LESERBREV

Johnsson og Brekke: Åpen forskningspublisering? (18.4.06, 11:14)

Internasjonale fagtidsskrift er blitt for dyre. Departementets politikk for honorering av publikasjoner støtter en uheldig utvikling. Noe må gjøres, og ”open access” er et aktuelt alternativ som fortjener støtte.

Forskningspublisering er blitt et ”hot” tema. Kunnskapsdepartementet har begynt å vurdere hvor forskerne skal publisere og gir som kjent universitetene midler ut fra sine preferanser. Oppmerksomhet er også viet kostnadene for publiseringen av forskningsresultatene - både universitetsbibliotek, universitet og forskere har problemer med prisstigningene. Grunnen er den voldsomme økningen av abonnementskostnadene – noe som igjen har sitt opphav i de gevinster som forlagsverden har tatt ut.

Nye publiseringsformer
Ved NTNU har biblioteksdirektør Ingar Lomheim tatt opp situasjonen i Universitetsavisa (09.01.06). Han fokuserer prisverdig på nye publiseringsformer hvor publikasjonene legges ut på institusjonelle, elektroniske arkiv, tilgjengelige for alle i fulltekstformat. Dette er en trend som forskerne ikke har tatt opp i tilstrekkelig omfang.

Internasjonalt vokser det fram en bevegelse for å kunne forsyne internasjonale forskningsmiljøer med komplette forskningsartikler, på en mye billigere måte enn via de eksisterende abonnement. Det er en viktig utvikling som også Kunnskapsdepartementet skulle ha tatt opp i sine vurderinger.

Dyre fagtidsskrift
Det er nemlig dyrt å abonnere på forskningstidsskrifter. Mange av de internasjonale forlagene tar ut skamløse gevinster. Abonnementskostnadene har i en rekke år blitt radikalt høynet – ofte med 15 – 20 prosent per år. Det faktum at tidskriftene også foreligger i elektronisk form har ikke forandret på disse drastiske kostnadsøkningene. De norske universitetsbibliotekene har slått alarm, men uten store resultater.

De internasjonale tidskriftsforlagene har sugerør direkte inn i universitetenes budsjetter. Noe forenklet kan man beskrive forlagenes økonomiske situasjon på følgende måte: Forskerne tilbyr sine artikler gratis, tidsskriftene bruker gratis andre (anonyme) forskere for faglig vurdering, tidskriftsredaksjonene består av internasjonale forskere som arbeider gratis. I tillegg må forskerne ofte betale publiseringsavgift per publisert side, for ikke å snakke om ekstrakostnader for fargefigurer.

Færre abonnement
Som man ser, er hvert eneste skritt i denne kjeden betalt av den norske stat (via universitetslønninger eller andre budsjettposter). Tidskriftutgivelsen koster selvfølgelig noe, men de eksploderende abonnementene ligger langt over indekshøyningene.

Situasjonen har nå i perioder ført til en rask reduksjon i antallet abonnement fra universitetsbibliotekene – til forskernes frustrasjon. Verden over er man fortvilet over situasjonen. NTNUs bibliotekdirektør peker derfor på en internasjonalt bekymringsfull situasjon.

Initiativ om åpen tilgang
Som en prinsipiell motvekt har man startet ambisiøse prosjekt som går i retning av såkalt ”open access”. Denne måten å gjøre artikler tilgjengelige på, får nå støtte fra flere universiteter og fra tunge forskningsinstitusjoner, flere lands forskningsråd etc.

I Sverige er spesielt Lunds Universitet i fronten, og har også undertegnet den såkalte Berlin-deklarasjonen fra 2003 om åpen tilgang til ’knowledge in the sciences and humanities’. Vetenskapsrådet i Sverige er også en av undertegnerne av deklarasjonen. Hvor står de norske universitetene i denne situasjonen, hvor står det norske Forskningsrådet?

En av de drivende kreftene bak ”open access” systemet har vært bibliotekar Ingegerd Rabow, nå ved Lunds universitetsbibliotek, tidligere Karolinska Institutet. Det er en stor anerkjennelse at det humanistiske fakultetet ved Lunds Universitet ved årets doktorpromosjon vil tilkjenne henne et æresdoktorat. Rabow gjør den internasjonale forskningen en tjeneste som går langt utover faglige grenser.

