LESERBREV

Kari Hovin Kjølle : Dragvoll gårsdagens kunnskapsarbeidsplass – studentene morgendagens kunnskapsarbeidere (27.3.06, 18:59)

Hvordan kan et korridor-regime av lukkede, tette dører og kontorceller på et jorde på Dragvoll, langt fra byens sentrum, stimulere til nyere tids kunnskapsproduksjon med jobbing tvers av fag, næringsliv og ulike miljø i samfunnet? NTNU, som Dragvoll er en del av, har en faglig spennvidde og en tydelig ambisjon om å utnytte denne flerfagligheten til å utvikle en bedre teknologi for samfunn og næringsliv.

Et lærested og en kunnskapsarbeidsplass som et universitet er, er ikke på samme måte som industriarbeidsplassen like entydig avhengig av de fysiske omgivelser. Likevel er det ikke likegyldig under hvilke fysiske forhold kunnskap produseres. Bygget kan være et verktøy. Men hvilke krav stiller dette til våre omgivelser? Hva gjør arkitekturen med menneskene? Det er dette samvirke mellom arkitekturen på Dragvoll og det kunnskapsproduserende arbeidet som er mitt fokus her.

Universitetssenteret på Dragvoll ble planlagt på 1970-tallet. Den danske arkitekt Henning Larsen vant arkitektkonkurransen som ble arrangert på slutten av 1960-tallet, og første byggetrinn sto ferdig høsten 1978. Universitetssenteret ble bygd utfra det formål at studenter skal oppholde seg der hovedsakelig på forelesning og i korte tidsrom på biblioteket.

Av den grunn ble det planlagt få gruppe- og kollokvierom, og områder for prosjektgrupper og team. Det var den gangen for snart førti år siden et arkitektonisk sett meget moderne, framtidsrettet og fleksibelt prosjekt, tilpasset de landlige omgivelser det skulle plasseres i, og etter datidens idealer for kontorplanlegging og holdninger til læresteder.

Det tok enda endel år før byggetrinn 2 sto ferdig. Allerede da var idealene for kontorbygg i endring, og etterhvert også vitenskap og kunnskapsarbeidets form. Også innholdet i enkelte av begrepene har endret seg siden dengang. Den fleksibilitet arkitekten snakket om på 1970-tallet handlet om bygningens evne til å endres bygningsmessig innefor sin hovedstruktur og hovedkonstruksjon.

Den fleksibilitet som det snakkes om i dag, beskrives som en bygnings tilpasningsdyktighet og smidighet både i sin form og bruk, slik at man enkelt og med minimale kostnader og ressursbruk kan foreta endringer i organisering av rom og funksjoner. En slik tilpasningsdyktighet har bygningene på Dragvoll bare til en viss grad. Det kreves en vesentlig ombygging innenfor den eksisterende bygningsmassen, samt tilbygg for å dekke dagens behov for areal og antall rom, for større variasjon i typer rom og rom til forskjellig bruk.

Stadig utdannes nye generasjoner av akademikere på Dragvoll. Studentene er barn av sin generasjon og nyere tids ideer, og har innarbeidet nye måter å jobbe på. De vil gjerne jobbe sammen, henge sammen, skravle og jobbe side om side, med prosjekter, oppgaver, fag og gjerne på kafé, der mye annet skjer. De inntar gjerne kantina, hvis det er plass, og jobber der med sine laptop’er, til støyen av medstudenters samtaler. Ofte blir en del av dem pga plassmangel, henvist til å sitte i gata på slitte hagemøbler eller i harde trappetrinn med til tider stor trafikk forbi.

Studentenes arbeidsform har sammenfallende trekk med den robuste form for kunnskapsproduksjon, som beskrives som tverrfaglig og transdisiplinær. Den fremstår som et svar på behovene fra både samfunnet og vitenskapen. Felles fysiske arenaer, samt aktører, ressurser og aktiviteter, er avgjørende for den robuste kunnskapsproduksjonen.

Kontrasten blir stor mellom studentene som av plassmangel er henvist til å sitte på et hardt trappetrinn med sin laptop, og det vitenskapelige personell som fortsatt sitter bak tette dører i egne kontorceller opp gjennom etasjene. Både i bokstavelig forstand og overført betydning må studenter, besøkende og utenforstående over flere terskler for å møte det vitenskapelig personale, om det er for en liten uformell dialog, en eller annen form for kunnskapsutveksling eller samhandling. De fysiske møter mellom kunnskapsarbeiderne har betydning, og rom og steder som stimulerer til relasjoner mellom studenter og lærere, og studenter imellom mangler.

Mer åpne og varierte fysiske omgivelser, samt færrest mulig lukkede korridorer, terskler og tette dører, trengs for å gi kommunikasjon, uformelle møter og samhandling bedre vilkår. I tillegg hindrer den geografiske avstand til bysentrum, til næringslivet og andre faglige miljøer at denne delen av universitetet fungerer som en del av det offentlige rom og med åpenhet mot samfunnet. I dette perspektivet tør jeg påstå at de fysiske omgivelser på Dragvoll slik de framstår i dag, er et hinder for stimulering til jobbing på tvers av fag og tilhørighet, og deling av kunnskap.

De fysiske rammer kan ikke alene skape en kultur hvor mennesker deler kunnskap, men de utgjør en viktig faktor som gir muligheter. Det er utført utredninger, og regnestykker er lagt på bordet, både for samling til én campus, eller en videre utvikling av Dragvoll som ett av to campus. Økonomisk sett kan begge alternativene gjennomføres. Det vil uansett kreve økonomiske midler både til fysiske og organisasjonsmessige og mentale endringer for å få til et læringssenter som støtter oppunder nye tids kunnskapsproduksjon med ulike type møteplasser mellom undervisning, forskning og næringsliv.

Det å endre sitt arbeide, eller sine arbeidsmåter er både en mental og en fysisk prosess. Mennesker reagerer forskjellig overfor det ukjente og overfor forandringer. Det krever dristighet å eksperimentere. Og jeg undrer på om det kan være nettopp her ”hunden ligger begravet” hos motstanderne av en samlokalisering. Den voldsomme og emosjonelt negative ordbruk og reaksjoner som kommer til uttrykk i leserinnlegg og kronikker, som f.eks ”utdrivelsen fra Dragvoll”, ”samlokaliseringsspøkelse” og ”manipulering” m.m kan vitne om dette.

Er virkelig bygningene på Dragvoll godt egnet for et moderne universitet – eller bunner motstanden i ”du vet hva du har, men ikke hva du får”?

Kari Hovin Kjølle
Sivilarkitekt og Dr.gradsstipendiat, SINTEF Arkitektur og byggteknikk/ NTNU, Fakultet for arkitektur og billedkunst