LESERBREV

Tore R. Jørgensen: Synspunkter på utvikling av Trondheim og NTNU (21.4.06, 15:10)

Hvorfor jeg mener en kraftfull utvikling av NTNU med dagens campuser er best for Trondheim og NTNU

Siden kun alternativet med flytting av Dragvoll er utredet, kan diskusjonen lett bli for eller mot flytting. Det skaper den underlige situasjonen at tilhengerne av det store og usikre flytteprosjektet framstår som fremtidsrettede forandringstilhengere mens motstandere av flytting framstilles som bakstreverske som kjemper gamle slag.

Jeg mener en kraftfull utvikling av NTNU med utgangspunkt i dagens campuser på Tyholt, Dragvoll, Kalvskinnet, Ringve og Øya er det beste og mest fremtidsrettede for byen og NTNU. Videre vil jeg bruke den retten jeg er oppfordret til å bruke – å ytre meg – før saken avgjøres. Til tross for at det kan påvirke min arbeidssituasjon velger jeg å opprettholde min personlige integritet som jo skal være viktig ved NTNU.

Flyttetilhengerne mener at NTNU skal flytte meget store steiner som er lagt i en historisk utvikling av NTNU. Da må det også være tillatt å lette på andre, og mindre steiner, når fremtiden diskuteres.

Målet og veien
Jeg er meget ydmyk i forhold til våre muligheter for å komme blant de høyest rangerte universitet i verden. Likevel er det rett å forsøke etter beste evne. Ut fra erfaring vet jeg hva som kreves for å komme i selskap med de beste.

I mitt ansvarsområde lyktes vi å komme i toppskiktet hvor bl.a. Stanford reklamerte med at NTNU (NTH) var deres samarbeidspartner. Cambridge, Oxford, HUT (Helsinki University of Technology) og tilsvarende var våre partnere. Jeg var i en ryddig og vel fungerende organisasjon hvor stort sett alle trakk i lag, fra rektor og til studenter.

Man delte en idé. Vi hadde gode partnere eksternt og fokus på våre samfunnsutfordringer. Mange vitenskapsfolk ved NTNU vet også hva som kreves av konsentrasjon, hardt arbeid ut over regulert arbeidstid og langsiktighet.

Vi vet mye om hva vi kan oppnå i 2020. Dagens 35 – 50 år gamle vitenskapelig tilsatte vil skape de resultatene vi vil bli bedømt etter både innen forskning og utdanning. Dessuten kan vi rekruttere nye medarbeidere hvis vi er konkurransemessig attraktive.

Mange universiteter er ute etter de gode talentene. Den eneste farbare vei for dagens rektor og styre er å utvise tillit til våre yngre ansatte, skape gode arbeidsforhold for de hurtigst mulig og få fokus på våre faglige samfunnsutfordringer. Ultra posse nemo obligatur. Man skal ikke pålegge folk mer enn de har muligheter for å mestre.

Nok interne omorganiseringer
Ti års famling og intern selvopptatthet må opphøre. Ledelse, administrativ kapasitet og våre organ må bruke ressurser, inklusive den begrensede mulighet man har for å påvirke politiske organ, til å drøfte de samfunnsutfordringer NTNU ønsker å arbeide med og til å få mest mulig ressurser til å gjøre dette.

Man kan selge arealer på Dragvoll i biter, hvis det blir mulig og ønskelig, for å finansiere bygg til spesifikke forskningsformål ut over det man måtte evne å få av andre ressurser.

Å kaste våre sentrale medarbeidere ut i enda 4 års usikkerhet fram til en Stortingsbehandling og påfølgende interne flytteprosesser gjør at vi taper tempo. Tempo er som kjent viktig i strategiske spill. Dessuten fortjener ikke de som har satset sine talenter på NTNU, faglig og sosialt, at de av oss som verken skal arbeide her stort lenger eller bare er på midlertidig opphold, kaster de ut i fortsatte interne omorganiseringer og flytteprosesser.

Ledelsen kan ikke skifte ut nøkkelmedarbeiderne sine. Man kan heller ikke fortsette med å utvise manglende tillit til deres samfunnsengasjement, deres dømmekraft og deres vilje til å ville det beste for NTNU. Alle har akseptert NTNU nå. Man kjemper ikke gamle slag slik tidligere rektorer synes å mene. Man diskuterer hvordan NTNU skal utvikles videre og alle er i samme båt.

Dragvoll var og er viktig for byen og NTNU
Jeg var nyutdannet i by- og regionplanlegging og arbeidet i et konsulentfirma da Dragvoll ble besluttet og formet. På den tiden hadde Gløshaugen ekspansjonsarealer planlagt og regulert nærmere byen i Høgskolebakken, Vollabakken og mot Bakklandet.

