LESERBREV

Harald Hanche-Olsen: Homøopati, makt og sannhet (16.8.06, 20:54)

I forbindelse med en gryende debatt om homøopati påpeker Svein J. Hjellbrekke (Universitetsavisa 10. juni) at «at det til maktposisjonar også er knytt eigeninteresser». Så sant, så sant.

Personlig undres jeg om det ikke er derfor legene viser slik en påfallende unnfallenhet overfor homøopati og andre alternative behandlingsformer: Bare rent unntaksvis sier de høyt og tydelig fra om at det ikke finnes noe vitenskapelig grunnlag for disse behandlingsformene. Jeg tipper at svært mange av de som ender med å gå til homøopat er mennesker med diffuse plager som legene ikke har effektive behandlingsmetoder for. På denne måten slipper legene å hanskes med disse pasientgruppene, og kan bedre konsentrere seg om tilfeller de virkelig er i stand til å behandle. Jeg håper jeg tar feil.

Hjellbrekke skriver videre «Men til ei utdanning er det også knytt faglege perspektiv, der ting ein gjerne ikkje forstår eller interesserer seg for, eller finn umogeleg ut frå eige fagleg perspektiv, kan bli lett å avslå. Ein kan dermed stå i fare for å stå fram med dei same fordommane som dei første anslag til vitskapen vart møtt med under t.d. middelalderen, medan pasienten sit igjen med problemet.»

Men det er nå en gang et faktum at homøopatien sliter med to store problemer: Det første er at det ikke finnes noen troverdig forklaring på hvorfor homøopatisk behandling skal virke, og enda verre, at tilgjengelig kunnskap innenfor kjemi og fysikk tilsier at noen virkning knapt er mulig når remediene er så utvannet at det ikke finnes igjen ett eneste molekyl av det aktive stoffet. Og det andre er at vel gjennomførte dobbeltblinde studier har en lei tendens til å vise liten eller ingen virkning av homøopatisk behandling.

Disse enkle fakta skulle man tro det var umulig å snakke seg vekk fra, men likevel er homøopatene utrolig dyktige til akkurat dét. Kanskje er det slik at problemet i bunn og grunn er filosofisk. Kanskje homøopatene har et annet sannhetsbegrep enn det som er vanlig akseptert i vitenskap? Hvis man ikke har noe felles utgangspunkt for en diskusjon, er heller ingen meningsutveksling mulig.

Hjellbrekke avslutter med å minne om at homøopatiens grunnlegger Samuel Hahnemann også var akademiker. Dette bidrar bare til å bekrefte det vi vet: At en akademisk grad ikke automatisk gir vett, og slett ikke behøver bety at gradens innehaver har rett i det han sier. Og dét er jo en lærdom som kan være grei å ha med seg.

Harald Hanche-Olsen