Liv i læra (11.4.06, 05:24)

Vigdis og Lill Eva trykker selvbiografien din for småslanter og en trekkspilltrall. Og har du en moskus du vil ha stoppet ut, er det bare å ringe til Monica og Frank.

I Sør-Trøndelag er nærmere to tusen lærlinger under opplæring som fagarbeidere. 26 av disse har sitt daglige virke ved NTNU.

FORKNYTT SIDENSVANS: Fuglene til Monica og Frank skal atter en gang få trekke til sydligere strøk. Men denne gang med Norwegians vingekraft.

Ustoppelige utstoppere
"Normalarbeidsdagen" er i mer enn én forstand et fremmedord for Frank Eidstumo og Monica Stokke. Har de først kommet godt i gang, er ikke taksidermistlærlingene på Vitenskapsmuseet til å stoppe:

- Nei, her holder vi på til vi er ferdige, forteller Frank ivrig.

- Det blir gjerne kveldstidsarbeid når vi får inn en fugl som har flydd på et vindu. Da får vi bare øvd oss litt ekstra, sier Monica.

Tidligere var det fire års læretid for å bli fullbefaren i faget å stoppe ut dyr. Etter reform 94 er det ett års form og farge, ett år ved landets eneste taksidermistlinje, i Søgne ved Kristiansand, og til slutt to år i lære som kreves. Monica og Frank har kommet godt over halvveis i den krevende, og sjeldne, yrkesutdanningen.

- Er det bedre med praksis enn å slite skolebenken?

- Det skal jeg love deg! sier Monica. Her er det bare masse øving, og vi får lov til å lage ting til utstilling, som fjellrev, røyskatt og mye fugl.

FRA FRILUFTSLIV TIL EVIG LIV: Denne jerven hadde nok kost seg med mye sau i Lierne. Nå venter livet som museumsgjenstand.

En ny bjørn har nettopp flyttet inn på Vitenskapsmuseet, og erstattet en artsfrende fra 1800-tallet. Mye annen gammel fauna er også moden for utskifting og står for tur. Nå har Monica og Frank nettopp laget avstøpning av en velvoksen Lierne-jerv på 13,1 kg.

Ved hjelp av polyuretanskum og polyester, i samme type form som brukes til båtbygging, tryller de to fingernemme lærlingene fram en ny jervekropp, prikk lik det sauesultne rovdyret fra Lierne.

På tur med sidensvans og beauty bag
I mai reiser Monica og Frank avgårde til europamesterskapet for taksidermister i italienske Longarone. De har gravd dypt ned i sine egne lommebøker for å reise til konkurransen, der verdenstoppene viser live utstopping og holder seminarer.

Frank har tenkt å ta med et ekorn og ei skjære nedover, mens Monica har to sidensvanser, og kanskje ei nøtteskrike som reisefølge.

- Kanskje tar jeg med enda et ekorn – hvis jeg får tid. Ekornet må stå og tørke ei drøy uke, og da må en følge godt med og justere, forklarer Frank. Det må være helt ferdigtørket før jeg kan begynne sminkingen.

- Sminkingen?

- Ja, det kaller vi prosessen med å pynte litt på det ferdige preparatet, slik at det ser litt friskere og mer levende ut. Litt blankere og rødere snute gjør seg på ekornet her, som har grånet litt i tørkeprosessen, demonstrerer Frank med en yndig Nøtteliten på armen.

- Hvordan er det å få med ei utstoppa skjære gjennom tollen i disse fugleinfluensatider?

- Det går uten problemer når vi har med oss et CITES-sertifikat, sier Frank

- Kommer det inn melding om døde fugler framover, så rykker Mattilsynet selv ut og henter de. Det skal vi med andre ord ikke borti. Det samme gjelder forresten dyr fra Svalbard, det får vi lærlinger ikke jobbe med på grunn av faren for rabies. Men veilederen vår, Per Gätzschmann, er vaksinert mot rabies, så det er greit, det, synes Monica.

TØRKEROMMET: Her inne i varmen ligger et utall arter og tørker - før sminking.

- Gi meg et pattedyr!
- Jeg er mest glad i pattedyr, vet ikke hvorfor, det er de som blir seende best ut for meg, selv om det faktisk er pattedyr jeg har jobbet minst med, smiler Frank.