Datidens studenter protesterte mot statens maktbruk og rasering. Byens politikere stoppet planene. De er nå bevart og bygget ut som sentrumsnære boområder. Det samme er boområdet sør for Hesthagen. Det ble omregulert for kort tid siden fra ekspansjonsareal for NTNU tilbake til boliger.

Utbygging på Dragvoll var en forutsetning for å bevare disse sentrumsnære boområdene og for å sikre framtidig ekspansjon. Hva tilsier at det skal være rett nå å omregulere tilsvarende boområder ved Tilfredshet gravlund for å skape en ny levende bydel – bort fra byens levende liv i en isolert universitetsgetto? Når vil studentene igjen bli motstandere av NTNUs rasering av folks bomiljøer?

SiTs monopol hindrer mer levende campuser
Det som hindrer utvikling av service på Dragvoll er at NTNU ikke har villet slippe andre til på sin tomtegrunn og at Studentsamskipnaden, hvor studentene har stor styringsmulighet, har monopol på å levere servicetjenester i universitetets arealer.

Hvis det slippes til næringsvirksomhet på deler av NTNUs arealer skapes grunnlag for en mer levende bydel. Felles for Dragvoll og Gløshaugen er at boområdene rundt bevares ved ikke å slippe til næringsvirksomhet der.

Dragvoll er i seg selv et godt arbeids- og studiested med omgivelser og ro som preger mange gode universitet – for de som vil arbeide for å skape, forske og lære. Det faglige samspillet med andre fagmiljø kan ivaretas på annen måte når det blir konkret hva man vil gjøre.

Kostbar "mulighet" for tverfaglighet
Men de som har brukt det generelle magiske ordet tverrfaglighet, har etter ti års tenkning ennå ikke klart å uttrykke hva de konkret vil gjøre. Uklart tenkt er uklart sagt. Man vil bare investere flere milliarder for å skape bedre ”muligheter”.

Det er allerede godt samarbeid mellom Dragvoll og Gløshaugen. De som har minst tverrfaglighet i sine utdanningsopplegg ser ut til å være mest tilhenger av forandring. Men det er jo allmenngyldig at det er lettere å foreskrive medisin for andre enn å ta den selv.

Ved å bevare Dragvoll kan dessuten Kalvskinnet videreutvikles som et levende kulturelt treffsted mellom byen og universitetet. Moderne lokaler til Vitensenteret, levende datamuseum med rom for NTNUs store datahistoriske samling og demonstrasjon av ny teknologi, videreutvikling av Vitenskapsmuseets flotte arbeid, samling av kunstutdanning (og arkitekt?) ved NTNU etc.

Delvis tomtesalg på Dragvoll kan finansiere mye som vil gi tilleggsverdier ut over hva vi har – ikke bare erstatte generelle kontor og studiearealer. Kanskje er det også rom for et signalbygg som byen ønsker seg, i Colonialmajorens sør-venstre hjertekammer hvis det ikke presses inn for mye kontor og møterom der?

Hva er fremtidens behov?
I Silicon Valley kaller man folk som skal påvirke utviklingen for evangelister. De skal skape entusiasme rundt nye ideer for å teste disse i markedet. Hvis ideene ikke fenger legges de bort. Det er et spill som spilles.

Noen misjonærer ved NTNU har prediket i minst 15 år at tverrfaglighet er fremtiden. Ordet er fremdeles ikke gitt konkret innhold eller satt i perspektiv, verken til det som faktisk foregår allerede eller til realitetene i samfunnet.

Det er klart at bedrifter som Nokia, Statoil og tilsvarende må drive tverrfaglig og kreativ utvikling. Nye bedrifter skapes ofte med nye tverrfaglige og kreative ideer. Men for hver ny ide som skal virkeliggjøres, trengs 10–100 ganger så mange fagspesialister som ideskapere.

Nokia har erfart dette og det preger utdanningen av spesialister ved HUT og i Oulu - og i Kista for KTH. Hvis alle eller for mange blir ”tverrfaglige” kan mye skapes, men lite virkeliggjøres. I det levende liv vil det kanskje vise seg at en balanse 90–10 er riktigere enn 50–50 – også i fremtiden. Siden det er få forunt å kjenne fremtiden er det vel stort sett bare de overbeviste evangelister som vil sette gård og grunn på spill for å virkeliggjøre den rette tro.

Jeg vil for eksempel også minne om at Google-gründerne Sergey Bin og Larry Page var spissfaglige nerder. Intervjuet med de i Life anbefales.

