LESERBREV

Marit Vikene: Kjære kolleger! (30.3.06, 07:31)

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg var: Ingeniør, bibliotekar, journalist, sykepleier, bonde, kokk, bankfunksjonær, elektriker, psykolog eller rørlegger. Da hadde jeg vært fredet.

Jeg har ingen av de yrkene, jeg er lærer. Og dere, kjære kollegaer, er ved deres fulle rett til å mene hva dere vil om det jeg gjør. Dere har nemlig alle vært elever. Mange av dere har til og med barn som er elever.

Jeg har vært kunde, leser, pasient og konsument og jeg har ment masse om det. Noen ganger har jeg vært fornøyd, andre ganger ikke. Man har lov, og bør si fra. Men allikevel har jeg ikke kunnet gjøre noe annet enn å skryte eller klage over det jeg har mottatt. Hvorfor? Fordi jeg enten er fornøyd eller skikkelig lite fornøyd med den servicen jeg fikk. Jeg har mange ganger sagt fra at dette burde dere ikke gjort. Men kan jeg si at hele prosedyren var feil? Kan jeg påberope meg mer kunnskap enn dere om yrket? Nei, for jeg er ikke deres kollegaer, men dere er mine.

Jeg er den ulykksalige innehaver av et yrke med altfor mange kollegaer. Alle mine kollegaer kan noe om det jeg driver med, de fleste mer enn meg ser det ut til. Jeg har studert syv år, hvorav ett og et halvt pedagogikk. Det hadde jeg vel egentlig ikke behøvd å gjøre.

Men kjære kollegaer, det er ikke meningen å fornærme. Selvfølgelig har alle lov å ha en mening om jobben jeg gjør. Jeg har jo en mening om deres. Men trenger vi å dra det fram på Holmgang neste gang? Jeg skal i hvert fall aldri si noe om Statoil der.

Statoil har vel også med jevne mellomrom skiftet sjef. Det har jeg også. Nå er det heldigvis en kollega som vet hvordan jeg skal fungere best som lærer. Gleder meg til videre forhandlinger. Deilig å bli tatt vare på!

Marit Vikene