|
LESERBREV Svein Kristiansen: Hvor har rektor tenkt seg?
(8.5.06, 13:22) Rektor har fremmet et forslag til styret om å samlokalisere NTNU til tross for at blant annet ansatte, dekaner og instituttledere og NTVA unisont har gått imot dette både gjennom høringsuttalelser, spørreundersøkelser og flere underskriftsaksjoner. Det ligger videre an til at denne tilrådningen sannsynligvis vil dele styret omtrent i to. Det er en gåte hvordan rektor kan foreslå noe som i den grad vil splitte og demoralisere organisasjonen.
Dette reiser et spørsmål om forståelsen av hva lederskap er, i særlig grad for en kunnskapsorganisasjon som NTNU.
Hvordan tenker rektor at han skal mobilisere ansatte overfor de betydelige utfordringene som er knyttet til det å bli internasjonalt fremragende? Man kan undre seg over hva slags forestillinger den øverste ledelsen ved NTNU har om sin egen betydning og kompetanse og hvilken vekt de på den annen side legger på medbestemmelse og mobilisering av institusjonens medarbeidere mot felles mål og virkemidler.
I øyeblikket er det et himmelropende gap mellom ”vi” (toppledelsen) og ”de andre” (mellomledere og ansatte). De førstnevnte har åpenbart planer om å kvitte seg med den siste rest av legitimitet, mens vi andre bare får akseptere at vi ikke skjønner hvordan et universitet skal drives; med mindre vi hadde beholdt selvrespekten og gjort som eksempelvis et konsulentfirma, tatt med oss virksomheten og gått.
Ideen om å samlokalisere NTNU kom skjevt ut allerede i starten da universitetsdirektøren erklærte at løsningen var i boks før universitetsbefolkningen engang skjønte hvorfor dette var en presserende sak.
Svaret har for prosjektgruppen hele tiden vært klart; det var bare spørsmål om å finne den rette begrunnelsen. Den såkalte utredningen har gått slag i slag med en innsats og ressursbruk som ellers ikke er vanlig fra den kanten:
Ignorering av kravene stillet av styre til økonomi, risikoeksponering, skjerming av strategisk fokus og avklaring av kommunens og statens bidrag
Hyppige omdefineringer av samlokaliseringsbegrepet (fra en kompakt utbygging i ”Dødens dal” til et Elvecampus på drøyt 2 km) og sågar flytting til Midtbyen
Endrede tidsrammer for utbyggingen: 5 – 20 år
I mangel av legitimitet – da byggeprosjektet ble for påtrengende – døpe det hele om til NTNU 2020 slik at det kunne fremstå med større ”strategisk spenst”
Og da ikke det var nok, prøvde man seg på en sammenslutning med HiST
Regisserte og overstyrte møter med ”brukerne”
Lange og harde forhandlinger om utformingen av en spørreundersøkelse som Adresseavisen allerede hadde gjennomført
Utsettelser og forsøk på nye grep med tredjeparts verifikasjon
Påberopelse av støtte fra uforpliktede og uinformerte rikspolitikere
Samlokaliseringsprosjektets mangel på forankring i organisasjonen henger også sammen med at det har vært drevet fram av en prosjektgruppe og av konsulenter med minimal erfaring fra driften av universitet.
NTNU’s egen kompetanse på utbygging, drift, organisasjon og økonomistyring har konsekvent vært tilsidesatt.
For oss ansatte er det faktisk uklart hvor mange konsulenter som har vært inne i prosjektet og som tenkes leid inn fremover. Det blir vel de samme som skal meske seg i grøtfatet når prosjektet ruller videre.
At de vitenskapelig ansatte ikke har reagert sterkere, henger sammen med deres nesten enestående interesse og glede for jobben å forske og undervise. Dette kan faktisk forklare hvorfor man med så stor lojalitet har akseptert en tilsynelatende endeløs serie av administrative grep i senere år:
Stadig nye lover og forskrifter å forholde seg til
Hyppige omorganiseringer på overordnet nivå
Gjennomføring av Kvalitetsreformen med lengre undervisningssemestre, mindre tid til konsentrert forskning og utilstrekkelige ressurser
Utstrakt ansettelse i midlertidige stillinger.
De fleste universitetsrektorer, og forhåpentligvis også NTNU’s, vil understreke betydningen av forskningsbasert undervisning. Det er derfor tankevekkende at staten har sagt opp en tidligere avtale om at vitenskapelige ansatte har rett til å forske like mye som de underviser. Nå skal dette åpenbart overlates til den enkelte leders avgjørelse. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken vei dette bærer i lys av den senere tids sterke satsing på rene undervisningsstillinger og den økte undervisningsbelastningen som følge av Kvalitetsreformen.
Som statsansatte er ansettelse og oppsigelse regulert i Tjenestemannsloven og delvis i Universitetsloven. Det er ingen andre yrker hvor man i slik utstrekning behandles som løsarbeidere eller tilbys kortvarige engasjementer. I snitt vil vi få fast ansettelse i en vitenskapelig stilling når man har fyllt 40 år.
Denne langvarige jobbusikkerheten blir direkte meningsløs når man tar i betraktning at vi satser på en meget spesialisert karriere med relativt få jobbalternativ utenfor universitetssektoren. Dette er arbeidsmarkedsforhold som er ukjent i resten av samfundet.
Dette har blant annet ført til sviktende rekruttering både til stipendiatstiullinger og faste stillinger.
Men dette ser ikke ut til å bekymre ledelsen sålenge de får noen, om ikke de beste søkerne.
NTNU har forøvrig til dags dato ikke utformet noen personalpolitikk: Man lever åpenbart med den forestillingen at dagens unge vil la seg lokke av vitenskapens hellige men ikke så lukrative kall, men en lekker samlokalisert campus vil sikkert gjøre susen.
Jeg er derimot sikker på at ledelsen hadde møtt stor forståelse blant de ansatte for en kraftfull gjennomføring av en strategiprosess som hadde fokus på undervisning og forskning. Dessuten kunne man ønsket seg en tilsvarende glød hos ledelsen som i samlokaliseringssaken for utvikling av en brukerorientert økonomistyring, studieplanprosess og personalpolitikk.
Når det gjelder det siste burde de eksterne styremedlemmene ha en særlig viktig rolle med sin generelle lederkompetanse. Men det er naturligvis enklere å flytte på byggeklosser enn å gå i dialog med selvbevisste, velartikulerte og åpenbart kranglevorne medarbeidere.
Vi er imidlertid nå antageligvis kommet til et punkt som kan bli skjebnesvangert for NTNU’s fremtid. Samlokaliseringssaken kommer på toppen av en rekke beslutninger og grep som kan sende NTNU ut på et blindspor både i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.
Professor Svein Kristiansen
Leder av Forskerforbundet ved NTNU og
varamedlem i styret til NTNU | 
