 |
|
|
| REDAKSJONEN: | |
|
NYSKAPING FRA NTNU: Er en fisk fortsatt fersk hele 13 dager etter at den gjorde sitt siste sprell? Vireo, en spinoff-bedrift fra NTNU, skal utnytte en ny teknologi som har som mål å øke holdbarheten i ferskvaredisken med 30 prosent. Fire måneder har gått siden Fredrik Halmøy Wisløff og Thor-Egil Solhaug i Vireo jublet vilt og uhemmet over å ha kapret den gjeveste prisen under nyskapingskonferansen Innovator 06 – et Startstøttestipend på ikke mindre enn 500 000 kroner fra SpareBank1 Midt-Norge.
Med utgangspunkt i en unik idé med stort kommersielt potensial, mente de at Vireo ville kunne utnytte regionale og nasjonale fortrinn i et internasjonalt marked. Hemmer bakterieveksten Man ante nok ikke hvorfor det var slik, ettersom bakterier var ukjent materie for våre fryktinngytende forfedre. I dag skaper bakterier mer frykt enn vikinger. Listeria og E.coli er lumske mikroorganismer som finner veien til tabloidavisenes forsider, og ikke så rent sjelden til andre unevnelige steder. Men Sphagnum er bakterienes uvenn, har forskerteamet bak Vireo funnet ut. Mosens antibakterielle effekt blir nå fingransket av eksperter i Oslo og Trondheim. - Produktet vårt er uttrekk fra Sphagnum-mosen. Dette stoffet kalles Sphagnan, og avsetter verken lukt, smak eller farge på matvarene det benyttes på. Oppløst i vann, legger man en coating av dette stoffet rundt fisken, for eksempel ved en liten dusj på fiskens vei nedover transportbåndet, forteller Fredrik Wisløff. Med støtte fra Norges forskningsråd undersøker forskergruppen på NTNU hvordan denne prosessen optimaliseres. Enormt marked
- Kan produktet deres forlenge holdbarheten på all slags mat? - Ja, det kan antakelig det. Grunnen til at vi satser på fisk, er at markedet etterspør lengre holdbarhet. Ferske laksefileter i MAP-pakning er det for eksempel svært vanskelig å tjene penger på i dag. Tre dager ekstra holdbarhet vil kanskje gjøre dette varesegmentet lønnsomt. Det vil gi økt matsikkerhet, økt holdbarhet og økt fortjeneste. Svinn vil kunne reduseres betraktelig, og markedets geografiske grenser for ferskvaretransport utvides, sier Solhaug. Under European Seafood Exposition i Brussel i mai, fikk Vireo-teamet stor oppmerksomhet rundt Sphagnan. Nå arbeider de med å knytte til seg samarbeidspartnere i regionens fiskenæring, samtidig som utviklingen av produktet pågår for fullt. Grundig testing - Norsk Matanalyse i Oslo skal utføre reelle fisketester i mindre skala for oss, og designe testen ut fra produktet vi har. Neste steg er å ta testprosessen ut fra laboratoriet og inn i det virkelige livet, i fiskeindustrien. Men det er ikke lenger spørsmål om det fungerer – vi vet at det fungerer, konstaterer Wisløff, som samtidig påpeker at mye forskning gjenstår. - Etter at vi vant Innovator 06 i mai har vi hatt større frihet i tidligfaseutviklingen. Dermed får vi økt verdien av prosjektet betraktelig før vi er avhengige av investorer, supplerer Solhaug. For investorer trengs, hvis visjonen om å bli markedsledere internasjonalt skal oppfylles. Gode støttespillere fra Innovasjon Norge, NTNU og Norges Forskningsråd har allerede vært til stor hjelp. Nå er bedriften i dialog med aktører som kan være med på å industrialisere det patentbeskyttede produktet. - Det må være en investor som tilbyr noe mer enn bare penger. Nå forsøker vi å kartlegge hvem vi kan samarbeide med i regionen, sier Wisløff. Da er det ingen ulempe at de har fått en ny kaptein med på laget. Vireos ferske styreleder er nemlig ingen fersking: Finn Victor Willumsen har 20 år i fiskebransjen på baken. Mosen Sphagnum ble brukt som bandasje under første verdenskrig da man gikk tom for bomull. Kvinneorganisasjoner brukte dem på grunn av mosens sterke oppsugingsevne. Sphagnum kan suge opp 20 ganger sin vekt i vann – som er mer enn det bomull klarer. Man var lenge uvitende om mosens antibakterielle effekt. Pionerene i denne forskningen har de siste 20 årene vært NTNU-professorene Terrence Painter og Bjørn E. Christensen. Professor Per Einar Granum ved Veterinærhøgskolen har vært med i 5-6 år. Forsker Simon Ballance er sistemann i det Forskningsrådstøttede teamet som er Vireos vitenskapelige “bakmenn”. Den kunnskapsintensive bedriften holder hus på Gløshaugen, i et miljø som utgjør et dynamisk skjæringspunkt mellom business og state of the art forskning – ideelt for forskningsbasert nyskaping. - Gjennom en workshop i regi av Venture Cup i 2004 kom vi i kontakt med forskergruppen som har utviklet Sphagnan. NTNU Technology Transfer patenterer nå dette stoffet. Det er en møysommelig prosess som gjerne tar et års tid fra innlevering av patentsøknaden, som ble gjort i et engelsk patentbyrå 6. januar i år, forteller Solhaug. Så snart patentet er endelig godkjent, er kommersialiseringstoget klart for avgang. NTNU blir da eiere av patentet, mens Vireo blir lisenstakere for å selge Sphagnan til matindustrien. En tredel av eventuelle lisensinntekter tilfaller forskergruppen som har utviklet, og som stadig forsker på, Sphagnan. Lett tilgjengelig råvare - Sphagnum dekker sju prosent av Norge, og omtrent én prosent av landjorda på verdensbasis. Mosen er dessuten en fornybar ressurs som gror opp igjen i løpet av sju år dersom den høstes riktig. En bærekraftig utvinning ligger til grunn for vår virksomhet, sier de. - Hvor kjøper dere mosen? - Det er flere som leverer mose til oss, men akkurat nå finnes det ingen industriell leverandør her hjemme. Når produksjonen vår blir større, må vi muligens importere Sphagnum fra utlandet, forklarer Solhaug. Det er altså millioner i mosen, i mer enn én forstand. Men ett spørsmål melder seg: Hva med oss som skal spise fisk som er oversprøytet med dette stoffet? Er det trygt? Solhaug og Wisløff svarer unisont beroligende: - Sphagnan er et pectin, og helt trygt å innta. Du kan spise så mye mose du vil, spøker Vireo-guttene, og åpenbarer to friske smil. Tekst og foto: Kenneth Stoltz | ||||||
