MINNEORD
Kjell Ivar Flatberg: Sigurd Mjøen Såstad til minne (4.8.06, 09:58)

Under feltarbeid på Grønland nådde den triste meldingen meg om at Sigurd døde 12. juli av en alvorlig kreftsykdom som han ikke lenger klarte å stå i mot. Han ble bare 40 år gammel.

Ekstra sårt og vemodig var det at jeg utførte arbeid på et forskningsprosjekt omkring arktiske planters overleving og innvandring til Norge etter at siste istid var over. Dette var et forskningsrådsprosjekt som Sigurd hadde vært med å initiere sammen med professor Christian Brochmann ved Universitetet i Oslo, og der ansvaret for forskningen på moser var lagt til Vitenskapsmuseet ved NTNU.

Sigurd Mjøen Såstad

Her var det Sigurd hadde sin arbeidsplass ved Seksjon for naturhistorie. Han ble tilsatt i fast stilling som førsteamanuensis i systematisk/taksonomisk botanikk i juli 1998 med forskningsoppgaver knyttet opp mot plantegruppen moser, og med spesielt ansvar for museets vitenskapelige samlinger i alger og sopp samt herbariets databaser.

Men Sigurd kom til Vitenskapsmuseet allerede i 1992 etter avlagt hovedfagseksamen i botanikk ved Universitetet i Trondheim. Han var først sivilarbeider, videre museumsaspirant før han fra 1994 til 1998 arbeidet som universitetsstipendiat. I denne perioden gjennomførte han sitt doktorgradsarbeid, og ble tildelt dr. scient.-graden i botanikk i juni 1998 ved NTNU. Forskningen i dette arbeidet var rettet mot problemstillinger omkring avgrensning av arter og evolusjonshistoriske forhold innenfor slekten torvmoser, der bruk av genetiske metoder sto sentralt.

Anvendelse av slike metoder for å belyse evolusjonære og systematiske forhold mellom moser var da et helt nytt forskningsfelt i norsk sammenheng, og sammen med sin nære venn og medstudent, Hans Stenøien bygde han fra grunnen av opp et nytt molekylærsystematisk laboratorium ved Vitenskapsmuseet.

I sin tilsetting som førsteamanuensis fortsatte Sigurd sin forskning innenfor moser, der han var spesielt opptatt av å belyse problemer knyttet opp mot artsdannelse hos denne plantegruppen og de evolusjonære prosessene som ligger til grunn for denne. Her utførte han banebrytende forskning som ble lagt merke til og ga ham internasjonalt ry som en fremragende forsker, og han ble raskt en ettertraktet samarbeidspartner internasjonalt.

Hans vitenskapelige produksjon omfatter mange arbeider publisert i internasjonalt anerkjente tidsskrift. Hans faglige dyktighet og internasjonalt gode renommé gjorde ham også vel egnet til å ta over ansvaret som hovedredaktør av det internasjonale mosetidsskriftet Lindbergia i 2002, en oppgave som han skjøttet med stor dyktighet. Da NTNU-Vitenskapsmuseet sammen med Uppsala universität sto som arrangør av det fjerde internasjonale feltsymposium innen torvmoser i 2002, var Sigurd en sentral person i organisering og gjennomføring.

Sigurd var usedvanlig begavet når det gjaldt teoretisk biologi og anvendelse av numeriske og statistiske metoder i behandling av forskningsdata. Mange er de studenter og kolleger som fikk nyte godt av hans innsikt og kunnskaper på dette området, og som er takknemlige for den hjelp de fikk. Han stilte alltid sine kunnskaper og arbeidskapasitet til disposisjon på en positiv, konstruktiv og uegennyttig måte. Sigurds store styrke var evnen til å fornye seg og ta i bruk ny kunnskap på en enkel og elegant måte. Veien fram mot målet og måten han løste oppgavene på betydde ofte like mye for han som selve resultatet.

Sigurd var sterkt opptatt av hvordan en skulle styrke den systematisk/taksonomiske kompetansen nasjonalt i biologi, og hvordan universitetmuseene med sine vitenskapelige samlinger her måtte spille en sentral rolle. Det var på denne bakgrunn at han ble utnevnt som NTNUs representant i et utvalg oppnevnt av Norges forskningsråd for å utrede den biologiske systematikkens fremtidige nasjonale rolle. Han ble leder av dette utvalget som ga sin innstilling i 2005.

Sigurd var talsmann for nasjonalt faglig samarbeid og at små fagmiljø måtte søke sammen og spille på hverandres styrke. Hans alltid positive og konstruktive tilnærmingsmåter ga gevinster i etablering og gjennomføring av flere nasjonale samarbeidsprosjekter både innen forskning og arbeid med vitenskapelige samlinger.

I perioden fra mars 2003 til august 2005 var Sigurd leder av Seksjon for naturhistorie, han var sentral i Vitenskapsmuseets ledergruppe og faglig stedfortreder for museumsdirektøren. Han la i denne perioden ned et stort arbeid i modernisering og videreutvikling av så vel seksjonen som museet, både faglig og administrativt.

Han var sterkt medvirkende i utarbeidelsen av museets nye strategi og til et konstruktivt samarbeid mellom biologer og arkeologer. Det var også hans hovedfortjeneste at seksjonen i 2005 kunne ta i bruk et nytt og velutstyrt systematisk laboratorium for DNA-analyser av biologisk materiale. Han var også en drivkraft i forhold til utvikling av gode faglige samarbeidsrelasjoner mellom de biologiske miljøene ved NTNU, og han deltok selv aktivt i undervisningen ved Institutt for biologi både i biologisk systematikk og økologi, og han veiledet flere hovedfags- og doktorgradsstudenter.

Gjennom Sigurds brå bortgang har NTNU og Vitenskapsmuseet mistet en betydelig faglig og menneskelig ressurs, og det internasjonale vitenskapelige miljøet i moser en fremragende forsker. Ved Seksjon for naturhistorie føles tomrommet etter han ekstra stort. Personlig hadde jeg et nært faglig forhold til Sigurd både som veileder i studietiden og senere som kollega og samarbeidspartner i felles forsknings- og veiledningsprosjekt. Jeg minnes med glede og i dag med sterkt vemod alle de samtaler og diskusjoner vi hadde der vi la planer og vyer for den videre utviklingen av det fagområdet vi begge ivret for.

Sigurd var blant de yngste av de fast vitenskapelige tilsatte ved Seksjon for naturhistorie, og han skulle være en av tradisjonsbærerne i videreføringen av den museale virksomheten. Slik skulle det ikke gå, og hans bortgang virker meningsløs og uforståelig. Men de gode minnene skal vi ta med oss videre.

Aller mest går tankene til de som sto Sigurd aller nærmest, først og fremst hans kone Ingunn og de to barna, Sunniva og Jonatan som han var så inderlig glad i og som så brått mistet en god og omsorgfull ektemann og far. Våre tanker går også til foreldrene Kari og Bernt, broren Eivind med familie og svigerforeldrene Randi og Erlend. Sigurd var så glad i dem alle.

Vi lyser fred over Sigurds minne.

På vegne av nære venner og arbeidskolleger ved NTNU.

Kjell Ivar Flatberg, professor