|
LESERBREV Eivind Hiis Hauge: Samlokalisering, igjen
(18.4.06, 12:53) En avgått rektor bør selvsagt være forsiktig med å blande seg i etterfølgerens problemer. Men siden jeg har et medansvar (som jeg er stolt av!) for den vanskelige valgsituasjon ledelse og styre nå befinner seg i, tar jeg likevel sjansen. Denne gangen skal jeg forsøke å beherske tilbøyeligheten til polemiske kvikkheter, selv om fristelsen er stor. Dette innlegget er langsomt og omstendelig. Tåler ikke den ærede leser en slik tilnærming, er det på tide å avslutte lesingen her. Det har vært med blandet fornøyelse jeg har fulgt debatten fra sidelinjen. Det beste som kan sies om enkelte av innleggene er at de demonstrerer at takhøyden ved NTNU i forhold til å uttrykke kritikk av ledelsen er betryggende. Om romsligheten er like stor i forhold til kollegaen på nabokontoret, hvis hun faktisk skulle ha en viss sympati for samlokaliseringsprosjektet, vet jeg ikke. Men man kan jo håpe.
Den nedlatende tonen respekterte kolleger tillater seg i forhold til studentene som gruppe, er i alle fall lite oppmuntrende. Som gruppe betraktet er studentene de som er minst bundet av nærsynte egeninteresser i denne saken, og som utdanningsinstitusjonens ”kunder” med ekte interesse for NTNUs utvikling, kan studentenes oppfatninger ikke oversees. Også studentene har, i utgangspunktet, krav om å bli møtt med interesse og respekt!
Roller
NTNU har tatt mål av seg til å bli blant de ti beste teknisk-naturvitenskapelige universitetene i Europa. Slike formuleringer har mange tolkninger, og kan selvsagt diskuteres. I stedet for å bruke energi på formaldiskusjoner rundt kjappe slagord, burde vi alle slutte opp om den offensive tanken bak: NTNU vil gjøre sitt ytterste for å levere kvalitet, flagge hovedprofil og samspill på tvers, leve opp til sine nasjonale forpliktelser og styrke sitt internasjonale renommé. Og som en del av dette: Vi vil, dersom vi får sjansen til det, demonstrere i praksis at bedre rammevilkår gir resultater.
Et universitet er en kompleks organisme, der mange roller skal fylles godt om helhetsresultatet skal bli førsteklasses. Når det påpekes at ”intet universitet er blitt verdensledende på grunn av sin administrasjon, visjonære strategier eller campusløsning”, er det i snever forstand selvsagt riktig. Primærvirksomheten er og blir utdanning og forskning, og et universitets renommé er først og fremst tuftet på de forskningsresultatene det kan vise til.
Men utsagnet fordreier helhetsbildet. For å bli i idrettsanalogien: Også gullmedaljevinnere er avhengige av en strategisk idrettsledelse og et dyktig støtteapparat. Et førsteklasses NTNU forutsetter en effektiv og innsiktsfull administrasjon, og solid teknisk assistanse.
Dessuten er NTNUs utvikling avhengig av en dyktig ledelse og et styre med overblikk og fremsyn. Et styre som, etter moden overveielse og med respekt for studentenes, lærernes og forskernes virkelighet, har vilje og evne til å ta overordnete grep.
NTNU har tatt mål av seg til å være kreativt, konstruktivt og kritisk. Den kombinasjonen har i alle fall undertegnede stor sans for. Et universitet lever av kreativt å rette kritiske søkelys mot faglige problemstillinger, mot samfunnet rundt seg, og mot seg selv. Naturligvis skal også ledelse og styre utsettes for kritikk, det skulle bare mangle!
Når for eksempel kritiske spørsmål rettes mot grunnlaget for økonomiske beregninger i utredningen om NTNU 2020, er det både nødvendig og sterkt ønskelig. Utredningen skal utfordres! Men skal dette bli også konstruktivt, forutsettes det at kritikken inkluderer en smule selvkritikk. Motmeldinger i form av raske, amatørmessige overslag kan ikke med rimelighet forlange samme vekt som et grundig utredningsarbeid, selv om også utredningen inneholder åpenbart usikre aspekter. Og den som stiller kritiske spørsmål, bør også vise interesse for de svar som gis.
