LESERBREV

Jahre og Maseng: Om samlokalisering, demokrati og alt annet? (22.5.06, 14:38)

Når Todal Jensen på spørsmål om styringsstruktur fordeler skyld og sår mistillit, og ikke minst rakker ned på studentene, blir spørsmålet; hva er egentlig galt?

Under tittelen ”Noe er fundamentalt galt med universitetets styringsstruktur”, boltrer Todal Jensen (UA 19. mai) seg i kritikk mot såvel NTNUs styre, ledelsen og ikke minst studentdemokratiet.

Og muligens er kritikken berettiget, men dette kommer i alle fall ikke fram i intervjuet, som først og framst egentlig handler om samlokaliseringssaken. Som styremedlem gjør dette meg både forvirret og fortvilt.

Todal Jensen raser uhemmet mot studentene: ”Det som opprørte meg mest med studentrepresentantenes [i Styret] holdning, var at de ikke i det hele tatt vurderte den mulige kostnaden for studentene”. Et kort svar på dette er som følger: Undertegnede mener NTNU bør utvide sin arealkapasitet samt forbedre læringsmiljøet for humaniora/samf.vit-studentene.

Videre; NTNU bør skape møteplasser på tvers av fag. Videre; NTNU bør skape økonomisk handlingsrom for et Innovation Village og å fornye sine laboratorier. Vi forstår utredningsmaterialet samt 1. mai-tilrådningen dithen at å selge Dragvoll vil muliggjøre dette. På dette grunnlaget tør vi hevde at å selge Dragvoll er absolutt nødvendig om NTNU skal oppnå sine strategiske faglige målsetninger. Vi ber Todal Jensen notere den ikke uvesentlige klausulen i 1.mai-tilrådningen om at ”Styret forutsetter at for å gjennomføre flyttingen skal realisering av læringssenterarealer (..) skje ved statlig medvirkning”.

Og for å rydde samlokalisering av denne veien; den 10. mai var regnestykket i utgangspunktet rimelig enkelt for undertegnede; studentenes vilje, de faglige argumentene og de praktiske forutsetningene var på plass (gitt statlige bevilgninger, selvsagt).

Da Styret møttes den 10. mai ble de ansattes skepsis knyttet til økonomi, primærfokus, scenarioforslag og organisasjonskultur satt høyt på dagsordenen. Slik ble spørsmålet reist; hvem bør ta det eventuelle og avgjørende initiativ for å realisere samlokalisering? Kort sagt; ballen er nå kastet over til Departementet. Inntil videre gjør ledelsen det den kan (med infrastruktur – og organisasjon!); med utgangspunkt i dagens campusløsning. Dette er et vedtak vi bør være stolte av!

Når Todal Jensen videre kommenterer ”hvor svake bånd det er mellom studentrepresentantene og studentene” og at ”studentlederne opererer temmelig løsrevet fra massene” – så kommer dette rimelig bardus på undertegnede. For det første arbeider ”vi på Stripa” daglig med å lytte til studentdemokratiet, og med å diskutere forslag til løsninger på de utfordringer studentene (og ansatte) står i. Undertegnede er kort sagt svært fornøyd med det arbeid som er lagt ned, spesielt i å hente innspill i campus-saken.

For det andre: undertegnede mener oppriktig at NTNUs styrings- og finansieringsmodell (og ikke samlokalisering!) er de absolutt viktigste tema for NTNU som organisasjon. Utfordringen, mener vi, kan formuleres som ”kunnskapsproduksjons-begrepet”, formidlet i sentrale dokument som Forskningsmeldingen og Kvalitetsreformen.

Og vi tror Todal Jensen, som en framragende forsker, har et nokså nyansert syn på NTNUs utfordringer. Derfor har vi følgende spørsmål til ham: