LESERBREV

Allan Krill: Campus er skjelett, ikke kosmetikk (1.5.06, 11:03)

Nils A. Baas presenterte en modell, der forskning, undervisning, og formidling er et universitets sjel, og der campusløsning er kosmetikk. I hans modell er samlokaliseringsprosjekt et kosmetikkprosjekt. Modellen ble trykt av Adresseavisen og antagelig godtatt av de aller fleste, selv om den ikke ble forstått. Da vil jeg si det høyt: "Men modellen er jo ubrukelig!"

Det er ikke bare Baas som er glad i fortellingen Keiserens nye klær. Den gjelder ofte, også i samlokaliseringsdebatten. Folk sier ja, vi er enige, selv når argumenter mangler logikk.

For å teste en modell, skal man prøve å bruke den videre. Modellen til Baas sier at fysisk flytting av fagmiljøer er kosmetikk. Hva om et fagmiljø på Dragvoll skulle flyttes til Klæbu? Er det et kosmetisk problem? Nei, det er en amputasjon.

Modellen til Baas holder ikke. Men man bør kunne lage en brukbar universitetsmodell med elementer som kosmetikk og sjel. Her er mitt forslag. Les med åpent sinn og vurder om du er enig eller uenig:

Kosmetikk og sjel
Et universitets kosmetikk er ting som arkitektur på Hovedbygget og Dragvoll, immatrikuleringsseremoni med festtaler, gassballonger og show ved Forskningsdagene. Også slagord som Det skapende universitet. Det er mange ulike former for kosmetikk på et universitet.

Et universitets sjel er tilhørighet, lojalitet og stolthet. Følelsen av at de ansatte, studentene og ledelsen er på samme lag. Da mener også jeg at NTNU mangler sjel. Det gjorde også UNIT i sin tid. Men NTH og AVH hadde sjel.

Et universitets hjerte er først og fremst forskning, men også undervisning. Formidling og rekruttering er et universets utseende og atferd ute. Disse tre tingene, forskning, undervisning, og formidling, er ikke dets sjel, som i Baas sin modell.

Et universitets hud, muskler, og sanseorganer er de administrativt ansatte og driftspersonalet, forskere, lærere, og studenter, her skrevet i alfabetisk rekkefølge. Det er de som utfører oppgavene og gir tilbakemelding som ledelsen skal bruke i sine avgjørelser.

Hjerne og skjelett
Et universitets hjerne er ledelsen, og den må ta imot nyttig informasjon som kommer fra alle sanseorganene. Sansene bør bidra med informasjon til hjernen, og ikke prøve å villede eller skjule nyttig informasjon for hjernen.

I samlokaliseringsdebatten har mange fagmiljøer som har opplevd fordeler med sine egne samlokaliseringer holdt denne nyttige opplysingen tilbake fra ledelsen. Og de overdriver farene ved samlokalisering, for å styre ledelsen unna.

Et universitets skjelett er bygningene og campusløsningen. Bygningene, som kroppsdeler, er sammenknyttet, slik at flere tusen studenter kan gå fra aktiviteter som slutter på timen, til nye aktiviteter som starter kvart over timen. Noen studenter må kanskje springe, fordi avstanden er litt stor, men så mange studenter kan ikke ta buss samtidig.

Korte avstander er også en fordel for forskning. Baas nevner at UiO nå bygger på nabotomter, på grunn av plassmangel på Blindern. Allikevel er samlokalisering på Blindern viktig for dem, når det er mulig. UiO har nylig tvangsflyttet sine geologer fra Tøyen til Blindern, til tross for heftige protester.

Nå er de som protesterte godt fornøyd med samlokaliseringen, og nærkontakten mellom geologi og fysikk har bidratt til et Senter for Fremragende Forskning mellom disse miljøene.

Et universitet har også sitt skittentøy, som ikke bør henges ut for et nysgjerrig publikum. Derfor leverer jeg mine leserbrev til Universitetsavisa der de kan leses og håndteres av de det gjelder.

Jeg synes at en kronikk i Adresseavisen om de ansattes manglende tillit til ledelsen er en slags kosmetikk som NTNU skulle vært foruten.

Allan Krill
Dragvoll.com