Hovedpoenget er at internt samspill som er kreativt og konstruktivt i tillegg til kritisk, fordrer et minimum av gjensidig forståelse og respekt på tvers av faglige skillelinjer, og på tvers av organisatoriske. Selvsagt, ja vel. Men noen banaliteter er for viktige til ikke å gjentas.
En inspirerende marsjordre
Slik jeg ser det, er det utslag av en merkelig rolleforståelse når et opprop for å hindre utredning av samlokaliseringsmuligheten samler tusen underskrifter. Hvis det er noe som tilligger ledelse og styre, må det være å vurdere slike overordnete, strategiske grep som en eventuell samlokalisering vil være.
Universitetene blir jevnlig beskyldt for ikke å følge opp visjoner og strategier med konkrete tiltak. Fra mitt utsiktspunkt er utredningen av mulighetene for samlokalisering en viktig del av konkretiseringen av NTNUs visjoner.
At de som den gang var motstandere av NTNU-konseptet nå er mot samlokalisering, er derfor ikke overraskende. Men konseptet ligger fast, bekreftet igjen og igjen: NTNU har marsjordre som et breddeuniversitet med en klar hovedprofil, med internasjonale ambisjoner, et nasjonalt ansvar, og en spesiell utfordring i forhold til samspill på tvers. Slik jeg ser det, er dette en innsiktsfull, fremtidsrettet og inspirerende marsjordre!
Utgangspunktet var derfor enkelt: De aller fleste vil være enige i at et geografisk samlet universitet (med noen unntak som er uomgjengelige) i seg selv vil være en styrke. Spørsmålet var og er om dette lar seg realisere på en god måte i Trondheim. Om arealene tillater det, og om økonomien går i hop.
Påstanden om at ledelsen allerede hadde (eller har) bestemt seg blir stadig gjentatt, men stiller saken presist på hodet. Utredninger og høringer har nå gitt styret et grunnlag for å trekke en ansvarlig konklusjon. De tusen, derimot, trengte ingen gjennomgang av sakskomplekset for å trekke sin.
Noen utdypende kommentarer til emner som har vært diskutert:
Tverrfaglig utdanning
Det burde være åpenbart at en samlet campus øker fleksibiliteten i forhold til tverrfaglighet i utdanningsprogrammene, og gjør det lettere for den enkelte student å inkludere ett og annet ukonvensjonelt emne i egen fagkrets. Gode transportløsninger kan redusere ulempene ved delt campus, men ikke fjerne dem.
Spørsmålet er da: Er dette av strategisk betydning for NTNU? Selv om NTNU i hovedsak tar sikte på å utdanne kandidater som har gått i dybden ved å fokusere på en begrenset fagkrets, er mitt svar på spørsmålet et definitivt ja. Sivilingeniørprogrammene illustrerer dette. Denne utdanningen har lang tradisjon for å inkludere emner utenfor egen fagkultur. Begrunnelsen er åpenbar: Skal en fersk sivilingeniør kunne gjøre en god samfunnsjobb, forventes et minimum av kunnskaper og ferdigheter ut over de snevert faglige.
Etter påtrykk utenfra ble ikke-tekniske fag styrket ved revisjonen av sivilingeniørstudiet på midten av 90-tallet. De fleste programmene har nå karakteren 90-10, som betyr at ca 10 prosent av tiden brukes til ikke-tekniske fag. Men i tillegg til 90-10 programmene, finnes programmer av typen 50-50.
Det eldste eksemplet er Studieretning for biofysikk og medisinsk teknologi, som etter to år felles med andre på Linjen for fysikk og matematikk, fra tredje år ”starter på nytt” med biofag rettet mot medisinske anvendelser. Denne studieretningen ble startet for over 30 år siden (til atskillig skepsis), og har til fulle vist sin eksistensberettigelse.
Et annet 50-50 eksempel er Linjen for industriell økonomi som kombinerer grundig basisinnsikt i naturvitenskapelige og tekniske fag med kunnskaper om økonomi og ledelse. Igjen en stor suksess, både ved opptaket og i forhold til arbeidsmarkedet etter studiet.
Innhold og innretning av 10-prosentdelen av programmene bør selvsagt diskuteres med jevne mellomrom i lys av utvikling og erfaringer. Og med bl.a. globaliseringen som drivende kraft, vil behovet for enkelte nye 50-50 programmer sannsynligvis melde seg. Dragvoll-fag vil rimeligvis være aktuelle i slike sammenhenger. (90-10 og 50-50 programmer innen sivilingeniørstudiet er mer utførlig diskutert i et kapittel, skrevet av Torbjørn Digernes og undertegnede, i NTVAs nylig utkomne jubileumsbok.)