Internasjonal publiseringskultur vil NTNU neppe påvirke stort. Tverrfaglighet, slik evangelistene på NTNU forfekter, vil ikke føre NTNU oppover i internasjonal publisering. De har jo også selv påpekt at internasjonal publiseringkultur er et problem, men de synes å mene at det er alle andre som tar feil, ikke de selv.

Nedraste bygninger i vinter tyder på at fagligheten kunne vært bedre. Rensing av CO2 vil kreve spesialister etc. Livslang læring er også viktig. Vi skal jo ikke være utlærte når vi går ut av et universitet. Teknologene fra NTNU er BIs største kundegruppe for etterutdanning.

Det har vært bemerkelsesverdig at ingen av NTNUs sterkeste ideologiske forkjempere for ”tverrfaglighet” og kritikk av AVH og NTH-kulturene, har deltatt i debatten så langt. Dere utfordres! Kom ut av de lukkende rom.

Alle profesjoner har tverrfaglige behov. Innholdet utvikles hele tiden og er langt fremskredet i mange profesjonsutdanninger på Gløshaugen. Det var selvsagt store muligheter for forbedringer også på NTH, men vi bør ikke gjøre vår egen tid og vurdering så uovertruffen spesiell at vi ikke har respekt for at tidligere tider hadde likeverdige utfordringer. Fremtiden kan kanskje også gi utfordringer vi ikke overskuer?

Jeg mener NTNU vil være mer robust om man har Gløshaugen sin kompakte teknologicampus, Dragvoll sin humanistisk-samfunnsvitenskapelige fagkultur og allmenne ekspansjonsmulighet, en medisinsk tverrfaglig kultur, men som likevel utdanner leger, og Kalvskinnets kulturelle senter – og HiST sine profesjonsutdanninger, enn om man forsøker å lage ett sammensurium av alt i kompakte høyhus rundt Elgesetergate.

To kulturer må bli en
Universitetsdirektøren har påpekt at vi må få to kulturer ved NTNU til å bli en. 20 millioner kan være vel anvendt for å få til det. Jeg er fullt ut enig.

De siste 10 – 15 årene har vært preget av intern strid og omstillinger. Fra å ha 3 utadvendte enheter (Vitenskapsmuseet, AVH og NTH) og en medisinerutdanning, er mer og mer energi forsvunnet i internt fokus.

Forrige generaldirektør i Norsk Hydro, Egil Myklebust, påpekte i sitt siste besøk ved NTNU at vi igjen måtte bruke mer energi på våre oppgaver i stedet for på interne forhold. Det er allerede noen år siden. Det samme råd har jeg fått fra andre eksterne.

Mange fagfolk har valgt å konsentrere seg om sine egne faglige utfordringer for å gjøre jobben sin på tross av situasjonen.

Tidligere rektor Karsten Jakobsen sa det om lag slik ved opprettelsen av NTNU: ”Man må knuse noen egg for å lage omelett.”. For de tungnemme: Egg = NTH og AVH. Omelett = NTNU. Man = de som mente sporene av NTH og AVH måtte fjernes for å skape en ny, særegen NTNU-identitet.

Det ble valgt å rekruttere medarbeidere utenfra med ulik bakgrunn uten sterk tilknytting til AVH og NTH til sentrale administrative stillinger. En fersk gruppe medarbeidere uten kjennskap verken til universitetskulturen eller inngående kjennskap til de vitenskapelige miljøene på NTNU, ble satt til å forme nye NTNU under ledelse av daværende universitetsdirektør. Da hadde man delt ledelse og en universitetsdirektør med store fullmakter.

Det utviklet seg en spesiell kultur i NTNUs hovedbygg hvor NTNUs framtidige egenart og identitet skulle formes. Det har gitt mange utslag. En av de vil snart rulle over NTNU når en ny eksternweb skal på lufta. Da, endelig etter flere forsinkelser, vil vår virtuelle samling finne sted. Hva tilsier at det blir mindre forsinkelser når man skal bygge om hele virkeligheten?

Ledelsen avhengig av de vitenskapelig ansattes tillit
På den andre siden har NTNUs vitenskapelige kultur levd videre og holdt hjulene i gang. De er en del av den internasjonale universitetskulturen. Der verdsettes at man bidrar til fellesskapet ut fra en tyngde i egen fagkultur og at det er til dels er skarpe diskusjoner mellom fagmiljøene.

Det er kiving og misunnelse mellom ansatte og studenter her som ved andre universitet – selv hos de med felles campus. Det er den administrative kulturen i hovedbygget og NTNUs vitenskapelige kultur og fundament som må forenes etter mitt syn. Nå er det en fin anledning for det nye styret å gjøre det.

