Helene Uri: Sjenerøsiteten gikk fløyten (24.8.06, 06:25)

Oslo: - Kvalitetsreformen tok knekken på den kollegiale sjenerøsiteten, mener forfatter og ex-akademiker Helene Uri.

Innføringen av kvalitetsreformen var en av grunnene til at Helene Uri sluttet ved universitetet.

- Reformen har tatt knekken på sjenerøsiteten i Akademia, mener hun. - Slutt med sutringa, er professor Petter Aaslestads svar.

Professor og akademisk handyman Thomas Hylland Eriksen skrev i sommer en kronikk med tittelen ”Farvel til gaveøkonomien?”, hvor han setter søkelyset på den uegennyttige aktiviteten ved universitetene, som han mener lider sterkt under det han kaller ”såkalt kvalitetsreformering".

”Nå er det viktigste det som kan måles og veies, og det betyr i siste instans døden for den frie kunnskapsutvikling,” skriver Hylland Eriksen, og trekker inn Uris siste roman ”De beste blant oss” som illustrasjon.

HELENE URI på forlagstreff med NRKs Nils Nordberg.

Kameraderi og vendetta
Romanen gir etter hans mening ”innblikk i fenomener som kameraderi og personlige vendettaer, faglig usikkerhet og misunnelse, fusk og plagiat, maktmisbruk og svik.” Men bak disse beskrivelsene som han oppfatter som sannferdige, ligger strukturelle forhold, mener Hylland Eriksen.

”Mye av misnøyen og fortvilelsen på dagens universiteter skyldes nemlig at vi som jobber der er i ferd med å miste retten til å bruke det meste av dagen på gratisarbeid,” skriver han, og retter søkelyset mot det uegennyttige arbeidet ved et universitet. Akademikeren som veileder, underviser og oppmuntrer studenter uten protester; som organiserer workshops og konferanser, leser og kommenterer utkast fra kolleger og studenter; som tar på seg å sitte i faglige komiteer og delta i utmattende bedømmelsesarbeid

Jobber seg i hjel
Slik uegennyttig virksomhet oppmuntres ikke under dagens system, mener Hylland Eriksen, og utdyper dette slik overfor Universitetsavisa:

- Kvalitetsreformen er bare et ledd i en langvarig prosess i retning av tellekanter og standardisering. Dette legger et press på oss, og fører til at vi jobber oss i hjel, konstaterer han.

Uri sa opp
- Jeg er helt enig med Thomas Hylland Eriksen. Kvalitetsreformen har tatt knekken på sjenerøsiteten i Akademia, sier Helene Uri.

Hun jobbet selv med de administrative forberedelsene til reformen, i sin stilling ved Universitetet i Oslo. Det omfattende ekstraarbeidet ble verken belønnet eller registrert. De negative erfaringene under arbeidet i forbindelse med innføringen av reformen, var en medvirkende årsak til at hun valgte å si opp stillingen ved universitetet, forteller Uri.

Eksperter i kaffepauser
Professor Aaslestad mener at tida var overmoden for en slik reform, ikke minst for å heve kvaliteten på undervisninga. Uri er enig i at noe måtte gjøres for å skjerpe kravene til forskning og undervisning, men:

- Dette er først og fremst et ledelsesproblem! Det er ingen tvil om at universitetene har huset mennesker som stort sett har gått rundt og tatt kaffepauser, sier Uri, og fortsetter:

FORFATTER: - Jeg kommer neppe tilbake til universitetet, sier Helene Uri.

- Dårlige ledere
- Det har vært nødvendig å skjerpe kravene til produksjonen. Men dette løses ikke ved å innføre rigide krav til telling av produksjonen. Det burde være en oppgave for instituttledelsen spesielt – å sørge for at de ansatte gjør det de skal – og ikke minst: Ha lyst til å gjøre det de skal. Får ikke ledelsen til det, har de ikke lykkes i en sentral oppgave. Da er de faktisk dårlige ledere, mener Uri.

- Kommer du noen gang til å vende tilbake til universitetet?

- Det anser jeg som svært lite sannsynlig. Jeg har det godt som jeg har det, sier Helene Uri, som nå er blitt forfatter på heltid.

Sutring og kvalitet
- Å hengi seg til sutring fremmer ikke kvalitet.

Slik oppsummerer Aaslestad sitt svar, og legger ikke skjul på at han har blant annet Uri i tankene.

- Det virker sært å framstille det som om universitetsfolk lider verre enn andre under dagens omstillingsprosesser. Slike undergangsfortellinger mener jeg er helt feil utgangspunkt. Man bør heller konsentrere seg om de muligheter som ligger i Kvalitetetsreformen.

- Hva tenker du på?

- Et eksempel er hvilke muligheter ansettelseskomiteer har i forbindelse med nyansettelser. Man er faktisk ikke tvunget til å ansette den egoistiske, asosiale karriereforskeren, selv om han har de beste publikasjonene: Dersom den som er innstilt som nummer to er en person med overlegne kvaliteter som underviser og som har klare ideer om hvordan hun vil videreutvikle fagmiljøet, og så videre – ja så har man anledning til å velge denne personen, sier Aaslestad.

- Men da må man kvitte seg med engstelsen og komme over på offensiven.

NTNU ikke som UiO?
Dette siste er Hylland Eriksen enig i.

- Han har nok rett i at vi kan bli litt for defensive. Selv gjør jeg det jeg kan for å påvirke utviklingen.

Aaslestad synes altså ikke at Kvalitetsreformen har vært til hinder for sin faglige utvikling, både som forsker og som underviser. Hylland Eriksen åpner for at dette også kan skyldes forskjeller mellom Universitetet i Oslo og NTNU.

- Det kan dreie seg om kulturforskjeller, og om tettere kontakt mellom forelesere og studenter ved NTNU, som er et mindre universitet, antyder Thomas Hylland Eriksen.

Tekst og foto Tore Oksholen