige utfordringer.

Arnulf Kolstad