- Jeg føler meg tryggest med fugler. Kanskje det er fordi jeg er oppvokst med jakt? undrer Monica.

- Hvor lang tid bruker dere på, la oss si, ei kråke?

- Det tar nok en tre-fire dager med montasje – selve montasjen er ganske tidkrevende, samstemmer de to NTNU-lærlingene, som er lettet over at fisk ikke er med i læreplanen. Det er nok å holde styr på som det er til den store svenneprøven i september.

- Hva er drømmeutstoppingsobjektet?

- Tiger eller løve, utbryter Monica spontant.

- Eller puma, foreslår Frank.

- Ja, fy f...! De store kattedyrene er sexy! snerrer Monica.

Stopper ut alt som rører seg...
De to lærlingene har fått være med på flåing av de fire store rovdyrene i norsk fauna. Og nylig var de med på å stoppe ut en moskus på et par hundre kilo. Det var tre ukers tungt arbeid.

- Og gjett hva Per kom med etter moskusen? Da fikk vi beskjed om å stoppe ut en dvergspissmus på tre gram, forteller Frank og rynker på nesa over at et så lite dyr kan stinke så grassat.

- Er det Norges minste pattedyr?

- Nei, det minste er vel liten dvergspissmus, mener Frank å vite.

- Alle objekter som leveres inn, stort eller smått, er det data på, og vi tar biometriske mål, så det har verdi for museet og forskningen, forsikrer Monica.

- Som du ser går det på skinner her, vi er et utrolig bra team, forteller mentor Per Gätzschmann, som er raus med rosen av lærlingene sine.

Intet momsfritak for Nøtteliten
Men over sommeren får han ikke beholde dem særlig lenger. Etter svenneprøven håper ungdommene at nøtteskriker og nøttelitener kan bli god forretning.

MENTOR OG LÆRESVENNER: Veileder Per og taksidermist Bjørn Ivar går under huden på jerven.

Det er fire eller fem taksidermister i Sør-Trøndelag, men mange hobbypreparanter rundt omkring, antar de to lærlingene, som har planer om å bli selvstendig næringsdrivende når læretida er over. Frank skal etablere seg på et småbruk i Soknedal, mens Monica holder en knapp på hjemstedet Kvål.

- Regner dere med å kunne leve av yrket deres?

- Håper det, sier Monica, og kalkulerer kjapt hvilke satser hun må gå for: - Å stoppe ut ei rype koster 2000 pluss moms. En tiur må vi nok ta 4500 pluss moms for å stoppe ut.

- Hva med en moskus?

Monica og Frank trekker litt på det og kikker på hverandre.

- Nei, det ligger nok rundt 30000. Pluss moms, ja. Momsen er det viktig å huske på, nikker Monica megetsigende.

Jobber på høytrykk
I NTNU-trykk sine lokaler på Dragvoll sitter de blide mediegrafikerlærlingene Vigdis Tøndel og Lill Eva Bråthen foran to store flatskjermer.

- Hva holder dere på med akkurat nå?

- Vi prakkes!

GODE VENNINNER OG GODE KOLLEGER: - Ikke alt som diskuteres på jobben egner seg på trykk, humrer Vigdis og Lill Eva.

De to tjueåringene har tilbakelagt tre år med Medier og kommunikasjon på Brundalen videregående skole. Egentlig var ikke planen å begynne som lærlinger, men å studere.

Men da den ene fikk jobb her, var ikke venninna sen om å hekte seg på, noe verken Vigdis eller Lill Eva angrer på i dag.

- På skolen var det mye lek, mens her er alt mer praktisk rettet, forteller de unge lærlingene. Vi har mye kundebehandling, og det er veldig trivelig, sier Vigdis, som i samme øyeblikk får en eldre kunde på besøk.

- Han skriver visst på selvbiografien sin, og så har han et godt øye til Vigdis, som hjelper ham med layout og slike ting, smiler Lill Eva.

– Han har lovet å spille trekkspill for oss, men kanskje han sparer konserten til boka er ferdig? lurer grafikerkollegene på den tidligere Reprosentralen.

