Faglig samarbeid og tverrfaglighet avhenger i våre dager ikke først og fremst av geografisk nærhet. Nå kan vi samarbeide med kolleger over hele verden, og det er mer interessant å ha kontakt med andre fagtradisjoner enn med dem som sitter på nabokontoret. Derfor er ønsket om tverrfaglighet et dårlig argument for sammenslåing i våre dager.

Når det gjelder effektivisering av administrasjon og støttefunksjoner er det ut fra en spesiell tankegang enklere, mer oversiktlig og ”effektivt” å ha samlet alt på et sted. Det såkalte moderne samfunn ønsker kontroll, enkelhet, oversikt, osv.

Men det er ikke de mest veltrimmede plenene som har de beste vekstvilkår. Ikke minst på universitetet trenger vi det viltvoksne, ukontrollerte og uventede. Til og med det som motsier det strømlinjeformede og tilsynelatende effektive. Selv ugresset bør ha sin plass på universitetet.

Derfor vil spredning og variasjon, også geografisk, være å foretrekke. Selv om det vil stille administrasjonen overfor større utfordringer. Ingen mener at administrasjonens vilje skal tillegges størst vekt ved utvikling av et universitet. Det viktigste er tross alt den faglige virksomheten, det vitenskapelig ansatte og studenter bidrar med.

Fokusering på èn eller to campuser kan føre til utelukkelse av andre alternativer. For eksempel flere enn to campuser, og campuser av en annen type og på et annet sted enn i Trondheim. Jeg vil derfor argumentere for at NTNU oppretter flere campuser eller filialer. De bør etableres på steder der vi kan tilby egne forskere og ikke minst studentene nye faglige utfordringer, og der folk andre steder i verden kan dra nytte av det NTNU representerer.

Ved å opprette campuser for eksempel i Beijing i Kina, i Cape Town i Sør Afrika og i Santiago i Chile, kan NTNU ta internasjonaliseringen på alvor, vise at vi er kreative og nytenkende. NTNU kan bli modell for en ny universitetstenkning, og knytte kontakter med de faglig beste miljøene i alle verdensdeler.

For studentene ville det være en enestående mulighet til å lære andre kulturer og språk å kjenne. Om 10 år vil det være viktigere for mange akademikere å snakke kinesisk eller spansk enn det i dag er å snakke engelsk.

Ved å etablere forskningsenheter og tilby utdanning for norske og stedlige studenter på tre kontinenter vil vi slå to fluer ett smekk: norske studenter ville være bedre kvalifisert for internasjonale oppgaver i framtida. Og for de stedlige studentene vil NTNU være et kjærkomment alternativ.

Vi snakker om områder der utdanning er et knapphetsgode, og der mange velkvalifiserte studenter ikke har noe tilbud. Det vil også bidra til utvikling av områder i verden preget av fattigdom, dårlig helsetilstand og urettferdig økonomisk etterslep.

”Brain drain” eller hjerneflukt er et økende problem for de fattige landene. De mest talentfulle og energiske studentene blir lokket til de rike landenes universiteter, og mange vender aldri tilbake. Det bidrar til stagnasjon og ytterligere etterslep.

Ved å la NTNU bli et foregangsuniversitet i utvalgte områder av verden, tilby utdannelse til studentene i hjemlandet og samtidig rekruttere fra Norge, kan denne tendensen motvirkes. Kanskje vil noen norske studenter finne oppholdet så interessant at de valgte å bidra til utviklingen i de fattige landene. Det ville være meningsfull utviklingshjelp samtidig med at NTNU kunne dra nytte av motiverte, talentfulle og energiske studenter.

For vitenskapelig ansatte ved NTNU, med kortere eller lengre opphold ved campusene utenfor Norge, vil det garantert være stimulerende og lærerikt å samarbeid med kolleger fra vertslandet. Det vil bli en opplevelse for livet å erfare akademiske kulturer i disse landene. Generelt vil det stimulere fagligheten ved NTNU.

Enkelte vil si det er urealistisk, eller latterlig, å etablere NTNU med campuser utenfor Trondheim. Den beste løsningen er å samles i bunn av Elgesetergate. Men fremfor å stirre seg blinde på ”kunnskapsbyen” Trondheim er det på tide å løfte blikket, se seg om i verden og hva slags fremtid som er mulig for NTNU. Det krever en annen tenkning av hva universitetet skal være og bidra til, og det er ikke like lett når tankene er låst fast til et enten eller: Dragvoll eller Gløshaugen.

For 14 dager siden satt jeg i en SAS maskin 30,000 fot over Bajkalsjøen og ”chattet” med studentene mine, som om vi satt på Dragvoll. I hvert fall nesten. I dag er mulighetene tilstede for å kommunisere med kolleger og studenter over alt, I en slik verden er den beste løsningen ikke å lukke øynene for framtidas muligheter, men å gripe dem.

La NTNU bli et universitet med enda flere campuser, et universitet som gir meningsfulle bidrag til en mer rettferdig verden og som satser på å utnytte kunnskapen overalt. Samtidig vil vi tilby våre egne studenter noe som er viktigere enn tverrfagligheten en samling i Trondheim innebærer, nemlig egen erfaring med annerledes kultur, livsstil og tankeform.

Arnulf Kolstad
Professor