LESERBREV

Rolf Johan Lenschow: Trenger samlokaliseringstanken ved NTNU et videre perspektiv? (28.3.06, 12:35)

Norges fremste internasjonale byplanlegger i nyere tid og bysbarn av Trondheim lot ord bli handling: ”En levende by må puste og trenger grønne lunger” Et levende universitet trenger grønne lunger for å puste i en verden som det er en del av.

Sverre Pedersen, professor ved NTH, var en internasjonal ressurs i byplanlegging som særlig kom til sin rett i gjenreisningen etter siste verdenskrig. Han la vekt på fire ord i sitt postulat: levende byer må puste og trenger grønne lunger. I dag har norske og europeiske byer stor glede av Sverre Pedersens innsats i byplanleggingen. Han vant også førsteprisen i konkurransen for universitetsutbyggingen på Blindern i Oslo, en forløper til den senere universitetsutbyggingen på Dragvoll i Trondheim, planlagt av arkitektprofessor Henning Larsen som i sin tur ble prisbelønnet.

Hvordan ville Sverre Pedersen ha vurdert forslaget om samlokalisering ved NTNU, - om å fjerne Norges fineste grønne campus, - tette igjen grønne arealer rundt den allerede nær overbefolkede Gløshaugen campus, - og senke deler av Elgeseter gate med et 180 meter langt lokk over?

Når vi leser hovedrapporten ”NTNU2020/HiST2020. Eventuell samlokalisering” kan vi lett bli forledet til å diskutere Trondheims, Høgskolens og Universitetets framtid som et byggeprosjekt med økonomiske og miljømessige betraktninger som hver for seg kan diskuteres.

Er samlokaliseringen så viktig for den videre utviklingen av Universitetet at det må gjennomføres grep som har store konsekvenser for byens kvaliteter, og for NTNU som arbeidsplass?

Eller er det tvert imot slik at dersom dagens campusområder blir utviklet etter faglige behov og i harmoni med omgivelsene, vil gi det bedre muligheter for NTNUs utvikling framover?

I forhistorien blir vi minnet om at NTNU er tuftet på Vitenskapsmuseet, Norges tekniske høgskole og Norges lærerhøgskole som alle var resultat av nasjonale satsinger til støtte for landsdelen og enda mer fordi landet hadde behov for utdanning og forskning på et godt internasjonalt nivå.

For å heve NTNUs faglige posisjon og for fortsatt å være aktivt med i den globale utviklingen, trengs det utvidet samarbeid med anerkjente forsknings- og utdanningsinstitusjoner. NTNU må strekke seg etter et nivå hvor fagfolk fra høyt anerkjente universiteter søker samarbeid med NTNU, og tidvis opphold her. Samtidig bør studenter ved de samme institusjonene kunne se på NTNU som et attraktivt studiested for utveksling. Flere studieprogrammer bør forslagsvis ta sikte på at minst 20% av staben som er knyttet til master- og doktorutdanningen, har en internasjonal bakgrunn.

En slik utveksling gir tilsvarende muligheter for NTNUs egen vitenskapelige stab og studenter. Det vil også være en inspirasjon til økt internasjonalt forskningssamarbeid, utveksling og faglig fornyelse.

Med en slik utvikling i tankene er det naturlig at tas noen grep ved NTNU. I noen studieprogrammer kan det drøftes om det vil være klokt å redusere antall studenter på bachelornivå, men beholde antallet masterstudenter noenlunde konstant og utvide doktorgradsutdanningen slik nasjonale og internasjonale vurderinger tilsier. Det vil si at studieprogrammene tar sikte på at masterprogrammet og særlig doktorgradsutdanningen skal være et attraktivt alternativ for gode studenter med avlagt bachelor- eller mastergrad fra hele Norge. I studieprogrammene ved NTNU er doktorgradsutdanningen forankret i solide forskningsmiljø.

NTNU imøtekommer forutsetningene for en slik utvikling. Dyktige studenter tar mer ansvar for egen læring. En kompetent stab har de kvalifikasjonene som skal til for å ta de løft som utviklingen krever. Det er avgjørende for universitetets framtid at den vitenskapelige ansatte, læreren og forskeren, beholder motivasjonen for å yte sitt beste og gi av seg selv til oppgavene. At ”flytting er mulig” kan selvfølgelig ikke føres fram som like vektig argument i spørsmålet om samlokalisering som summen av de mange individuelle vurderingene i NTNUs egen stab.

Behov for økt tverrfaglig samarbeid er ført fram som argument for samlokalisering. I virkeligheten kan en faggruppe ved NTNU ha størst interesse og nytte av samarbeid med en faggruppe et annet sted i Norden eller på den andre siden av jordkloden. Finnes det en annen gruppe ved NTNU som er interessert, er det solide grunner til å tro at et godt, inkluderende faglig eller tverrfaglig samarbeid kan opprettes uavhengig av om den interesserte gruppen er på Gløshaugen eller på Dragvoll.

Det kan noen ganger spores en type annerledes tverrfaglighet. Det kan gjelde tverrfaglig forskningsprosjekt, undervisning, læringsarenaer og lignende. Både målet og resultatet synes å være etableringen av det ”tverrfaglige” prosjektet. Hva skjer dersom det blir samlokalisering og det tverrfaglige samarbeid ikke får det forventede løft? Kan det da tenkes at det vil være en følt forpliktelse til å sette inn betydelige forskningsmidler hvor målet lett kan bli denne annerledes ”tverrfaglighet”?

Studmag 06, Norges største studentundersøkelse, viser at mest fornøyd med skolen sin er studentene ved Høgskolen i Agder, på et grønt campusområde utenfor bykjernen. Studentene på HiA som kan bli det neste universitet i landet, er også de som generelt trives best. I samme rapport refereres et utsagn som hevder at ”etter at vi åpnet universitetene ”, har studiekvaliteten bare sunket. Uten å ha underlag for å ta stilling til utsagnet, må det understrekes at studiekvaliteten er avgjørende for universitetets faglige posisjon. Begge tema er vesentlige for NTNU i spørsmålet om samlokalisering.

Det er ingenting som tilsier at en samling omkring Gløshaugen vil bidra til at den faglige kvalitet styrkes eller bidra til mer tverrfaglighet med substans - framfor å forsterke den nåværende to-campus modell ved NTNU.

Rolf Johan Lenschow