LESERBREV

Kolbein Bell: NTNU og kvalitet (19.4.06, 09:21)

Verden må se veldig annerledes ut fra Hovedbygningen på Gløshaugen enn fra et skarve institutt, skriver innsenderen, som savner den begeistringen vi er avhengig av om vi skal løfte oss.

Det nærmer seg 10. mai, og nå er vel kanskje det meste sagt, og vel så det, om samlokalisering eller ikke ved NTNU. Det har vært mange gode innlegg - jeg vil spesielt fremheve Knut Holts innlegg i UA 10.04.06 (Holts innlegg), som jeg tror summerer opp betenkelighetene til svært mange av oss.

Egentlig hadde jeg tenkt å la det bli med det jeg har sagt tidligere, men jeg kan ikke helt dy meg for å be om spalteplass til noen kommentarer på tampen.

Det er påstandene om samlokaliseringens positive effekt på kvaliteten jeg blir en smule provosert av. Men først noen ord om selve prosessen. Jeg har vært motstander av dette prosjektet fra dag en, og motstanden har ikke blitt mindre i løpet av de snart to årene denne saken har rullet og svidd av betydelige ressurser (ikke bare penger).

Ble vi klokere av utredningen?
Det var mange av oss som mente at det var lite å utrede og som advarte mot at her var det stor fare for at bordet ville fange, men nei, både styret og andre toneangivende personer mente det var særdeles viktig å få saken skikkelig utredet for å se om det var fysisk og økonomisk mulig å flytte Dragvoll til byen.

For godt og vel en måned siden forelå så utredningsrapporten, prislapp 20 mill. Til tross for luftige planer og flotte tegninger, og økonomisk akrobatikk på høyt nivå, ble vi så mye klokere? Det har vel aldri vært tvil om at man med dagens vilje til å bygge tett ville klare å presse inn de nødvendige kvadratmetrene på og ved Gløshaugen – det ble jo dokumentert allerede da saken først dukket opp i Adresseavisen en junimorgen i 2004.

Og etter at dette er blitt en salig blanding av universitets- og høyskolepolitikk, byutvikling og eiendomsforvaltning, og med mange aktører, noen visstnok med penger i bakhånd (HiST), andre med ”politiske” penger, og ikke minst tunge utbyggingsaktører med sterke egeninteresser, var det vel heller ingen overraskelse at bunnlinjen ble grønn.

Studenter og ansatte splittet
Av alle innleggene i UA kan det se ut som om dette er en sak som splitter studentene og de ansatte. Jeg håper bildet ikke er fullt så sort/hvitt som en kan få inntrykk av, for jeg vil jo like å tro at kvalitet er like viktig for studentene som det er for oss ansatte. Jeg er rimelig trygg på at det er institusjonens renommé innen undervisning og forskning de aller fleste av oss er opptatt av, og som ligger bak når vi argumenterer mot samlokalisering.

I diskusjonen om vår kvalitet fokuseres det nokså ensidig på forskningen, det sies lite om undervisningen. Den skal visstnok kvalitetsreformen ta vare på. Tja, mon det – den har vel mer med kvantitet enn kvalitet å gjøre?

For meg er undervisning og forskning to sider av samme sak når det snakkes om kvalitet. De klatrer på hverandre, og jeg tror vi er helt avhengige av god undervisning, som tiltrekker seg de dyktigste studentene, om vi over tid skal holde høy kvalitet på vår forskning. Vi kan nok for en kortere periode hente inn dyktige unge forskere fra andre himmelstrøk, men det vil ikke regenerere vårt eget system en gang.

For lett studium?
For sivilingeniørstudiet er normert studiebelastning fire emner, à 7,5 studiepoeng, pr semester. Ifølge studiehåndboken er alle disse emnene ført opp med en ukentlig studiebelastning på 12 timer, dvs. en (normert?) studieuke på 48 timer. Vårt nye, nettbaserte kvalitetssikringsopplegg (som er blitt en meget omfattende affære) har i sitt basisdokument også noen synspunkter på dette. Der står det at ett studiepoeng tilsvarer 30 timers innsats (som omfatter alt som har med emnet å gjøre). Multiplisert med 7,5 blir dette 225 timer pr semester. 15 effektive uker à 12 timer blir 180 timer, og da er det fortsatt igjen 45 timer (!) til eksamensforberedelse.

Hvor stor innsats får vi så fra våre (heltids-) studenter? Her varierer det litt, men jeg tror ikke vi gjør studentene urett om vi sier at gjennomsnittsinnsatsen ligger på ca 35 timer pr uke (personlig tror jeg det er i overkant). Selvsagt er det mange studenter som arbeider mer enn dette, men, og det er det viktige, det er et altfor stort antall som ligger godt under 30 timer pr uke, og det er ofte disse vi bruker mest ressurser på og som genererer minst entusiasme (hos både dem og oss).