Selv om sivilingeniørprogrammene har lang tradisjon for å inkludere emner fra andre fagkulturer, er de ikke lenger alene. Som et første skritt gjelder nå kravet om et tverrfaglig innslag i alle masterprogrammer. Dette er et viktig første skritt som, etter min oppfatning, bør følges av flere.
Her synes jeg nok at Gløshaugfolket har noe å lære av Dragvollfolket: Tilbudet av Gløshaugfag tilpasset Dragvollstudenters bakgrunn og interesser er langt magrere enn motsatt. Manglende allmennkunnskaper om naturvitenskap og teknologi erkjennes i dag som et demokratisk problem. Kreative lærere på Gløshaugen kan faktisk gjøre noe med dette, og emnet Medisin for ikke-medisinere kan tjene som inspirasjon!
Samlokalisering er selvsagt ingen nødvendig forutsetning for å kunne takle studieutfordringer av den typen som her er skissert. Samlokalisering er heller ikke tilstrekkelig: Fortsatt er avstanden i studieadministrative kulturer innen NTNU minst like stor som den geografiske.
Administrative snubletråder for studenter som går på tvers er fortsatt altfor mange. Men at snubletråder av alle slag lettere fjernes med et geografisk samlet universitet, burde være åpenbart. Samlokalisering er derfor en viktig del av svaret på de strategiske utfordringene på utdanningssiden.
Tverrfaglig forskning
Mens samlokalisering gir umiddelbare, lett synlige fordeler på utdanningssiden, er forholdene mer komplekse når det gjelder tverrfaglig forskning. Tverrfaglig forskning er en overskrift som dekker et bredt spektrum av aktiviteter, med faglig avstand mellom deltakerne som en viktig parameter.
Da NTNU ble konsipert, var Stortinget mest opptatt av de store faglige spenn, fra Dragvollforskning på den ene siden til forskning på Gløshaugen og Øya på den andre.
Samspill som trosser store faglige avstander er viktig nok, mange sentrale problemstillinger i samfunnet krever en forskningsmessig tilnærming der helt forskjellige faglige komponenter er dømt til å spille sammen. Likevel, de fleste og ofte mest fruktbare tverrfaglige prosjektene involverer forskere som befinner seg innen noenlunde like forskningskulturer.
NTNU må være åpen for allslags varianter av tverrfaglige muligheter, fra parallelle prosjekter innrettet mot å belyse et problemkompleks fra helt forskjellige vinkler, til tett daglig vekselvirkning på tvers. I første kategori er geografisk nærhet av mindre betydning, i siste kan den være helt avgjørende.
Positive erfaringer med forskningssamarbeid over store avstander blir ofte brukt for å ”dokumentere” at geografisk nærhet er irrelevant. Mon det. Jeg har selv erfaringer med slikt fjernsamarbeid og vet at når problemstillingene er veldefinerte og metodene omforente, ligger det meste til rette for fruktbart samspill over nettet. Men ved oppstarten av et prosjekt, og også ved kritiske veivalg underveis, er direkte kontakt over noe tid bortimot en nødvendighet. Særlig gjelder dette når en gruppe av forskere med forskjellig fagbakgrunn skal snakke seg sammen til en felles forståelse av det foreliggende problem.
Tverrfaglighet kan oppstå på forskjellig vis. Mange tverrfaglige prosjekter er startet opp ved initiativ fra forskere som har sett nye faglige muligheter. Ære være dem for det, intet er bedre enn at initiativet kommer nedenfra.
Men når storsamfunnet ser behov for forskningsinnsats rettet mot komplekse, flerfaglige problemstillinger, og samfunnet (ved Stortinget, Forskningsrådet etc) forventer at NTNU skal være på hugget når det gjelder tverrfaglighet, kreves det også initiativ på ledelsesnivå.
Ett slikt initiativ var rektor Spjøtvolls oppstart (til betydelig skepsis i organisasjonen) av fem tematiske satsingsområder. Utviklingen innen de fem har vært forskjellig, og jeg skal ikke foregripe den detaljerte evaluering som er på trappene. Likevel, at dette initiativet fra rektors side i all hovedsak var et riktig grep, kan det ikke være tvil om. Det har ført til konstruktivt lagspill internt og har skaffet betydelig tilleggsfinansiering eksternt.
