LESERBREV

Morten Levin: Til Elgeseter foruten grunn (30.3.06, 13:09)

”Styret legger til grunn at en samlokalisering av NTNU på og ved Gløshaugen vil kunne være et viktig bidrag til videre utvikling av NTNU som et konkurransedyktig og attraktivt universitet frem mot 2020” (Styrevedtak, 2005-02-08)

Argumentet kan virke troverdig, men går en beslutningen nærmere etter i sømmene så blir det jo klart at styret har valgt en løsning på et problem de ikke har identifisert. Etter at det ble klart at NTNU er rangert som nummer 300 eller 400 blant verdens universiteter, har det blitt et betydelig fokus på å utvikle NTNU slik at institusjonen kan bli synlig internasjonalt. Ledelsens ambisjon om å bli blant de 10 beste er prisverdig og nødvendig, men hvor er diskusjonen om virkemidler og prosesser for å nå disse målene?

Hvor er debatten om personalpolitiske tiltak for å kunne heve kompetansen hos de vitenskapelig ansatte slik at NTNU kan drive forskning på høyeste internasjonale nivå? Hvor er handlingsplanen for å kunne tiltrekke seg internasjonale toppfolk? Hvor er debatten om hvilken profil NTNU må ha for å kunne bli synlig internasjonalt? Hvor er debatten om NTNUs nasjonale og internasjonale posisjon og rolle?

Det må være svarene på disse utfordringene som eventuelt skulle begrunne ommøblering i NTNUs bygningsmasse. Det er med stadig stigende forundring at jeg har oppdaget hvor mye ressurser, energi og fremfor alt oppmerksomhet som den tidligere og den nåværende ledelsen ved NTNU har lagt ned i prosjektet med å samle NTNU på Elgeseter.

Hele prosjektet fremstår som bygningsingeniørers og boligspekulanters drøm. Bygg, selg og flytt – og så har vi noe å rette oppmerksomheten vår mot, må vel være representativt for den grunnleggende tankegangen for de som søker å presse samlokaliseringen igjennom.

NTNU vil som universitet kjempe på et internasjonalt marked. Det rekker ikke lenger å tro at politiske myndigheter eller forskningsråd vil fordele penger ut fra regionalpolitiske vurderinger. Midler til forskning tildeles på bakgrunn av konkurranse hvor internasjonalt renommé nesten uansett er vil være avgjørende.

Kampen om studenter er også en strid for å tiltrekke seg de beste talentene. Dette er heller ikke en nasjonal konkurranse. Utfordringen er ikke å fylle opp et stort antall studieplasser, men å være et ønsket studiested for de beste studentene. De to grunnleggende premissene for å skape et universitet av internasjonal standard er å tilby ypperlige studieforhold og forskning av høy kvalitet.

Det mest forbløffende siden ved debatten om en mulig samlokalisering til Elgeseter, er fravær av perspektiver og visjoner av hva som vil kreves av NTNU for å bli plassert på kartet over gode universiteter. Det er ikke presentert noen tung og vederheftig dokumentasjon om at en flytting vil kunne gi viktige bidrag til det som faktisk er NTNUs langsiktige utfordringer.

NTNUs utfordring er å kunne huse forskere med internasjonal anerkjennelse og å være et attraktivt studiested for de dyktigste studentene. Det er dette som burde ha NTNUs ledelsens oppmerksomhet.

Det vi ser avtegner seg i diskusjonen om NTNUs fremtid er en krangel om det skal være en eller tocampus-løsning. Dette er kanskje være en interessant trafikkteknisk eller bygningsteknisk diskusjon, men hva har dette med universitetets fremtid å gjøre? Neppe noe særlig mye.

Et sterkt underliggende argument fra politiske miljø, er å se på samlokaliseringen som et byutviklignnsprosjekt. I all hovedsak er den sterkeste begrunnelsen for flyttingen til Elgeseter at den vil bidra til utvikling av bydelen Elgeseter. Denne målforskyvningen er det aller farligste ved hele samlokaliseringen.

NTNU og SINTEF er den største arbeidsplassen i Trondheim. Disse to organisasjonene bidrar med arbeidsplasser i Trondheim fordi forskerne er faglig kompetente og studiestedet er attraktivt for studenter. Kvalitet på forskere og studenter er ikke bare av interesse for NTNU, men også vital for Trondheim som by. Et byutviklingsprosjekt som flytter oppmerksomheten for ledelsen ved NTNU bort fra forskning og undervisning kan være første skritt på veg mot degradering.

Som om ikke dette skulle være nok, sauses så en samlokalisering med den regionale høgskolen i Sør-Trøndelag sammen med flyttingen til Elgeseter. Dette er et stort feilgrep. En regional høgskole har en helt annen misjon og oppgave enn et universitet. HIST er en regional utdanningsenhet som konkurrerer på et hjemmemarked. Det er ikke situasjonen for NTNU.

Et universitet blir målt etter internasjonale standarder. Der teller ikke norgesmesterskap. Målestokken er de fremste institusjonene i verden. Rettmessig eller urettmessig, ”Ivy League” universiteter i USA eller collegene i Oxford og Cambridge er den internasjonale målestokken. Ingen ved idisse 10-12 universitetene tenker tanken på å bli et masseuniversitet.

Utfordringen til NTNUs ledelse og styringsorganer blir å feste fokuset på hva som virkelig betyr noe på lang sikt og ikke la energien og oppmerksomheten blir dreid mot byutvikling. Til det er NTNU for viktig for Trondheim til at universitetets misjon og virksomhet skal bli formet av et tilfeldig spill om byutvikling.

Morten Levin