Taust i Norge
Det er faktisk merkelig taust om situasjonen i Norge. Allikevel har Universitets- og Høgskoleembedet, UHR, prisverdig gitt en prinsipiell positiv uttalelse om generell tilgang til forskningsresultater. Men hvor ser vi resultatene? Vi vil peke på at Forskerforum (nr 3/2006) hadde en artikkel som understreker at det norske systemet for publisering og finansiering av forskning hindrer ”open access” og styrker internasjonalt maktmisbruk fra enkelt tidskriftforlags side.

Forskerne må vurdere hvordan de publiserer sine resultater. Den åpne internasjonale verden bør også få tilgang til resultatene – altså en åpen internasjonal publisering, mest mulig fri fra de tunge tidskriftskostnadene.

Detaljstyring av KD
Men paradoksalt nok ser vi nå i Norge isteden en satsing på detaljert styring av publiseringen fra Kunnskapsdepartementets side. Fra og med i år skal en del av et norsk universitets budsjett baseres på i hvilke fagtidskrifter forskerne ved universitetet publiserer. Universitetene skal få publiseringstildeling om deres forskere publiserer i tidsskrifter som står på Departementets lister og som altså etter Departementets oppfatning har størst betydning!

Den nevnte artikkelen i Forskerforum hadde tittelen ”Norge styrker maktmisbruk”.

Forskerne må få vurdere selv
Vår faste overbevisning er at forskerne selv er best egnet til å vurdere hvor forskningsresultatene når flest fagfeller og viktigste lesere.

Vi tror også at mange norske forskere forstår verdien av at informasjonen legges ut til ”open access” – ikke minst i tråd med en internasjonalt solidarisk informasjonsutveksling.

Kunnskapsdepartementets prosess bygger opp til en byråkratisk vurdering av forskernes publisering og kontroll på mange nivåer, mens penger, interesse og fokus skulle settes inn på selve forskningen.

Uheldige konsekvenser
Man kan se mange uheldige generelle konsekvenser av et slikt system (ved siden av økningen av kontrollfunksjon og byråkrati):

Publiseringspolitiske konsekvenser. Departementets liste over tidskrifter er basert på internasjonale trender og diskuterbare kriterier, og synes å favorisere publisering i amerikanske tidskrifter og/eller publisering i kapitalsterke forlagstidskrifter.

Økonomisk gevinst av publisering. Som sagt: Enkelte kommersielle tidskriftsforlag har formidable gevinster av virksomheten. Departementets tildelingspraksis betyr her en fordyrende faktor for universiteter og forskere og berører ikke publisering via internett. Dette var ikke tema i den merkelige prosess som skjedde for å plukke fram ”favoriserte” tidskrifter.

Departementets tiltak betyr også at det for forskerne blir vanskelig å arbeide på nybrottsområder og nye tverrfaglige områder, hvor tidskriftene ikke har høy vekt i rankinglistene eller er relativt nystartete. Innenfor enkelte fagfelt kan forskningsområder som er representert ved norske universiteter synes å falle helt utenfor.

Det vil bli vanskelig å satse på forskningsområder som har stor nasjonal betydning, men kanskje internasjonalt ikke vektlegges like mye. Dette vanskeliggjør ”spesielle” strategier for universiteter, eller ”særpregete” norske satsinger.

Satsing på teknologi vil kunne bli lavere prioritert fordi publiseringspraksis ofte er annerledes innen teknologi enn innenfor mange andre fagfelt. Dette er jo et problem for NTNU.

Trivialisering av forskningsvurdering. Det finnes en reell fare for at man vil se på vurdering av forskningspublisering som en enkel regneøving, og man kan frykte at evalueringer av forskningsinnsats på forskjellig plan blir en rent byråkratisk oppgave uten forankring i faglig ekspertise. Dette ville være svært uheldig for eksempel for fagevalueringer som Forskningsrådet gjennomfører.

Nytt publiseringsbyråkrati
Det er deprimerende å se hvordan departementet er i ferd med å skape et nytt ”publiseringsbyråkrati” og at ”open access” politikk ikke blir drøftet.

Nettet er fullt av informasjon om dette. I Bergen skal det i mai avholdes en internasjonal konferanse om ”Current Research Information Systems”. Vi håper ansvarlige kan ta seg tid til å følge med.

Og: skal vi etter hvert få samme departementale vurdering av publiseringskanaler når det gjelder populærvitenskapelig publisering?

Norsk forskning trenger hjelp til å motarbeide fordyringer og biblioteksnedskjæringer og et voksende byråkrati!

Anders Johnsson (NTNU), Asgeir Brekke (UiTø)
Professorer i fysikk og medlemmer av Norsk Fysikkråd