Opprør mot dårlige teknologiløsninger (15.9.06, 07:08)

Hverdagsteknologi som minibanker, mobiltelefon og betalingsautomater stenger store brukergrupper ute. Det vil forsker Helen Jøsok Gansmo gjøre noe med.

- De som utvikler teknologien tar som regel utgangspunkt i en standard funksjonsfrisk forbruker i tjueårene, hevder Gansmo.

Hun mener at utviklerne helt glemmer at befolkningsgruppen som skal betjenes er svært sammensatt, og nevner eksempler i fleng: 20-åring med tvillingvogn, 30-åring med leddgikt, 40-åring med armbrudd, 50-åring med dysleksi, 60-åring med ”stær på øya”, 70-åring med teknologivegring.

Slik kunne forskeren ha fortsatt, men hovedbudskapet er tindrende klart.

HJERTESAK: Hvordan skal en rullestolbruker kunne betjene denne parkeringsautomaten? Helen Gansmo vil ha økt bevissthet om og mer forskning på teknologi og tilgjengelighet.

Har påvirkningskraft
- Vi må søke teknologiske løsninger som er bedre for alle. Men dette kan ikke være teknologiutviklernes ansvar alene. Som forbrukere har vi alt for lett for å akseptere løsninger som ikke fungerer, sier hun.

- I virkeligheten har vi en enorm påvirkningskraft, om vi bare ville ta den i bruk. Folk må bli flinkere til å si fra hvordan de vil ha det. Mange ganger er det snakk om forbedringer som er enkle å gjennomføre. Det gjelder bare å bli oppmerksom på behovet, poengterer Gansmo.

Noen enkle grep
Som eksempel nevner hun minibanker, som med noen enkle grep kan gjøres langt mer brukervennlige.

- Hvor mange har ikke hatt problem med å finne ut hvilken vei kortet skal stikkes inn i automaten? Dette kunne ha vært løst ved å klippe av et hjørne i kortet, og dermed få en markering av hvilken retning kortet skal vende.

- Bruksanvisninger til minibanker og andre automater kunne ha vært en kombinasjon av skrift og tale. Da hadde de blitt lettere å bruke for blinde og svaksynte. I all byggevirksomhet burde det ha vært selvsagt å tenke tilgjengelighet. Det er lettere å sette inn dører som er brede nok for en rullestol i utgangspunktet enn å forandre når bygget står ferdig, sier Gansmo.

Slitsom læring
Selv fikk hun mange aha-opplevelser om tilgjengelighet da hun for noen år siden gikk rundt i byen med tvillingvogn. Vogna var omtrent like bred som en rullestol.

– Jeg kunne komme inn i butikker med vogna, men kom meg ikke ut igjen fordi passasjen forbi kassene var for smale. Mange butikker og serviceinstitusjoner har trapper som er umulig å forsere og dører som er svært uhåndterlige.

- Legen vi brukte hadde kontor i fjerde etasje. Bygningen hadde heis, men døra var for smal til å ta inn barnevogna.

Gansmo har også fått føle at byen blir ganske utilgjengelig når førligheten svikter. Hun haltet omkring med en forstuet fot, og merket blant annet at mange dører som skal åpne seg automatisk ikke virker. De samme dørene var svært tunge å åpne for den som bruker krykker eller har nedsatt førlighet på annen måte.

Større innflytelse
Fagfeltet til Gansmo er teknologi og samfunn, og hun er særlig opptatt av at teknologiutvikling og samfunnsutvikling påvirker hverandre gjensidig.

– Det er all grunn til å se på teknologien rundt oss med et kritisk blikk. Hvorfor er den som den er, og må den fortsette å være sånn? Jeg mener brukerne bør få langt større innflytelse på utformingen. Alle tjener på løsninger som fungere for flest mulige og som ikke ekskluderer enkelte brukergrupper. Og det er fullt mulig å lage slike løsninger hvis bevisstheten og ønsket om det er til stede, mener Gansmo.

For tiden har hun prosjekter på gang ved Forskningsenheten for voksne i livslang læring (VILL) og Institutt for tverrfaglige kulturstudier. Ønskedrømmen er et eget forskningsprosjekt på teknologi og tilgjengelighet. Lørdag holder hun foredrag om temaet på Lørdagsuniversitetet.

Tekst og foto: Synnøve Ressem