LESERBREV

Geir Moe: Visjoner og virkelighet (29.3.06, 09:11)

Tillitsvalgte blant studentene har i lang tid kjørt en meget dyktig politisk kampanje for samlokalisering, og viser også nå i slutfasen meget stor politisk og retorisk dyktighet i sin argumentasjon for dette. Men gjør de det ikke litt for enkelt for seg selv?

Spørsmålsstillingen
Samlokalisering er for dem et prinsipielt spørsmål, de forlanger for eksempel et generelt svar på hvilke faglige fordeler det er ved to campuser sammenlignet med en. Men valget står mellom et konkret samlokaliseringsalternativ, og enten dagens situasjon (1a) eller utbygging av de eksisterende campuser, basert på salg av deler av Dragvollområdet (1b).

Det blir temmelig surrealistisk når argumentasjonen for samlokalisering begrunnes med at det ikke er nok plass på Dragvoll! Arealene som skal erstatte Dragvoll i samlokaliseringsalternativet er jo 20.000 til 25.000 kvadratmeter mindre. (I følge prosjektrapporten.)

I alternativ 1b vil det derimot, så vidt jeg forstår, kunne bygges ut ca. 15.000 kvadratmeter, i tillegg til dagens arealer. Altså 90.000 kvadratmeter i (1b) eller 55.000 i samlokaliseringsalternativet.

Spiller fakta ingen rolle? Kan en fortsette med å argumentere utelukkende ut fra ønsker og visjoner?

Redusere kulturforskjeller
Et av flyttetilhengernes hovedargument er at et større geografisk nærhet vil føre til at en felles NTNU-kultur vil oppstå. Mon det? Arkitekt har hele tiden vært samlokalisert med sivilingeniørene på Gløshaugen, men har like fullt en annen kultur, og så vidt jeg kan se er disse forskjellene innad på Gløshaugen like store som kulturforskjellene mellom ’typiske miljøer’ på Gløshaugen og Dragvoll.

I alle fall vil ikke slike kulturforskjeller forsvinne om avstanden mellom bygningene blir 2-3 kilometer, i stedet for ca. 5, se for eksempel Sliwka’s to innlegg. Endelig: kulturelt mangfold er sannsynligvis snarere en fordel enn en ulempe, se Kolstads innlegg.

Er ikke også dette med ’reduserte kulturforskjeller’ en visjon uten hold i virkeligheten?

Fag på tvers?
Med to campuser er det vanskeligere å ta fagkombinasjoner som involverer begge campuser. Men problemet er vel neppe så stort, siden studentlederne ikke har gjort noe for å kartlegge dette behovet og bidra til å finne praktiske løsninger på det for dagens situasjon, jevnfør den manglende responsen på Einar Aas’ innlegg om denne saken.

Det studentsosiale
Det høres ut som om det er samstemmighet blant studentene om at miljøet på Dragvoll ikke er godt, og at man ønsker å komme nærmere sentrum. Da er det litt underlig å høre at i følge Studmag-undersøkelsen har HiA som holder til i et grønt område utenfor bykjernen, de mest tilfredse studentene i Norge, se tidligere NTNU-rektor Lenschow’s innlegg.

Det er mote i mange ting, også i preferansen mellom tettbygde urbane miljø og mer parklignende omgivelser. I alle fall er det ikke sikkert at trivselen på de betydelig mindre arealene i området rundt Elgeseter gate vil bli bedre enn på et videreutviklet Dragvoll.

Sluttkommentarer
Motargumentene mot samlokaliseringen av NTNU er mange og sterke.

I kortform: Vi ender opp med mindre plass enn før, og den økonomiske risikoen er meget betydelig, se innleggene fra Bjarne Foss og Nils Holte.

Nedbygging av grøntarealer og parkeringsplasser er også ugunstig.

Fokus på en sak som er relativt uviktig når det gjelder NTNU’s kvalitet, er også negativt.

Endelig, hvis dette likevel trumfes gjennom, mot de ansattes ønsker, så vil en uunngåelig bieffekt bli at disse i mindre grad kommer til å fortsette med å ofre størsteparten av sin fritid for at NTNU skal bli blant Europas så-og-så mange beste universiteter.

Det er interessant å merke seg at eiendomsutviklerne andre steder ikke får ture frem slik de gjør i Trondheim, selv ikke i byer som er 50-100 ganger større og tomteverdiene derfor astronomiske. Man bygger for eksempel ikke ned de sentrale parkområdene, verken i London eller New York.

Argumentasjonen for samlokalisering bygger for det meste på håp og drømmer, og tilhengerne har i liten grad villet forholde seg til den harde virkelighet i prosjektet. Dette er ungdommens privilegium.

I forhold til de politiske drømmene for en generasjon siden, i AKP-ml’ernes velmaktsdager, så er dette nøkternt. Men i samarbeide med grådige utbyggere og en geskjeftig kommuneledelse, kan resultatet likevel bli katastrofalt.

Og de som tror at staten i tilfelle vil tre støttende til for å unngå at kvaliteten ved NTNU må reduseres pga. selvforskyldte økonomiske problemer, kan se på hvilken hjelp St. Olavs hospital får når de, noe mindre selvforskyldt, er kommet i økonomiske problemer.

La visjoner forbli visjoner, det er nødvendig å forholde seg til virkeligheten!

Geir Moe, professor
Institutt for bygg, anlegg og transport