Lønn i stedet for Lånekassen
- Vi er mye sammen ellers også, vi er nesten mer venninner på fritiden enn på jobb, ler Lill Eva og Vigdis når trekkspilleren har fått hjelp med sine memoarer. – På jobben oppfører vi oss mer som kolleger.

- Det er fin og ”laidback” stemning her, og veldig flinke og trivelige arbeidskamerater gjør at vi kan senke skuldrene og være oss sjøl. Det er bare jordnære folk her som er greie å prate og jobbe med, skryter de, mens veilederne Karin og Rita på nabopulten spisser ørene, og ser tydelig fornøyde ut med den lette smiskingen som blir dem til del.

EN AV MANGE OPPGAVER er å trykke, kappe til og binde inn hovedfagsoppgaver. - Mange dype tanker som passerer oss i maskinene her hver eneste dag, sier Lill Eva.

Lærlingelønna er det ikke alle som skryter for mye av. Vigdis og Lill Eva synes imidlertid de har lite å sutre over:

- Vi er egentlig veldig privilegerte, vi, bedyrer den muntre duoen. - Vi slipper å ta opp studielån, som mange andre på vår alder. Det er ikke alle som får betalt for utdanningen sin!

Dessuten kommer lønnsøkningene tettere enn for vanlige arbeidsfolk. De første seks månedene får Vigdis og Lill 30 prosent av tariff. Det andre halvåret økes lønna til 40 prosent av vanlig begynnerlønn i lønnstrinn 25. Men først skal de gjennom tredje og fjerde halvår med seksti og åtti prosent av tariffen, før de får godkjenningen som fagarbeidere i grafisk produksjon.

- Vi skal nok gå gjennom et omfattende pensum før den tid. Det er bare bra, for vi skal vise et stort spenn på fagprøven i juli 2007, forteller jentene, som gleder seg mer enn de gruer seg. Det er fortsatt en stund til.

Men ganske snart går Lill Eva og Vigdis over til sommertid – da kan de styrte ut fra det larmende trykkeriet, og ut i sola, litt tidligere enn sine lærlingekolleger nede på Vitenskapsmuseet.

- Husker du å få med at det er kjempebra miljø her? flires det til farvel.

- Vi trenger lærlingene
Øyvind Ellingsen fra Institutt for bygg, anlegg og transport er en varm talsmann for flere lærlinger ved NTNU:

- Det er mye god hjelp i å ha en kontorlærling. Det er litt arbeid med opplæring og oppfølging, men dette får vi igjen i form av arbeidskraft, forteller overingeniøren.

- Lærlingene kommer oftest rett fra skolebenken og har med seg oppdatert teori innen fagområdet. De ser organisasjonen ”utenfra” og setter ofte søkelys på ting som vi andre har sett oss blinde på. Gjennom veiledningen og spørsmål fra lærlingen bidrar ordningen indirekte til en selvevaluering av lærestedet, sier Ellingsen, som beklager at det er alt for få kontorlærlinger ved NTNU.

- Jeg håper det blir flere til høsten. Det hadde vært fint om det ble mange nok til at det kunne blitt en lærlingegruppe som kunne delt sine erfaringer.

FLOTTE Å SE PÅ, men må bli hjemme i Trondheim når EM for taksidermister går av stabelen i mai.

Fylkets flinkeste
En av Ellingsens lærlinger, Heidi Aleksandersen, utmerket seg litt ekstra i fjor, og ble nylig tildelt Lærlingeprisen 2005. Yrkesopplæringsnemnda i Sør-Trøndelag har i mange år delt ut en opplæringspris til lærebedrifter og andre som i særlig grad har bidratt til å øke interessen for fagopplæringen i arbeids- og næringsliv.

Yrkesopplæringsnemnda vedtok at det fra 2003 skal kåres en ”årets lærling” i Sør-Trøndelag, som en påskjønnelse til dem som viser faglig dyktighet utover det vanlige.

- Det kom ikke som noen overraskelse på oss ved instituttet at akkurat Heidi ble årets lærling. Hun har gjort en strålende jobb, og fortjener virkelig prisen, konkluderer Øyvind Ellingsen.

Tekst og foto: Kenneth Stoltz