Lærerik seanse med Liv (31.5.06, 00:21)

Anekdotene fra filmlivet kom som perler på en snor da uforlignelige Liv Ullmann møtte studentene på Dragvoll. Den intense applausen tydet på at dette var et populært og lærerikt møte med en stor kunstner. På festmøtet i dag utnevnes hun til æresdoktor ved NTNU.

FILMVITENSKAP: Faglærer Stig Kulset (t.v.) anskueliggjorde spennende filmhistorie ved å vise scener fra Ullmannklassikere og be om hovedpersonens egne kommentarer.

Førsteamanuensis Stig Kulseth ved Institutt for kunst- og medievitenskap er den som har foreslått og arbeidet for at Liv Ullmann skulle utnevnes som æresdoktor ved universitetet i hjembyen.

- Hun er simpelthen helt fantastisk, sier han, og legger til: Hun har fått alt for liten anerkjennelse her hjemme.

Intense scener
Mandag kveld var Kulseth vert for et møte med Liv Ullmann for studenter og andre interesserte. Kulseth hadde plukket ut intense scener fra de to filmene ”En Passion” og ”Viskningar och rop”, og disse ble brukt som innledning til en prat med henne om skuespillerkunst generelt, og hennes personlige opplevelser i forbindelse med disse scenene spesielt. Hun delte rundhåndet sine erfaringer med lydhøre studenter, både fra livet som skuespiller og regissør.

DOBBELTROLLE: Teatermannen Peter Palich lærte meg tidlig i karrieren at det er viktig å vise to sider av samme person, sa Liv Ullmann. – Vanligvis på film ser du revolveren, men i kvinneskikkelser jeg har gjort kommer dobbeltheten til syne gjennom smilet, skjønnheten, løgnaktigheten og manipulasjonen.

- Anna i ”En passion” og Maria i ”Viskningar” er de to verste kvinnene jeg har gjort på film, bekjentgjorde Ullmann, som også innrømmet at hun ikke har hatt særlig lyst til å se disse filmene i ettertid.

Bergman den beste
- Jeg er ikke redd for å fremstå som usympatisk. Det var derfor Bergman ville ha meg i filmene sine, opplyste hun.

Ingmar Bergman var den beste regissøren hun hadde hatt, mente hun. – Han forklarte aldri noe. Andre regissører har den feilen at de skal forklare alt i detalj, sa Ullmann.

Instruksen hun fikk om kvinneskikkelsen Anna i "Viskningar" var at "hun er den type kvinne som alltid åpner en dør, men aldri lukker den etter seg". Det var nok.

- Et lydhørt publikum er bedre enn assistenter som står på settet og rasler med papir, sa hun videre. – Bergman (hun brukte nesten hele tiden etternavnet om sin tidligere ektemann) satte seg alltid like ved kamera, og så spilte du for verdens beste tilskuer, fortalte hun. – Ingmar (nå sa hun fornavnet) satt der og bare kjente.

DET FARLIGE SMILET: – Pass dere for farlige smil, sa Liv Ullmann som kommentar til scenen fra ”En passion” der hun feier sjakkbrikkene vekk med et smil foran Max von Sydow. Temaet er utroskap og Annas smil er i dette tilfelle et farlig smil.

Selvmordscene
For å illustrere dette fortalte om en episode fra innspillingen av ”Ansikte mot ansikte”. Hun spiller der i en selvmordscene: hun er tilbake i sitt barndomshjem, på sitt pikeværelse, og tar et glass med piller.

Før scenen overhørte hun Bergman spørre en av assistentene om pillene var byttet ut med sukkerpiller. – Den replikken var myntet på meg – han skulle gjøre meg usikker, sa hun. Og det virket.

Under innspillingen av den scenen sa Bergman aldri stopp. Ullmann ble liggende på sengen, begynte å stryke på tapeten, og så levde hun seg så inn i rollen at tårene begynte å komme. Hun ble mattere og mattere, og det ble en realistisk selvmordscene av det.

Og endelig sa Bergman stopp.

Skapende skuespillere
- Bergman ga deg den bitte lille fantasissaken, som fikk fram det beste i deg. Gode regissører lar skuespillere få lov til å utforme rollen selv, konstaterer Ullmann, og det har hun også selv prøvd å leve opp til i sitt arbeid som regissør.

LÆRERIK SEANSE: Studentene viste at de satte pris på en drøy time med Ullmann gjennom sterk og lang applaus.

- Jeg har stor respekt for skuespillere, jeg har vært det selv, sa hun som snart drar til Island for å regissere en ny film.

- Skuespillere er skapende mennesker. Du skal gi dem et opplegg, men ikke fortelle dem hva de skal føle. En god skuespiller spiller ikke bare en rolle, men blir det mennesket den fremstiller.

Tekst og foto Arne Asphjell