Gjennom særdeles liberale gjentaks- og kontinuasjonsordninger godtar vi stilltiende dette. Tror man virkelig at dette er oppskriften for fremragende kvalitet? For å svare ja på det spørsmålet tror jeg man må redefinere kvalitetsbegrepet, og en artikkel i UA nylig kan tyde på at vår ledelse er i ferd med nettopp det?

Også det faktum at det spriker mye i oppfatningen (til oss faglærere) om hva et studiepoeng er, representerer et minefelt for undervisningskvaliteten. Forskjellen mellom såkalte tunge og lette emner er, som kollega Arne Halaas også nylig har pekt på, helt uakseptabel – og jeg våger påstanden at det er ikke de ”tunge” emnene som er problemet.

Sett strenegere krav
Det er ikke vanskelig å være enig med rektor når han hevder at en student som skal begynne å studere til sivilingeniør bør ha mattekunnskaper svarende til minst 4. Ei heller var det vanskelig å forutsi hva vår kunnskapsminister ville si om dette.

Men det finnes en annen, og etter min mening vel så god måte å løse dette på. Gjør det helt klart at vi mener en student som begynner på sivilingeniørstudiet bør ha både interesse og ferdigheter i matte svarende til 4. Men det kan jo hende at noen har det uten å ha fått vist det, og mener de det, og det er plass, bør de få prøve seg.

Men, og det er det viktige, og det gjelder alle sammen, begynner de først så må de også prestere (første året), hvis ikke må de finne på noe annet. Det er ikke mer enn en fornuftig innstramming av de omtalte gjentaks- og kontinuasjonsordninger som skal til (og litt is i magen!) – og dette er det vel vi, og ikke departementet som bestemmer?

Når vi har lagt nivået for å ”stå” i et emne på 36 prosent som, selv om det nå skal heves til 40 prosent, er skremmende lavt i internasjonal sammenheng, bør faktisk ikke en seriøs student med de nødvendige holdninger/forutsetninger stryke.

Det kan nok hende at om vi praktiserte et slikt ”strengt regime” så vil noen (og jeg tror ikke det ville bli mange) måtte forlate oss etter et år. I dagens mangslungne utdanningstilbud vil jeg ikke se på dette som noen ulykke, for verken dem eller oss. Og det er atskillig bedre enn at vi skal ”slite” lite motiverte studenter gjennom med gjentak på gjentak, og sende dem ut med papirer som neppe vil kvalifisere dem til ingeniørarbeid.

Et mer givende studium
Jeg tror faktisk at de aller fleste studentene vi nå har innen sivilingeniørstudiet har forutsetninger for å gjennomføre et kvalitetsstudium om de, ved å øke innsatsen opp mot det normerte, tar ut sitt potensial, og som bonus får et mer givende studium.

På kort sikt vil vi neppe bli fremragende, men vi ville helt klart kunne komme opp på et anstendig internasjonalt nivå. Og etter hvert som det ryktes at vi er krevende, så vil også de dyktigste studentene se seg tjent med å komme til Trondheim. For dem er det vårt faglige nivå som teller, ikke hvor bygningene ligger.

Nå har vi i ca 10 år fått høre fra vår ledelse om, delvis hvor gode vi allerede er (ved festlige anledninger) og ikke minst hvor gode vi skal bli. Dette har vært brukt som påskudd for å starte og kjøre den ene ”organisatoriske” prosess etter den andre (samtidig som vi opplever at ressursene på vårt nivå krymper).

Hvor er begeistringen?
Jeg har etter hvert kommet til at verden må se veldig annerledes ut fra Hovedbygningen på Gløshaugen enn fra et skarve institutt. Men det forundrer meg at man ikke i større grad har villet/evnet å ”selge” sine visjoner og overbevisninger til det operative nivået. Er man virkelig så overbevist om egen visdom og evne til å se inn i fremtiden at man helt kan frikoble seg instituttene som, når det kommer til stykket, er de som skal gjøre jobben?

Kollega Krill oppfordrer styret til å gå mot ”folkeviljen” og hevder at raseriet (det var da voldsomt) vil gi seg når beslutningen er tatt, og rektor håper og tror at vi vil være lojale i forhold til et eventuelt flyttevedtak. Til Krill er det å si at det vel ikke er raseri det dreier seg om, snarere undring, frustrasjon og resignasjon, og til rektor tror jeg at jeg kan si at vi forholder oss lojalt til vedtak, men hva med begeistringen som jeg tror du er helt avhengig av om vi skal løfte oss?

Kolbein Bell
Institutt for konstruksjonsteknikk