LESERBREV

Martin Ystenes: Svar til Marit Vikene (30.3.06, 17:12)

Kritikk gjør deg kreativ, manglende kritikk gjør deg sløv.

Det kan selvfølgelig være vanskelig å stadig høre kritikk for det yrket man har valgt, men det er noe mange måtte tåle. For noen tiår siden var ingeniørene i en tilsvarende situasjon. Ingeniørene var ansvarlig for kriger, ulykker, dårlige arbeidsforhold og miljøproblemer og hadde ikke kontakt med verden utenfor tegnepulten.

Ingeniørene er fremdeles ansvarlig for kriger, ulykker, dårlige arbeidsforhold og miljøproblemer, men de har innsett at verden rundt er deres oppdragsgivere. Forandringen kan ha vært smertefull, men den var et nødvendig resultat av nødvendig kritikk. Ingen ingeniører ønsker seg tilbake til tiden før, ikke minst fordi de ser at de nå gjør en bedre jobb.

Lærerne må forvente en tilsvarende forandring, faktisk enda mer. Skolens lærere er ikke bare fagfolk, de er utøvende myndighetspersoner, og lærernes arbeidstakerorganisasjon oppfattes av mange som landets reelle skolepolitiske myndighet. Utdanningsforbundet mener at deres medlemmer må være de som styrer skolens utvikling, og har stått hardt på krav som langt fra alle oppfatter som rent faglige. I tillegg krever forbundet monopol for en skole som altså skal være formet etter deres syn.

Marit Vikene vil påberope seg rett til å kritisere dårlig rørleggerarbeid. Vi vil kritisere skolen hvis vi ikke er fornøyd med resultatet, det være seg i forhold til våre egne barn eller i forhold til de som vi skal ansette eller undervise. Hvis Marit Vikene ikke er fornøyd med rørleggeren, kan hun finne en ny. Hvis Statoilsjefen ikke er fornøyd med skolen, mener Utdanningsforbundet det er uetisk av ham å velge en annen skole for sine barn.

Med andre ord, lærerne er i den situasjonen ingeniørene ville ha vært i for flere tiår siden, hvis ingeniørene i tillegg har krevd vetorett for alt ingeniørarbeid de var uenig i.

Selvfølgelig må dere regne med kritikk, hvis det er den eneste reaksjonsformen som aksepteres. Som enhver myndighetsutøver må dere regne med hard kritikk fra de som er uenige, særlig når resultatene uteblir. Enda verre er det når foreldre føler at deres bekymringer blir oppfattet som usaklig kritikk og at deres problemer blir nedprioritert.

Samtidig må dere regne med å måtte svare med atskillig større respekt enn det dere kan kreve av kritikerne, for dere må vise at skolen også er til for de som er grunnleggende uenig i deres syn. På det punktet synes jeg ikke lærernes organisasjoner og talsmenn har vært særlig flinke, hvilket ikke akkurat bidrar til å redusere kritikken.

Mange har opplevd helt håpløse lærere med det formelle i orden, og inspiratorer som ikke hadde fullført utdannelse. Det er ikke et bevis på at man kan undervise at man har utdannelse og erfaring, det er og blir resultatet som teller.

Østeuropeiske ingeniører hadde ikke dårligere utdannelse enn de vesteuropeiske. Likevel var industrien deres så ineffektiv og forurensende at det aller meste måtte saneres og bygges på nytt da de åpnet seg mot vestens økonomi.

Den samme situasjonen er det i skolen vår i dag. Vi fikk alltid høre at skolen vår var ”verdens beste”, inntil vi ble målt mot resten av verden. At vi faglig ligger langt nede er en sak. Verre er det at den norske skolen er den som minst utjevner forskjellene mellom barn av akademikere og ikke-akademikere, og at norske jenter er de mest stereotype i sine utdanningsvalg i hele vesten.

At norske elever er blant de mest bråkete, de som er mest fornøyd med sitt eget nivå, de som er dårligst til å lære utenat og også ligger på bunn i leseforståelse, forteller om grunnleggende feil som alle som underviser studenter ser effektene av daglig.

Men det største problemet er at ingen ting av dette ble oppdaget – i alle fall ikke formidlet – av den norske skole selv. Ingen av disse problemene var kjent for folk flest før de ble avslørt gjennom internasjonale forskningsprosjekter. Vi hadde ”verdens beste skole”, og de som kritiserte resultat, metode eller holdninger ble stemplet med langt fra smigrende personkarakteristikker. Ingen har noen gang blitt avkledd så ettertrykkelig som det den norske skolen ble. Jeg tror ikke noen ville forventet å beholde sin autoritet etter dette, bortsett fra skolen.

For 10 år siden hadde enhetsskolen allmenn støtte i Norge. I dag er det ikke slik. Skal skolen vinne sin status tilbake, har den bare en ting å gjøre: Å lytte til kritikken. Dette innebærer å vise at dere lytter til kritikken, og å kritisere innad de som ikke lytter til kritikken. Og det innebærer å gjøre de forandringene som er nødvendig for å møte de bekymringene folk har for sine barn i dag, og å prioritere det høyere enn alt annet.

Alternativet er å lukke ørene og forby privatskoler.

Martin Ystenes
pedagogikk.com