LESERBREV

Svein Valla: Samlokalisering - et prosjekt uten reell kobling til NTNUs visjoner (2.5.06, 11:30)

Det som har vært mest slående med samlokaliseringsdebatten er at argumentene som er anført i favør av prosjektet har vært varierende, vage og ikke fakta-baserte, mener Svein Valla.

Tidligere rektor snakket om at det viktigste var at vi skulle få en vi-følelse i organisasjonen. Dette er nå helt borte på tross av at det var viktigst før.

Så het det seg at det var nødvendig med fysisk samlokalisering for at vi skulle få tverrfaglighet eller for å rekruttere internasjonalt fremstående forskere. I ettertid ser det ut til at de som tror på dette må regnes som en truet art.

Så ville det ikke koste noe for NTNU, og ikke på noen måte gå ut over det faglige, og siden et samlet universitet er kjekt å ha burde vi gå for samling.

Nå ser det ut til at sentrale krefter heller ikke føler seg trygge på dette lenger, så nå skal Staten løse de mulige økonomiske problemene! Realiteten er at de eneste argumentene som finnes igjen og som eventuelt kan ha noe for seg er at ingen har noe imot at et universitet er samlet, og at studentene (i hvertfall deres representanter) ønsker en samling.

Problemet er: Det at et samlet universitet er bedre enn et universitet som ikke er samlet er et helt ubrukelig argument. Hvis vi skal lykkes med NTNUs visjoner må vi prioritere innsatsen beinhardt mot det som er viktigst, og i den sammenhengen faller samlokalisering helt gjennom.

Hva så med studentene? Jeg ser at Bovim mener at uten studenter så dør vi! Denne måten å argumentere på illustrerer til fulle svakheten hos flyttetilhengerne. Man lager et karikert bilde som ingen kan være uenig i, men drøfter overhodet ikke om karikaturen har rot i virkeligheten.

Er det reelt at en encampusløsning har stor betydning for tilgangen på de dyktigste studentene? Hvis det var slik er det merkelig at mange av verdens fremste universiteter ikke synes å være særlig opptatt av akkurat dette.

Det er også innlysende at studentene ikke har noen forutsetninger for å se de negative konsekvensene av hele dette prosjektet på arenaer som er ukjente for dem. Argumentet om studenttørke er mer reelt hvis vi fokuserer på samlokalisering, fordi det er andre forhold som kommer til å bli mye viktigere for å sikre framtidas rekruttering av landets beste studenter. Det er disse studentene vi må ha tak i for å bli best!

Flyttetilhengerene har dessverre kommet i skade for å falle i samme fella som de som trodde de var store visjonære da de la fram IT-Fornebu. Det er ikke samsvar mellom de store ord og de faktiske realitetene.

Hva bør man så gjøre for å heve NTNU på internasjonal ranking? For det første er dette en formidabel og kompleks oppgave som derfor også vil kreve ekstrem fokus.

For å nevne noe: Man kunne begynnne å arbeide for å få etablert store forskningsfond som gjorde at NTNUs forskere ble mer konkurransedyktige overfor eksterne finansieringskilder (i Bergen har man et fond på ca. 1 milliard, mens vi har bare marginaliteter).

Man må begynne å utarbeide strategier for hvordan man skal rekruttere veldig sterke fagpersoner til vitenskapelige stillinger. Helt fersk informasjon viser at slike søkere sier nei her når de med undring studerer det tilbudet vi har til dem.

Vi burde utarbeide en strategi for å effektivisere bruken av den bygningsmassen vi har. Dette ville redusert behovet for bygninger og vedlikeholdskostnader i framtida. I stedet vil vi bygge mest mulig!

Det kan lages lange lister med slike poenger, men hovedsaken er at det er ikke samling i seg selv som er galt, men prioriteringen.

Hvis man så sier at det arbeides med de andre viktige sakene hele tiden parallelt, så faller det på sin egen urimelighet. Det må være et minimum av samsvar mellom ord og det som oppleves i det daglige.

Det blir også ofte hevdet at handling må skje ved ansvarliggjøring av fakulteter og institutter, ikke via sentralnivået. Selv om dette er delvis sant, så er det bare en halv sannhet, for det blir akkurat som med næringslivet. Hvis sentralnivået ikke legger forholdene til rette med gode rammebetingelser, blir budskapet nedover i praksis umulig å gjennomføre.

Til slutt: Har noen tenkt over konsekvensen av å sette i gang et prosjekt som kan medøre at flertallet av de vitenskapelig ansatte mister troen på at NTNU virkelig har en strategi for å bli internasjonalt fremragende? Uansett hva man måtte mene om saken isolert sett synes jeg styret bør tenke nøye over dette poenget.

Svein Valla, professor
Institutt for bioteknologi