De fem første tematiske områdene ble etablert innen NTNUs hovedprofil. Likevel, i mange faglige sammenhenger ble behovet for å trekke med fagfolk fra humaniora og samfunnsfag raskt tydelig.
Omvendt, da det sjette satsingsområdet Globalisering ble startet for to år siden etter prisverdige initiativ fra HF-fakultetet, var det åpenbart at teknologi måtte med som en viktig driver i globaliseringsprosessene. Gløshaugmiljø ble derfor inkludert som aktive medspillere.
Så kan en si: Midt i alt dette moteriktige maset om tverrfaglighet må en ikke glemme det grunnleggende faktum at god tverrfaglighet forutsetter solid faglighet. Selvsagt ikke! Det er heller ikke slik at hver enkelt forsker på død og liv må kunne skilte med eget tverrfaglig alibi. Som individer er vi forskjellige, og har våre sterke og svake sider. Vi trenger forskere med evnen til konsentrert å bore i dybden på smale felt.
Samtidig trenger fagutviklingen og NTNU som institusjon forskere som har nysgjerrighet og samarbeidsevner på tvers. Det NTNU må fremelske er samspill med respekt for andres styrker og raushet i forhold til de tilhørende svakheter. Det skurrer i mine ører når førsteklasses sektorforskere nærmest skryter av sin manglende interesse for lagspill på tvers.
Kulturelt mangfold og institusjonell identitet
Noen debattanter har gitt inntrykk av at målet om et mer sammensveiset NTNU, en tydeligere NTNU-identitet, er en alvorlig trussel rettet mot det kulturelle mangfold. Enkelte har til og med gått så langt som å antyde at separate campuser nærmest er påkrevd for å bevare lokal kultur.
Den slags har vi hørt før i andre politiske sammenhenger, og fra kilder vi vanligvis ikke liker å koples sammen med. Mitt naivistiske syn er at forskjelligartede kulturer utfordrer og beriker hverandre best ved å komme i direkte inngrep. Slik direkte kontakt vil styrke de verdifulle kulturforskjellene, og blottstille de verdiløse. Debatten rundt samlokaliseringen tyder på at NTNU, for å si det pent, har et forbedringspotensial langs kulturaksen.
NTNU og lokal politikk
Selv om ledelse og styre ved NTNU skifter over tid, kan vi regne med at utgangspunktet for ledelsesfilosofien ligger fast: Et bilde av NTNU som et internasjonalt orientert breddeuniversitet med en markert hovedprofil og et tydelig nasjonalt ansvar.
Det er ingen motsetning mellom dette og en nøktern konstatering av at NTNU befinner seg i Trondheim, og at byen, regionen og universitetet har sammenfallende interesser av å gjøre hverandre gode.
Skal NTNU ha tiltrekningskraft på kvalitetsstudenter, norske og utenlandske, og på førsteklasses forskere og lærere, er det en åpenbar fordel at Trondheim fremstår som en hyggelig og veldrevet by, med gode boligtilbud, effektive kommunikasjonsløsninger, et blomstrende kulturliv og et variert næringsliv med driv og utviklingsoptimisme.
Da er det svært positivt at kommune og region nå ser klart at deres viktigste partnere i arbeidet mot slike mål nettopp er NTNU, HiST, Sintef og St.Olavs hospital. I løpet av de siste 10-15 årene er Trondheims selvbilde som Kunnskapsbyen eller Teknologihovedstaden blitt stadig tydeligere.
Denne positive utviklingen må NTNU følge opp ved å være en krevende og tillitbyggende samarbeidspartner med lokale politiske myndigheter.
Styret har ansvaret
Styret skal ta en avgjørende beslutning 10. mai. Styret kan stoppe prosessen, eller det kan velge å gå videre. En eventuell positiv beslutning må rimeligvis være et ja betinget av politiske avklaringer, lokalt og nasjonalt.
Min rolle er ikke lenger rådgiverens. Styret har nå bedre forutsetninger enn meg for å veie fordeler mot ulemper ved en samlokalisering. Og jeg regner med at styret tar det ansvar det selvsagt har for NTNUs langsiktige utvikling, at det ikke lar seg forvirre av nostalgiske ulyder, og at det demper betydningen av kortsiktige problemer.
Midlene kan vi diskutere, men målet er vi sammen om: Et styrket NTNU fremover!
Eivind Hiis Hauge | 
