|
LESERBREV Allan Krill: Positive erfaringer etter tidligere samlokalisering
(29.3.06, 08:20) Resultater fra tidligere samlokaliseringer har vært vellykkede, og derfor har vi ikke hørt om dem i denne debatten. Erfaringer fra samlokalisering av Berg-miljøet er et typisk eksempel, der motstanden forsvant så snart samlokalisering var et faktum. I et leserbrev 19. mars, ba styremedlem Rigmor Austgulen om erfaringer fra tidligere samlokaliseringer. I de siste årene har berg, fysikk, kjemi og matte alle opplevd samlokaliseringer, til fordel for deres respektive studenter. Erfaringene hos de ansatte har også vært positive, og derfor har ingen skrevet leserbrev i svar til Austgulen.
Ansatte som er imot NTNU-samlokalisering vil ikke støtte ja-siden i leserbrev eller høringsuttalelser. Om det hadde vært negative erfaringer og ikke positive, ville de sikkert ha skrevet om dem. Skal styremedlemmer høre erfaringer etter disse vellykkede samlokaliseringer, må de selv ringe til folk ved instituttene.
Samlokalisering er mer for studenter enn for ansatte
Austgulen lurte på om positive resultater med disse samlokaliseringene kunne dokumenteres med tverrfaglige publikasjoner. Men dette spørsmål villeder oss til å tenke at samlokalisering er først og fremst for forskning. Nei-siden har vanskelig for å innse at universiteter bygges samlet mer av hensyn til utdanning enn av hensyn til forskning.
Her er det kjøpesentermodellen som gjelder: hensikten med at spesialbutikker er samlet ved et kjøpesenter er ikke for at butikkene skal samarbeide og utvikle nye felles produkter. Det er for at kundene skal kunne handle effektivt.
Om det bare var forskning og publisering som fant sted ved universiteter, kunne bygningene plasseres så spredt som bare det. Det er deilig for de ansatte å kjøre bil vekk fra rushtrafikken til sin egen forskningsbygning ved skogkanten.
Men studenter trenger et samlet universitetsmiljø, for å ta emner ved ulike miljøer. De flytter til et universitet for å studere, ikke for å forske. Etter noen år med grunnutdanning, som krever flere samlede fagmiljøer, kan de oppholde seg noen år ved én bygning og ett forskningsmiljø, som de ansatte gjør.
Sammenslått i 1989, samlokalisert i 2003
Innenfor Berg-miljøet, der jeg hører til, har alle opplevd en enorm forbedring av miljøet etter at tre institutter ble samlokalisert. Ingen andre vil skrive om dette, men det er et interessant tilfelle, med paralleller til problemene NTNU nå står overfor.
Institutt for geologi var et selvstendig institutt med lang tradisjon og egen bygning. Helt fra begynnelsen hadde geologi en litt annen kultur enn NTH ellers, med interesse for naturbeskrivelse, jordklodens historie, og akademisk grunnforskning.
Instituttet hadde i tillegg sin egen bygning
"Geologen" spesielt tegnet med "Steintårnet”, et påbygget anneks med lave takhøyder og forsterket gulv for lagring av steinprøver. Instituttet hadde eget auditorium, bibliotek og en flott geologiutstilling. Bygningen sto litt for seg selv og var dermed et tilhørighetssymbol for geologimiljøet, slik som Dragvoll er for sine miljø.
I 1988 ble to andre institutter for små til å stå på egne bein. Malmoppredning og Gruvedrift ble slått sammen med Geologi til et nytt institutt, som fikk det nye navnet "Institutt for geologi og bergteknikk." Oppredning og Gruvedrift var mer teknisk enn naturvitenskapelig, og holdt til i en bygning tvers over veien fra Geologen. Sammenslåing i 1989 var administrativt men ikke fysisk, slik som Gløshaugen og Dragvoll er administrativt sammenslått i dag.
At disse to miljøene med forkjellig bakgrunn oppholdt seg i forskjellige bygninger, var en stor ulempe ettersom vi skulle fungere og bli betraktet som ett institutt. Det var lite tilhørighetsfølelse til dette "storinstitutt" som det ble kalt. Problemene var av sosial, akademisk, og økonomisk art, men detaljene er nå glemt og ikke viktig å dra fram her.
Håpet på løsrivelse
I 13 år håpet jeg inderlig at geologimiljøet kunne løsrives fra storinstituttet og stå igjen som eget geologisk institutt. Men instituttledelse presset gjennom og fikk samlokalisert instituttet. Geologen ble "solgt" til fakultetsadministrasjonen, og geologene flyttet over gaten til nyoppussede lokaler.
Det var skuffende at vi ikke kunne ta med alt: Steintårnet, auditoriet, og en fastmontert del av utstillingen måtte bli igjen. Biblioteket og undervisningsrommene fikk også litt dårligere forhold. Men verst var det at geologi ikke lenger hadde sitt eget bygg, sitt ansikt mot verden.
Når samlokalisering ble vedtatt var det ikke lenger noe vits i å protestere, men jeg forventet at jeg aldri ville godta dette storinstitutt og samlokaliseringen. Til min store overraskelse, forsvant mine negative holdninger så snart vi hadde flyttet sammen i felles bygg i 2003. Alle andre opplevde det samme. Straks vi var samlokalisert kom en ny opplevelse av å være et hensiktsmessig institutt og ikke et storinstitutt.
Samlokaliseringen var kostbar og medførte noen ulemper, men alle ble enige om at resultatet var vellykket og nødvendig. Det var den eneste måten å gjøre en helhet ut av institutt med ulike kulturer som tidligere hadde blitt sammenslått.
Jeg tror at det samme vil skje ved NTNU. De fleste ansatte var sinte etter opprettelse av NTNU og vil fortsatt være sinte etter et styrevedtak som går inn for samlokalisering. Men etter vedtaket vil protestene stanse og bli erstattet av konstruktive forslag til plassering og utforming av de nye bygningene.
Folk vil fortsatt være skuffet. Men til alles overraskelse, vil skuffelsen og konfliktene fordufte så snart alle har flyttet, og samlokalisering er et faktum. NTNU vil hjertelig feire seg selv ved sitt 25-års jubileum i 2020.
Allan Krill,
Dragvoll.com | 
