LESERBREV

Knut H. Sørensen: Misbruk av tverrfaglighets-argumenter (5.4.06, 07:25)

Innsenderen har beveget seg fra tja til nei når det gjelder flyttesaken. En av grunnene er at det er moralsk ubehagelig å basere universitetsutbygging på eiendomsspekulasjon.

Tanken om en samlokalisering av NTNU og en flytting av Dragvoll-campuset nærmere sentrum er i utgangspunktet en fascinerende ide. Derfor var jeg blant dem som var positive til at saken skulle utredes.

Nå foreligger resultatene av et meget kostbart utredningsarbeid, og jeg må med beklagelse innse at det hele var en drøm. Jeg kan ikke se at NTNU er tjent med å gjennomføre det foreslåtte prosjektet. I stedet må vi satse på å utvikle eksisterende campuser og styrke aksen mellom dem. Slik sett kan dette leses som et innlegg i genren fra tja til nei.

Kan NTNU eiendomsutvikling?
Det springende punktet er selvsagt kostnadene, noe mange har pekt på. Inntektene av salget av Dragvoll framstår som optimistiske, mens kostnadene ved å bygge på Tempe virker å være lavt anslått. Siden Kunnskapsdepartementet ikke vil delta i prosjektet, er risikoen NTNUs alene. Det virker skremmende. Jeg synes også det er moralsk ubehagelig å basere universitetsutbygging på eiendomsspekulasjon.

Det siste momentet reiser selvsagt spørsmålet om NTNUs ledelse har kapasitet og kompetanse til å gjennomføre denne typen prosjekt.

Tidligere byggeprosjekter har trukket på Statsbyggs innsikt og erfaring. NTNUs sentrale administrasjon synes å ha problemer med å gjennomføre relativt enkle prosjekter, som å framskaffe et brukervennlig regnskapssystem (har foreløpig pågått i 15 år, uten positivt resultat) og nytt web-system (foreløpig to år forsinket). Hva slags kapasitet finnes til å gjennomføre noe så stort og krevende som ”samlokaliseringssaken”?

Mot en tempe-rert tverrfaglighet?
Den som skal ta risiko, må også ha utsikt til gevinst. Her er utredningen og mye av debatten preget av håp og tro, slik Geir Moe har påpekt i tidligere innlegg. Ingen sentrale påstander er dokumentert, verken at samlokalisering vil gjøre NTNU til et bedre universitet, til et mer attraktivt universitet eller til et mer tverrfaglig universitet.

Slike påstander lar seg heller ikke dokumentere. Denne typen lokaliseringsspørsmål er gjennomgående fraværende i forskningslitteraturen om universiteter og om tverrfaglighet, slik det behandles på mitt fagområde. Det er nærliggende å tolke dette fraværet som uttrykk for at lokalisering blir regnet som lite betydningsfullt.

Eller, riktigere, fysisk avstand er uinteressant med mindre vi snakker om en størrelsesorden på 10-15 meter, dvs. at man sitter i samme korridor. Som det framgår av Allen (1977), har det har liten betydning for faglig kontaktfrekvens om avstanden mellom kontorene er 500 meter eller 10 kilometer.

Det finnes altså langt viktigere ting å gripe fatt i for den som er opptatt av tverrfaglighet, og det foregår forskning ved NTNU som kan bidra i utviklingen av bedre strategier for å styrke denne formen for samarbeid.

Noen ting er ganske opplagte. NTNUs budsjettmodell er et viktig eksempel på en hindring for utvikling av nye tverrfaglige undervisningstilbud. Modellen straffer alle nye tilbud, og den legger klare hindringer i veien for tverrfakultært samarbeid.

En annen viktig utfordring er å utvikle en effektiv og slagkraftig strategi for tverrfaglige forskningssentre.

Erfaring fra tidligere flyttinger
NTNU har erfaring fra to store flytteprosjekter. Det ene er samlingen av realfagene i Realfagbygget, det andre flyttingen av samfunnsfagene fra Lade til Dragvoll.

Jeg har vært med på det siste og opplevde ikke at det skapte noe mer tverrfaglig samarbeid mellom samfunnsvitere og humanister, verken i forhold til forskning eller undervisning.

Det påstås også at flyttingen skal skape mer tidsmessige lokaler for NTNU, selv om det sies lite om hva som er tidsmessig – bortsett fra læringssenteret.

Kari Kjølle skriver i UA at Dragvoll ikke er noen ideell kunnskapsarbeidsplass, og det har hun helt rett i. Men er TEAB-bygget et bedre utgangspunkt? Kanskje Kjølle kunne gi en vurdering av det?

Den gevinsten som gjenstår, er den subjektive gleden over et grønt campus i forhold til gleden av å kunne gå til sentrum på 25 minutter i stedet for på 50. I tillegg kommer selvsagt gleden i Trondheim kommune over at NTNU påtar seg hovedkostnadene ved å oppgradere Tempe-området. Men i utgangspunktet er det langt til nærmeste kafe, så den urbane følelsen vil vel helst knyttet til byens støy og larm.

Det som plager mange NTNU-ansatte, er tanken på at det vil gå 5-6-7 år før behovene for å forbedre universitetet kan møtes uten å være koplet til flyttesaken. Vi på Dragvoll vil slite med manglende vedlikehold og mangelfulle lokaler mens vi venter på Tempe.

Studenttingsleder Utne spør retorisk om byggingen av Realfagbygget og St. Olav har gått utover mulighetene til å forske. Det er imidlertid ingen tvil om at svaret er ja – det er tidkrevende både å delta i prosjektering og gjennomføre flytting. Det kan gå ut over både forskning og undervisning. Slike kostnader er det ikke tatt hensyn til å flytte-utredningen, og de er betydelige.

Universitetsansatte ville ha vært villige til å ta slike kostnader dersom det var reelle gevinster å hente. Flytte-utredningen sannsynliggjør dessverre at det ikke er vesentlige gevinster som kan oppnås, bare risiko og ulempe. Da blir jo motivasjonen deretter.

Knut H. Sørensen
professor, Institutt for tverrfaglige kulturstudier