Anna Midelfart: Professor i ei ulvetid (5.9.06, 06:37)

Hun er overlege ved St. Olavs hospital, landets eneste kvinnelige professor i øyesykdommer og genuint interessert i forskning. Men i følge egne profetier er kanskje Anna Midelfart blant de siste av sitt slag.

RESSURSSLØSING: - Mer og mer tid går til papirarbeid på bekostning av forskning og undervisning.

For Anna frykter at heltidsprofessorer i medisin er en utdøende rase i rike lille Norge. Hun erfarer at presset på universitetsansatte bare øker, og at det blir stadig mindre tid til forskning.

- Hadde jeg bare sluppet å bruke så mye tid på å skrive søknader, sukker hun og flytter litt på en av de solide papirbunkene som tynger skrivebordet.

- Universitetet har så mange kloke hoder, men ingen skjønner at vitenskapelig ansatte må ha mer enn lønn for å kunne arbeide. Vi skulle selvfølgelig få bruke tida på å være kreative i undervisning og forskning, sier hun oppgitt.

Dramatisk start
Egentlig hadde tsjekkiskfødte Anna Midelfart tenkt å bli kjemiingeniør når hun ble stor. Historien om hvordan hun kom til Trondheim er både romantisk og dramatisk.

Året var 1968 og Anna studerte kjemi ved universitetet i Praha.

- Det var vår, optimismen boblet i Prahas gater og hele universitetet sydet av liv. Studentene holdt åpne demonstrasjoner, det ble arrangert allmøter som samlet horder av mennesker fra alle lag av folket. Målet var å erstatte et kommunistdiktatur styrt fra Moskva med demokratisk sosialisme. Omveltningen skulle skje med fredelige midler og uten voldelige konfrontasjoner, forteller NTNU-professoren.

Møtte kjærligheten
Anna var midt oppe i begivenhetene hun forteller om. I løpet av noen korte og hektiske vårmåneder ble det lempet på restriksjoner og landet åpnet seg for omverdenen. Fra den ene dagen til den andre ble det mulig å komme fra vesten som helt vanlig turist.

Blant dem som benyttet anledningen var en medisinstudent fra Trondheim ved navn Erik Midelfart.

- Han kom til Praha for å synge. Vi møtte hverandre og ble forelsket, forklarer Anna enkelt.

De to bestemte seg for å holde kontakten og var helt sikre på at de skulle møtes igjen. Det neste som skjedde, var at Anna ble plukket ut til å være med på den første studentgruppen som fikk dra på et utvekslingsopphold til et vestlig universitet. Utpå sensommeren dro hun til Kiel og var forberedt på å være borte til jul.

Så kom 21. august. Sovjetiske tanks rullet inn i Praha og kullkastet alle planer om en fredelig omveltning.

UNG LYKKE: Et lykkelig brudepar, sommeren 1969. Foto privat.

Mistet all kontakt
- Vi hadde hørt rykter om invasjonsplanene tidligere på sommeren, men ingen ville tro det. I likhet med alle andre tsjekkere ble jeg fullstendig overrumplet. Det går ikke an å beskrive hva jeg følte. På et øyeblikk var alt bare kaos.

- Jeg forsøkte å få ut informasjon om det som skjedde og hvordan det sto til med min nærmeste familie, men det var umulig å få kontakt. Aller verst var å tenke på hvor foreldrene mine kunne ha vært da tanksen kom rullende. Det gikk nesten to måneder før jeg fikk bekreftet at de var i god behold.

Ved universitetet i Kiel gikk Praha-studenten og visste verken fram eller tilbake. Igjen var grensene til hjemlandet stengt for omverdenen og utvekslingsavtalen gjaldt ikke lenger. Anna sto på bar bakke, men fikk hjelp både fra lærere og tyske medstudenter slik at hun kunne fullføre studieoppholdet som planlagt.

Midt oppe i dramatikk og tragiske omstendigheter blomstret fortsatt kjærligheten til den norske medisinstudenten.

I stedet for familiegjenforening i Praha ble det julefeiring i Trondheim - og sommeren etterpå ble paret gift. Anna fullførte kjemistudiene ved NTH og fortsatte deretter på medisin.

RETTE HYLLE: Egentlig skulle hun bli kjemiingeniør men endte opp som landets eneste kvinnelige professor i oftalmologi.

Banebryter
- Det startet med at jeg fulgte noen forelesninger i medisinsk fysiologi. Jeg fikk absolutt mersmak for medisin og min mann oppmuntret meg til å gå videre. Førsteavdelingen måtte jeg ta i Bergen, for Trondheim hadde ikke fullstendig medisinutdanning ennå.

- Men jeg tok spesialistutdanningen her i Trondheim, med legendariske Håkon Leira som inspirator og pådriver, forteller Anna. I samme åndedrett framhever hun også professor Arvid Anseth, som var fremste motivator for at den nybakte øyespesialisten satte i gang med forskning.

Slik gikk det til at NTNU har gleden av å ha landets eneste kvinnelige professor i oftalmologi, øyesykdommer. Her leder hun en forskningsgruppe som ved hjelp av med MR-undersøkelser (magnetisk resonans) har forsket på hvordan linsen i øyet påvirkes av grå stær. Prosjektet har resultert i flere doktoravhandlinger og er publisert i internasjonale fagtidsskrift.

Nærsynthet er et annet hovedområde for forskningen hennes. Anna har studert årsaker til nærsynthet og lett etter forklaringer på hvorfor stadig flere blir nærsynte. Blant annet har hennes forskningsgruppe funnet sammenhenger mellom den mengde tid som brukes til lesing og utvikling av nærsynthet blant universitetstudenter.

Uutnyttet potensial
Universitetsavisa møter henne i det splitter nye Nevrosenteret på Øya, i en knapp pause mellom undervisning og veiledning. Kontoret bærer alle tegn på nettopp å ha blitt tatt i bruk. Ingen personlige gjenstander er på plass ennå. Men permer som holder styr på en voksende papirmølle for prosjektfinansiering fyller allerede godt opp i hyllene.

- Det føles som å delta på et lotteri - et uforståelig sløseri med ressursene som landet på ingen måte har råd til. Vi når ikke ambisjonen om å bli internasjonalt ledende på den måten. Ikke blir det lettere å rekruttere forskere fra utlandet heller, mener professoren og har blitt alvorlig i stemmen.

Språkbarrierene
Så dreier hun inn på en av sine kjepphester, som handler om internasjonalt samarbeid. Også på det området mener Anna at universitetet har et uutnyttet potensial. Igjen handler det mye om tilrettelegging, for eksempel ved å gjennomføre tiltak som kan gjøre det lettere for utenlandske forskere. Ikke minst ved å vise forståelse for deres problemer.

- Dette kan jeg snakke mye om. Jeg både forstår og snakker godt nok til at jeg klarer å snakke med folk. Men jeg har med beklagelse innsett at jeg aldri blir perfekt. Jeg går glipp av språkets nyanser. Dette er en alvorlig hemsko i verbal kommunikasjon og rammer hele personligheten. Opplevelsen av å bli misforstått, fører til en usikkerhet som jeg kjenner igjen også hos andre utlendinger i Norge, avslutter Anna.

Tekst og foto: Synnøve Ressem