Rektor Eivind Hiis-Hauge og det forrige styret ga et avgjørende bidrag for å få NTNU over i en enhetlig kultur slik situasjonen hadde utviklet seg. Det ble innført enhetlig ledelse. Rektor ble både administrativ og faglig leder. Rektor og tilsatte dekaner utgjør konsernledelsen.

Fra å ha en sentral administrasjon med selvstendig agenda og de vitenskapelig tilsatte nærmest som rådgivere og styrbare hjul i maskineriet, er rektor nå en vitenskapelig leder med styringsrett over de ressurser universitetet rår over innen de rammer styret setter. Han må ta inn over seg på en annen måte enn universitetsdirektøren måtte gjøre tidligere at han ikke kan utrette stort uten å ha de vitenskapelig tilsatte sin tillit.

Fra å fungere sammen til å yte sammen
Det viktigste er å lære å lære. Vi må lære å fungere sammen. Vi må lære andre fagkulturers språk. Dette er ideologi som har preget utviklingen i norsk skole og som bl.a. har gitt seg utslag i synkende faglige prestasjoner i videregående skole de siste årene. Dagens studenter er formet av den skolen. Eksperter i team har en slik filosofi.

Mitt syn er at man verken har lært å lære, fungere sammen eller lært andre fagkulturer å kjenne før man kan utrette noe sammen. Det vil bli som et fotballag som småspiller på midtbanen og klapper hverandre på skuldra uten interesse for å lage mål.

Resultatet, enten det er individuelle eksamener eller gruppers produkter, er et mål på om de har lært, har lært å fungere og tatt inn over seg andres bidrag. Med fortsatt utvikling av det uspesifiserte ”tverrfaglige” ved NTNU vil man få den samme kvalitetssenkning her som alle andre steder hvor dette er forsøkt.

Selv de aller beste studenter fra NTNU som har vært heldige å komme på de beste lærestedene i verden, har fått bakoversveis av de faglige krav som stilles både i dybde og mengde. Hvis NTNU skal kunne krabbe opp på internasjonale rankinglister, vil man måtte bite i det sure eplet: Å øke kravene til ytelse, til prestasjoner og til resultater.

Nye metaforer?
Eggknusingen gikk så langt at NTNU valgte å fjerne merkevaren ”sivilingeniør” fra sine utdanningstilbud. Ordet er gjeninnført, men fremdeles brukes ikke merkevarene AVH og NTH i rekruttering av nye studenter, til tross for at vi vet tidligere utdannede er de viktigste kildene for rekruttering av nye studenter.

Jeg har ikke funnet spor etter NTNUs historie på våre nettsider. Vi må vel være det eneste universitetet i verden med ambisjoner som ikke informerer om og vedstår oss våre røtter og sterke tradisjoner? Kanskje det er en idé for Tore på sporet å gjenfinne NTNUs røtter?

For min del aksepterer jeg fullt ut Stortingets vedtak om opprettelsen av NTNU, men tror det ville være en styrke å bruke en annen intern strategi for utvikling enn først å rive ned for så å bygge opp. Det vitner snarere om svakhet enn styrke å opptre som nå.

Dessuten taper NTNU på internasjonal rangering ved at vi ikke kan dra med oss tidligere merkevarer. Man skal ikke kritisere de nye medarbeiderne som har forsøkt å gjøre den jobben de ble satt til selv om det er mulig noen hadde større glede av å knuse eggene enn å lage omelett.

Det kan tolkes som det siste og avgjørende slaget mot de to eggene å flytte Dragvoll til Elgesetergate og å ommøblere Gløshaugen for å oppnå fortetting, sambruk med HiST og utnytting av de arealer som frigjøres når studentene flyttes til et læringssenter. I alle fall vil det fungere slik på godt og ondt.

Jeg vil minne om at renommerte universitet som Cambridge og Stanford både er stolte av sin historie og at de har klare navn og selvstendige enheter (Colleges og Schools) nettopp for å oppnå ulike sterke fagkulturer.

Fred Turman, som skapte det moderne Stanford og Silicon Valley sammen med Hewlett og Packard, gjorde det etter et samfunnsmessig begrunnet engasjement i dialog med daværende president Roosevelt.

Vitenskapen skulle ikke være seg selv nok, men bidra til å berike samfunnet og dekke menneskelige behov. Vennligst ikke tillegg meg en snever nytteoppfattning. Teknologiutvikling og vitenskap har vært drevet fram for å dekke menneskelige behov - ikke motsatt - selv om det kan virke slik her i utkanten av verden.

Vi har imidlertid gjort det samme her da vi skapte norsk olje- og gassindustri for å få opp og selv ha styringen med våre naturressurser. Dette forutsetter dialog og gjensidig påvirkning mellom universitetet og samfunnet.

Som oppsummering foreslår jeg at vi skifter metaforer