LESERBREV

Trond Andresen: Samlokaliseringsdebatt med samfunnsvitenskapelig verdi (25.4.06, 14:41)

Debatten om samlokalisering har en betydning som går langt ut over saka i seg sjøl. Den har implikasjoner for hvordan man ser på prosesser rundt meningsdanning, og på spørsmålet om folkestyre versus "elitestyre". Det siste har igjen djupe ideologiske og filosofiske implikasjoner.

Det forbauser meg at ingen av mine akademiske kolleger til nå har tatt opp dette. Og prosessen kunne faktisk vært gjenstand for en sosiologisk eller filosofisk hovedoppgave.

Universitetsavisa har, så vidt jeg veit, ikke sensurert noen av de utallige innlegg de har mottatt om samlokaliseringsspørsmålet. Siden avisa bare finnes på nettet, har redaksjonen vanskelig kunnet ty til den typiske vikarierende begrunnelsen som redaktører i andre medier kommer med for ikke å slippe til noe de ikke liker: "Dessverre, det er ikke plass". I tillegg kan innlegg treneres med samme begrunnelse så lenge at de blir verdiløse, sjøl om de kommer på trykk til slutt.

Men i et Internett-medium kan ikke trenering rettferdiggjøres, og eventuell sensur kan bare forsvares med at innlegget er sjikanøst, lovstridig eller lignende, noe som sjelden kan anvendes med troverdighet. For å være mer velvillig enn som så: la oss tro at fraværet av sensur i Universitetsavisa ganske enkelt skyldes et ønske om maksimal takhøyde fra redaktørens side. I så fall er dette meget prisverdig!

NTNU er en stor bedrift med tusenvis av ansatte. Det har vi til felles med f.eks. Telenor, Posten, Norske Skog, St. Olavs Hospital.

La oss gjøre det tankeeksperiment at disse bedriftene hadde hatt hvert sitt usensurerte Internettforum hvor alle ansatte kunne sende sine innlegg, få dem usensurert publisert uten tidsforsinkelse, og hvor alle både innafor og utafor bedriften kunne lese hva som sto der.

La oss videre gjøre den enda mer urealistiske antagelse at man ikke risikerte noen form for represalier (blokkering av framtidig avansement, kjeft fra overordnet, utfrysing på arbeidsplassen, miste jobben) sjøl om man frimodig sendte inn sin mening til dette forumet, inklusive kritikk av egen ledelse.

Jeg er temmelig overbevist om at utviklinga i disse bedriftene ville vært annerledes og mye bedre - ikke bare for de ansatte men også for bedriften - på en del felter enn den har vært til nå.

Ta en (riktignok mindre) bedrift som Avinor: ville Randi Flesland og kumpaner kunne få ture fram over flere år med sitt skadelige prosjekt med å desimere antall flygeledere hvis all kritikk mot denne (i dag oppsummert av den nye ledelsen som svært skadelige) strategien kunne ha vært diskutert fritt de ansatte i mellom, med innsyn fra offentligheten? Jeg tviler sterkt på det.

Å hindre ansatte å si sin mening er et avgjørende styringsinstrument i det makthierarkiet som er det typiske i det private næringsliv og dessverre - takket være dagens markedsliberalistiske motebølge - også i stadig flere offentlige bedrifter og organisasjoner.

Jeg mener med dette ikke at man nektes å sin sin mening sånn kolleger i mellom, det har liten betydning. Nei, det viktige er å hindre meninger, forslag og kritikk i å kunne publiseres slik at alle andre får adgang til den, slik som vi ved NTNU - i det minste til nå - har kunnet gjøre via Universitetsavisa. Sånn sett er NTNU, og muligens de øvrige universiteter, noe unikt i Norge. Dette er det viktig å være klar over.

At denne prosessen har gått så fritt og åpent i vår "bedrift", er en sensasjon og et unntak i det såkalt "demokratiske" Norge. Det normale i arbeidslivet er at de fleste har liten mulighet til å ytre seg slik at det når andre i bedriften, og at de om dette skjer, utsettes for represialier og i verste fall mister jobben.

Det normale er det som heter arbeidsgivers styringsrett, og den underordnedes plikt til å følge "ordre". Faktisk finner man i arbeidslivet begrepet "ordrenekt", som om man skulle befinne seg i militæret, i krig.

Det normale i det moderne men dog så kapitalistiske Norge er derfor at den typiske bedrift og statsorganisasjon ikke adskiller seg prinsipielt fra et diktatur. Og demokrati i form av almenne valg på avsettelige representanter stopper når man kommer til bedriftsporten. Ledelse på alle nivåer oppnevnes ovenfra, basta.

Når styret skal ta sin beslutning, veit de - på grunn av den spesielle "demokratiske unntakstilstand" her ved NTNU - at alle ansatte har fått mulighet til å sette seg inn i all vesentlig informasjon. De har også (med unntak av en del teknisk-administrativt ansatte som i liten grad har mulighet til å bruke PC og nettet i sin jobbsituasjon) enkelt kunne sende inn sitt syn i debatten. Videre har prosessen pågått så lenge at alle har fått rimelig tid til å tenke seg om.

Når alle har fått lik tilgang til relevant informasjon, alle har kunnet si sin mening og alle har fått tid til å tenke seg om, tilsier en demokratisk ideologi at avgjørelsen skal tas ved avstemning blant de berørte. Mitt ståsted her er det "sveitsiske": store avgjørelser bør tas ved uravstemning blant dem som berøres. Den eneste grunn til å sette bort avgjørelser til styrer og lignende organer er at det er nødvendig på grunn av tidspress, eller at avgjørelsen er for vanskelig til at andre enn eksperter bør være med på å ta den.

Samlokalisering er helt klart en "stor" avgjørelse, og den er ikke på noen måte for vanskelig til at grasrota ved NTNU skal kunne avgjøre, i hvert fall ikke når så mye informasjon er gjort tilgjengelig og vi alle har fått så god tid til å tenke oss om, og til å følge/delta i debatten.

Derfor skulle vi etter min mening brukt uravstemning. Formelt ville den vært rådgivende, siden loven tillegger styret å bestemme dette. Men styret kunne ha valgt å følge utfallet av en slik avstemning.

Her kommer det neste interessante poeng: det finnes dem som mener at sjøl om mine tre foreslåtte kritierier er innfridd: