FRA HORNET PÅ VEGGEN
Knut Holt: Bevaring eller eliminering? (25.9.06, 12:16)

Skal vi kaste eller ta vare på historisk materiale? Utfordringen er å finne den gylne middelvei mellom effektivitet og det å ta vare på dokumenter som sikrer historien for ettertiden, konkluderer Knut Holt.

Dersom jeg skal være ærlig og oppriktig, må jeg innrømme at jeg sitter med blandede følelser når jeg griper til pennen, som jeg pleide å si, da jeg var langt borte fra hornet og pc-ene ennå ikke hadde gjort sitt inntog.

På den ene side følte jeg meg beæret da redaktør Asphjell slo på tråden og inviterte meg til å komme med bidrag til en ny eksklusiv serie. Jeg kom imidlertid hurtig ned på jorda da han fortalte at rammen om serien skulle være ”mannen i hornet”. Da følte jeg at nå var det nær slutten, stort lenger bort fra min normale virksomhet kunne jeg vel ikke komme.

PROFESSOR EMERITUS KNUT HOLT er 88 år og still going strong. Han begynte å undervise ved NTH allerede i 1943, og var sentral i etableringen av Institutt for industriell økonomi og organisasjon i 1947. Han utga sin siste lærebok for få år siden, og i dag er han fullt opptatt med å skrive instituttets historie til 60-årsjubileet neste år. Arkivfoto NTNU Info/Arne Asphjell.

Men ved nærmere ettertanke kom jeg til å tenke på Edvard, en gårdbruker som jeg har vært sammen med på mange hyggelige fisketurer. Han hadde en jernhelse, men etter å ha kommet opp i nittiårsalderen begynte han å skrante. Etter hvert ble han dårligere og dårligere, men nektet kona å tilkalle doktor. Til slutte ble han imidlertid så utmattet og elendig at hun ringte.

Da doktoren kommer inn på kjøkkenet, hvor Edvard lå i en sengbenk nærmest bevisstløs, utbryter han: ”Mannen er jo død”. Men da lyder det med pipende stemme – ”Nei, det e da liv i mæ ennå”. ”Hold kjæften din, kaill” utbryter kona, ”det her skjønne doktoren sæ på my bær enn du”.

Typisk for Edvard, han var ikke av dem som ga opp. Hans positive holdning brakte meg på bedre tanker, det er ennå liv laga. Og her så jeg for meg nittiårige Liv, enken etter Reidar som i mange år hadde vært ekstern lærer og sensor ved instituttet. På spørsmål om hvordan det sto til med henne, svarte hun: ”Jeg kan ikke klage, jeg har fortsatt hodet øverst og bena nederst”. Med et slikt forbilde er det bare å stå, tenkte jeg, eller som de sier i Fredrikstad - ”Det orner seg nok”.

Siden de som inviteres til å medvirke i serien er folk med lang fartstid, er det nær å ta utgangspunkt i fortiden. Det passer meg godt, jeg lever så å si hver dag i fortiden, nærmere bestemt i de første tjueårene etter den annen verdenskrig. Det har seg nemlig slik at jeg for godt og vel et år siden ble bedt av instituttledelsen å skrive instituttets historie for de første femti årene.

Det hørtes ut til å være en interessant og spennende oppgave, og siden jeg har vært med helt fra starten, ble jeg fristet til å takke ja. Jeg ante jo ikke hva jeg gikk til. Til tross for medvirkning av kolleger og studenter, og godt samarbeid og god støtte fra Historisk institutt, Forum for kunnskapshistorie, Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU’s multimediasenter, og NTNU’s hovedarkiv, er det en kjempeoppgave å ta for seg femti års virksomhet ved et institutt som hadde vokst fra to til over åtti medarbeidere.

Av flere grunner er prosjektet delt i tre perioder. Det er særlig etableringsperioden, årene 1947-1969, som jeg arbeider med. Og nå nærmer jeg meg kjernen i mitt budskap, en stor del av det historiske underlag er nemlig kommet bort. Spesielt ille er det med den første tiden hvor det er få av dem som var med som ennå lever og er i stand til å bidra med noe; det er ikke lett å huske hva som foregikk for et halvt hundre år siden.

Hadde vi visst da vi startet virksomheten at det kunne bli aktuelt å fremstille dets historie en gang i en fjern fremtid, ville vi nok sørget for en betryggende oppbevaring av det som ble produsert. Her må jeg ta min del av ansvaret. Fra en beskjeden start på loftet i Hovedbygningen på Gløshaugen har vi flyttet via Kjelhuset til Industribygget i Innherredsveien, til Verkstedlaboratoriet over ”Perleporten” på Gløshaugen, til SI (Sentralbygg I), til SII, og til SI/SII. Hver gang har det vært litt av en sjau som ble lettet noe ved å kaste gamle dokumenter, og det var ganske mange.

Men dette skyltes ikke bare bekvemmelighet og mangel på respekt, det hadde også et faglig aspekt. Under min stipendiattid ved MIT på slutten av førtiårene ble jeg slått av hvor stor vekt det ble lagt på å arbeide rasjonelt ved systematisk å sløyfe alle unødvendige aktiviteter i forbindelse med både de fysiske og administrative prosesser, stikkordet var kort og godt ”eliminasjon”.

Særlig gjorde det inntrykk under en bedriftsundersøkelse hvor jeg studerte arkivordningen hos Proctor and Gamble, en pionerbedrift når det gjaldt innføring av nye metoder og rasjonalisering, som det het den gangen. Slagordet var – ”No filing, no cost”. Dette var så konsekvent gjennomført at saksbehandlere bare fikk ha en arkivskuff. Noen få unntak bekreftet regelen. Her dreide det seg om medarbeidere med spesielle behov, som de hadde måttet dokumentere under eksaminasjon av en av bedriftens rasjonaliseringseksperter.

Fordelen med opplegget var å spare plass og hurtig finne frem viktige dokumenter i det rotet som lett oppstår når det blir oppbevart store mengder papirer. Opplegget virket så overbevisende at jeg under en samtale om en prisbelønnet bok om arkivering som jeg hadde skrevet for mange år siden hevdet: ”Jeg synes selv i dag at boka ikke er så verst, men den savner kanskje det viktigste, et innledningskapittel om papirkurven”.

Etter at jeg er blitt amatørhistoriker har jeg imidlertid fått et mer ballansert syn. Utfordringen er å finne frem til løsninger som både tilfredsstiller dagens krav til effektivitet og samtidig tar vare på papirer av verdi som dokumentasjon av virksomhetens historie. Ingen enkel oppgave, mildt sagt.

Om den blir enklere ved utnyttelse av pc-ens muligheter tør jeg ikke si, men jeg ser problemer i forbindelse både med ønsket og uønsket sletting. Det jeg tør hevde, er at man ikke må se bort fra betydningen av god dokumentasjon for historiske formål. Det første skritt vil for mange være en begrunnet vurdering av behovet for virksomhetens historie, i nåtid og fremtid, og i det minste utpeke en person til å skape forståelse og helst interesse for saken, og påse at det blir tatt vare på det som er nødvendig i den sammenheng.

I folkeeventyret blir vandringsmannen rikelig belønnet etter å ha overvunnet alle vansker og funnet frem til mannen inne i hornet. Leserne av denne epistel får neppe en stor belønning, men jeg håper at noen har fått nye tanker eller ideer som kan komme til nytte i deres virksomhet.

Knut Holt
Professor emeritus